Kollektiv sikkerhet, sikkerhetspolitisk doktrine som en gruppe stater i fellesskap har avtalt for å forhindre eller stanse krig mellom dem. Kollektiv sikkerhet innebærer en forpliktelse fra alle deltagende stater til å gripe aktivt inn, om nødvendig med militær makt, så snart en stat i systemet måtte gjøre seg skyldig i aggresjon eller krigshandlinger.

Tanken er at kollektiv sikkerhet skal kombineres med ordninger for å skape fredelige internasjonale samarbeidsformer og konfliktløsning i forholdet mellom statene. Opprettholdelsen av freden skal sikres gjennom internasjonal lov og rett, gjennom en aktiv verdensopinion og om nødvendig også gjennom en slik kollektiv militær aksjon mot en angriper som kollektiv sikkerhet innebærer. 

Erfaringen under 1900-tallet har vist at det er vanskelig å få kollektiv sikkerhet til å fungere som det var tenkt. Kollektiv sikkerhet lå til grunn for sikkerhetsordningen i Folkeforbundet i mellomkrigstiden. Likevel reagerte ikke medlemsstatene som de hadde lovet da krigshandlinger flere ganger brøt ut på 1930-tallet. Dette bidro til å diskreditere både Folkeforbundet og doktrinen om kollektiv sikkerhet.

Da de Forente Nasjoner ble stiftet i 1945 ble en mindre forpliktende variant av kollektiv sikkerhet bygget inn i FN-pakten (artiklene 43-48), blant annet med bestemmelser om en felles militær stabskomité for FNs Sikkerhetsråd og stående militære styrker. Disse bestemmelsene (artiklene 45, 46, 47) er aldri satt i verk. Isteden har en som FNs praksis utviklet bruken av innsatsstyrker som er utformet etter det aktuelle behovet og med kortvarig mandat fra Sikkerhetsrådet (se fredsbevarende operasjoner). I slike innsatsstyrker deltar bare de stater som er villige med mannskap og utstyr. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.