Operation Unified Protector

OUP hadde det samme oppdrag – forankret i det samme mandat – fra FN som OOD, det vil si å sikre gjennomføring av de to resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd som først innførte en embargo mot Libya (resolusjon nr. 1970) og deretter en flyforbudssone med sikte på beskyttelse av sivile (resolusjon nr. 1973).

Sistnevnte ble vedtatt 17. mars, og foranlediget et møte i Paris 19. mars, som førte til iverksetting av den militære intervensjonen. FNs medlemsland ble anmodet om å bidra til at resolusjonene ble satt ut i livet, om nødvendig ved bruk av makt ("alle nødvendige midler"). Resolusjonen ble vedtatt med referanse til FN-paktens artikkel VII, som åpner for anvendelse av militær makt. Intervensjonen i Libya var eksplisitt begrunnet i beskyttelse av sivile i en konfliktsituasjon, i henhold til den såkalte Responsibility to Protect- (R2P-) normen. Den raske iverksetting av den militære operasjonen (OOD), dagen etter at resolusjon nr. 1973 var vedtatt, skyldtes en uttalt frykt for at regimet til Muammar al-Gaddafi planla angrep også mot sivile i Benghazi, under borgerkrigen i Libya.

Parallelt med opprettelsen av flyforbudssonen, håndhevet de NATO-ledede styrkene en embargo mot Libya, forankret i resolusjon nr. 1970 – for å forhindre leveranse av våpen til partene og transport av leiesoldater til støtte for regimet.

OUP var en direkte videreføring av OOD. Denne var ledet av USA, som forutsatte at europeiske stater deretter tok en lederrolle. NATO tok så, 23. mars, over ansvaret for håndhevelse av våpenembargoen, deretter, 24. mars, også for flyforbudsoperasjonen. NATO vedtok 27. mars en operasjonsplan som dekket alle de militære delene av resolusjon nr. 1973, og fra 31. mars ble full kommando over styrken overtatt av NATO – og OUP ble formelt iverksatt.

Håndhevelse av flyforbudssonen ble gjort gjennom kontinuerlig overvåking av libyske regjeringsstyrker og ved angrep på landets militære infrastruktur, med beskytning både fra sjø og luft. Håndhevelse av embargoen ble gjort gjennom en overvåking av skipstrafikk, anrop og eventuell bording av fartøyer – vesentlig for å forhindre leveranser av våpen. Embargoen ble først gjennomført ved bruk av fartøyer allerede på plass i Middelhavet gjennom NATOs stående flåtestyrker; deretter kom forsterkninger til. Ulike fartøytyper ble brukt, inklusive ubåter. Luftoperasjonen ble gjennomført fra NATO-baser i flere land, flest i Italia, så vel som fra marinefartøyer. Frankrike, Storbritannia og USA stilte kamphelikoptre, og USA UAVer (droner) – som alle opererte fra skip.

OUP ble ledet fra NATOs europeiske hovedkvarter i Mons, Belgia, under kommando av generalløytnant Charles Bouchard fra Canada. Samlet styrke var på det meste ca. 8000 soldater, som bemannet en maritim operasjon med 21 fartøyer og en luftoperasjon med vel 260 enheter. Det ble i alt fløyet over 26 500 tokt, hvorav over 9700 innebar angrep; over 5900 militære mål ble ødelagt. Over 3100 skip ble anropt, rundt 300 bordet – og 11 avvist.

Det var intern uenighet i NATO omkring engasjementet, ikke minst iverksetting av luftangrep mot Libya – og bare halvparten av medlemslandene stilte styrkebidrag, blant dem Norge. Blant motstanderne av intervensjonen var Tyskland og Tyrkia, selv om sistnevnte stilte marinebidrag til håndhevelse av embargoen. 12 land stilte kapasiteter til den maritime operasjonen; 15 land i luftoperasjonen – som også ble støttet av NATOs felleskapasitet AWACS-fly. I tillegg til NATO-medlemmer deltok også Sverige, Forente arabiske emirater, Jordan og Qatar – alle i luftoperasjonen. De svenske flyene ble ikke brukt til angrepstokt, men til rekognosering. USA deltok i OUP, men trappet ned sin deltakelse i forhold til rollen og engasjementet i OOD – og overlot mer av ansvaret ikke bare til alliansen, men til sine europeiske allierte. Særlig gjaldt dette skarpe oppdrag over libysk territorium. Amerikansk støtte var fortsatt avgjørende for gjennomføring av operasjonen.

Den norske regjering besluttet å videreføre sin deltakelse i intervensjonen i Libya, og overføre kapasitetene som ble stilt til OOD. Norge bidro med seks F–16 Fighting Falcon kampfly, som 21. mars ble deployert fra Bodø hovedflystasjon til NATO-basen Souda Bay på Kreta. Det ble også stilt to C–130 Hercules transportfly til disposisjon for transport og understøttelse av den norske avdelingen. Kommando over de norske styrkene ble overført NATO og OUP med virkning fra 30. mars.

