Den norske regjering besluttet å videreføre sin deltakelse i intervensjonen i Libya, og overføre kapasitetene som ble stilt til OOD. Norge bidro med seks F–16 Fighting Falcon kampfly, som 21. mars ble deployert fra Bodø hovedflystasjon til NATO-basen Souda Bay på Kreta. Det ble også stilt to C–130 Hercules transportfly til disposisjon for transport og understøttelse av den norske avdelingen. Kommando over de norske styrkene ble overført NATO og OUP med virkning fra 30. mars.
Det norske jagerfly-bidraget ble senere besluttet videreført til 1. august, i tråd med at NATO forlenget operasjonen med 90 dager med virkning fra 1. juni. Flystyrken ble redusert fra seks til fire maskiner fra 24. juni. Det siste toktet utført av norske fly ble gjennomført 30. juli, og flyene ble trukket hjem i tråd med beslutningen den 1. august. Norge opprettholdt derimot deltakelse i operasjonen gjennom et titalls stabsoffiserer i NATOs kommandostruktur direkte involvert i OUP, og et tjuetalls offiserer i NATOs luftovervåking med AWACS-fly. Det norske personellbidraget under OUF var til august i gjennomsnitt på rundt 130.
I løpet av hele operasjonsperioden i Libya (OOD/OUP) gjennomførte de norske flyene 583 tokt, og slapp 588 bomber; samlet flytid var på 3121 timer. De norske flyene førte to typer bomber, laserstyrte og GPS-styrte. Norske (og andre) fly opererte både på dagtid og om natten. Normalt fløy de fra Kreta og tanket opp i luften før de fløy inn over Libya og utførte oppdraget, før de returnerte til basen.
Mens luftoperasjonene ble ledet fra NATO-hovedkvarteret i Napoli, Italia, lå den taktiske ledelsen i NATOs CAOC (Combined Air Operations Centre) i Poggio Renatico, Italia. Det norske bidraget var avgitt til NATO og sto under kommando av styrkesjefen; norske myndigheter hadde samtidig full kontroll med anvendelsen av styrkebidraget, i henhold til norske retningslinjer, norsk jurisdiksjon og basert på folkeretten. Det var norske offiserer og jurister ved NATO-hovedkvarteret som vurderte hvert oppdrag også ut fra norske engasjementsregler, og hvorvidt Norge kunne påta seg dem. Det var flere tilfeller hvor Norge, eventuelt etter konsultasjon med den militære – eller også den politiske – ledelsen hjemme, avsto fra enkelte oppdrag.
I tråd med mandatet, slik det er tolket, har det ikke vært rom for innsetting av bakkestyrker under operasjonen. Mandatet fastslo også at det ikke var anledning til å okkupere libysk territorium. NATO-fly ble derfor heller ikke ledet fra bakken, slik ellers er vanlig. Imidlertid sendte flere land, i hvert fall Frankrike, Qatar, USA og Storbritannia, spesialstyrker, både for kontakt med opprørssiden og for militær etterretning. Disse opererte på nasjonal basis, og utgjorde ikke en del av NATO-operasjonen; informasjonen tilfløt heller ikke NATO direkte. Etter at Libya ble erklært frigjort av det nasjonale overgangsrådet (NTC) ble det vurdert å sette inn fredsbevarende styrker fra FN, men dette ble avvist av rådet.
Det ble presisert fra så vel NATO som fra styrkebidragsyterne, at det ikke var et mål å fjerne Muammar al-Gaddafi og hans regime. Kritikere av intervensjonen har framholdt at operasjonen gikk ut over FNs intensjon og mandatet blant annet ved å angripe al-Gaddafi med sikte på regimeendring. NATO deltok med flyangrep 20. oktober 2011, da det gamle regimets siste skanse, byen Sirte, falt – og al-Gaddafi selv ble drept i en konvoi overvåket av OUP. NATO besluttet deretter å fortsette operasjonen i form av luftovervåking for en kortere periode.
Et uavhengig utvalgt presenterte i september 2018 en evaluering av Norges deltakelse i Libya-krigen.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.