Det norske jagerfly-bidraget ble senere besluttet videreført til 1. august, i tråd med at NATO forlenget operasjonen med 90 dager med virkning fra 1. juni. Flystyrken ble redusert fra seks til fire maskiner fra 24. juni. Det siste toktet utført av norske fly ble gjennomført 30. juli, og flyene ble trukket hjem i tråd med beslutningen den 1. august. Norge opprettholdt derimot deltakelse i operasjonen gjennom et titalls stabsoffiserer i NATOs kommandostruktur direkte involvert i OUP, og et tjuetalls offiserer i NATOs luftovervåking med AWACS-fly. Det norske personellbidraget under OUF var til august i gjennomsnitt på ca 130.

I løpet av hele operasjonsperioden i Libya (OOD/OUP) gjennomførte de norske flyene 583 tokt, og slapp 588 bomber; samlet flytid var på 3121 timer. De norske flyene førte to typer bomber, laserstyrte og GPS-styrte. Norske (og andre) fly opererte både på dagtid og om natten. Normalt fløy de fra Kreta og tanket opp i luften før de fløy inn over Libya og utførte oppdraget, før de returnerte til basen.

Mens luftoperasjonene ble ledet fra NATO-hovedkvarteret i Napoli, Italia, lå den taktiske ledelsen i NATOs CAOC (Combined Air Operations Centre) i Poggio Renatico, Italia. Det norske bidraget var avgitt til NATO og sto under kommando av styrkesjefen; norske myndigheter hadde samtidig full kontroll med anvendelsen av styrkebidraget, i henhold til norske retningslinjer, norsk jurisdiksjon og basert på folkeretten. Det var norske offiserer og jurister ved NATO-hovedkvarteret som vurderte hvert oppdrag også ut fra norske engasjementsregler, og hvorvidt Norge kunne påta seg dem. Det var flere tilfeller hvor Norge, eventuelt etter konsultasjon med den militære – eller også den politiske – ledelsen hjemme, avsto fra enkelte oppdrag.

I tråd med mandatet, slik det er tolket, har det ikke vært rom for innsetting av bakkestyrker under operasjonen. Mandatet fastslo også at det ikke var anledning til å okkupere libysk territorium. NATO-fly ble derfor heller ikke ledet fra bakken, slik ellers er vanlig. Imidlertid sendte flere land, i hvert fall Frankrike, Qatar, USA og Storbritannia, spesialstyrker, både for kontakt med opprørssiden og for militær etterretning. Disse opererte på nasjonal basis, og utgjorde ikke en del av NATO-operasjonen; informasjonen tilfløt heller ikke NATO direkte. Etter at Libya ble erklært frigjort av det nasjonale overgangsrådet (NTC) ble det vurdert å sette inn fredsbevarende styrker fra FN, men dette ble avvist av rådet.

Det ble presisert fra så vel NATO som fra styrkebidragsyterne, at det ikke var et mål å fjerne Muammar al-Gaddafi og hans regime. Kritikere av intervensjonen har framholdt at operasjonen gikk ut over FNs intensjon og mandatet blant annet ved å angripe al-Gaddafi med sikte på regimeendring. NATO deltok med flyangrep 20. oktober 2011, da det gamle regimets siste skanse, byen Sirte, falt – og al-Gaddafi selv ble drept i en konvoi overvåket av OUP. NATO besluttet deretter å fortsette operasjonen i form av luftovervåking for en kortere periode.

Et uavhengig utvalgt presenterte i september 2018 en evaluering av Norges deltakelse i Libya-krigen.

FNs sikkerhetsråd besluttet 27. oktober å ende mandatet med virkning fra 31. oktober, da operasjonen ble avsluttet. Et tokt med et av NATOs E–3A AWACS-maskiner var operasjonens siste tokt, ved midnatt 31. oktober 2011. NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen avla da Libya et offisielt besøk for å markere slutten på operasjonen, og møtte blant andre Mustafa Abdul Jalil, leder for det nasjonale overgangsrådet.

Den militære intervensjonen i Libya er berømmet for den raske politiske beslutningen og påfølgende militære iverksettingen – for å beskytte sivile i en intern konflikt. Allerede under operasjonen ble imidlertid spørsmålet reist, om ikke operasjonen gikk lenger enn hva det var grunnlag for i mandatet – i retning av å fjerne det sittende regimet til fordel for en regjering utgått fra opprørsstyrkene. Denne kritikken tiltok underveis i operasjonen, og deretter, etter hvert som opprørsstyrkene rykket fram, og selv sto for overgrep mot sivile, mens det ikke framkom bevis på verken planlagt eller forsøksvis iverksatt folkemord fra regimets side.

I ettertid har NATO uttalt at operasjonen ble gjennomført uten bekreftede sivile tap, mens flere kilder har påvist at sivile ble drept. Kritikere av operasjonen, både i Norge og internasjonalt, har krevd uhildede undersøkelser av i hvilken grad sivile ble rammet av NATOs angrep. Kritikk av at den militære intervensjonen gikk ut over Sikkerhetsrådets mandat ble i desember 2011 avvist av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon.

• Bøe-Hansen, Ola; Heier, Tormod; Matlary, Janne H. (red.) (2013). Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan. Universitetsforlaget.
• Forte, Maximilian (2012). Slouching Towards Sirte. NATO's War on Libya and Africa. Baraka Books.
• Tunander, Ola (2012). Libyenkrigets geopolitik. Humanitär intervention eller kolonialkrig? Celanders förlag.