Vesteuropeiske union (VEU), forsvarsallianse og sikkerhetspolitisk samarbeidsordning opprettet ved avtale 1954, i kraft fra 1955, en utvidelse av Vestunionen (1948) med de tidligere fiendestatene Vest-Tyskland og Italia som nye medlemmer, senere ytterligere utvidet i samarbeid med EF/EU.

I 2009 overtok EU oppgavene til VEU i og med Lisboatraktaten. Vesteuropeiske union ble nedlagt 30 juni 2011. 

VEU hadde en viktig forhistorie da den ble opprettet. Den var det tredje utviklingsstadiet av en serie vesteuropeiske forsvarsallianser initiert av Frankrike og Storbritannia (uten USA) og  inngått mellom 1947 og 1954. De to tidligere stadiene var Dunkerque-traktaten av 1947, og Brusseltraktaten (mars 1948). Brusseltraktaten var også avtalegrunnlaget for den militært integrerte organisasjonen Vestunionen (også kalt Brussels Treaty Organisation, september 1948). Denne militære delen ble innlemmet i NATOs integrerte militærsamarbeid i desember 1950. 

Alle disse avtalene avspeilte frykt for tysk gjenopprustning og fornyet tysk aggresjon. De viste også at man forsto at forsvaret mot et angrep på vesteuropeiske stater ikke nødvendigvis ville bli støttet av USA. Derfor ville man vise at man i Europa hadde viljen til å forsvare seg selv. Vest-Europa skulle ha sitt eget forsvar, sitt "selvforsvar". Til forskjell fra Atlanterhavspakten hadde disse tre avtalene en ubetinget militær hjelpeforpliktelse. (NATOs artikkel 5 gir ikke ubetinget løfte om hjelp.)

Den første avtalen, Dunkerqueavtalen, var en allianse bare mellom Frankrike og Storbritannia, inngått som forsvar mot en mulig ny tysk aggresjon. Den andre alliansen, Brusseltraktaten eller Vestunionen, kom året etter, med ny vekt på også å fremme økonomisk samarbeid og med en utvidelse av medlemskapet idet Be-Ne-Lux-landene kom inn som nye medlemmer. (Medlemmene var nå Belgia, Frankrike, Luxembourg, Nederland og Storbritannia.) I likhet med Dunkerque-avtalen var også Brusseltraktaten uttrykkelig rettet mot Tyskland. 

Den direkte foranledningen for både Dunkerqueavtalen og utvidelsen i 1948 var britiske initiativ. I en tale i det britiske Underhuset 22. januar 1948 advarte utenriksminister Ernest Bevin om konsekvensene av det økende sovjet-kommunistiske presset mot europeiske land, og mante de vesteuropeiske nasjoner til et nærmere politisk og økonomisk samarbeid, en "Vestunion", for å slå vakt om sin frihet. Den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia bare noen uker senere kom som et forsterkende klimaks etter Bevins tale. 

Tysklands rolle som mulig fiendestat for Vest-Europa mistet sin aktualitet etter hvert som Europas situasjon mellom Øst og Vest endret seg. De øvrige samarbeidslandene kom snart fram til at begge de tidligere fiendestatene Italia og Tyskland måtte integreres i det vesteuropeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet for å takle den nye sovjetiske utfordringen.

Atlanterhavspakten (NATO) kom til i 1949 og hadde "det nye Italia" som medlem (men ikke Vest-Tyskland). Et forsøk på å få i stand en integrert europahær som også inkluderte Vest-Tyskland og Italia (Pleven-planen) måtte oppgis i 1954 på grunn av fransk motstand. I NATO kom Vest-Tyskland ikke med før i 1955.

Grunnen til at VEU ble omorganisert  i 1954 var altså å bringe Vest-Tyskland og Italia inn i det europeiske sikkerhetsfellesskapet. Samtidig med utvidelsen ble Brusseltraktaten av 1948 også revidert ved at en fjernet omtalen av Tyskland som en mulig angrepsstat. Til gjengjeld fikk VEU-organisasjonen oppdraget med å kontrollere at Tyskland (det ville i praksis si Vest-Tyskland) avholdt seg fra å produsere kjernefysiske, kjemiske eller biologiske våpen. Tyskland fikk heller ikke anskaffe langtrekkende raketter, større marinefartøyer eller strategiske bombefly. Dette rustningskontrolloppdraget var en viktig grunn til at Vestunionen ikke ble nedlagt på 1950-tallet.

Den reviderte Brusselavtalen av 1954 videreførte Vestunionens sterke gjensidige sikkerhetsgaranti. Den bygde også ut organisasjonens formelle struktur, så VEU fikk nå et råd, en parlamentarikerforsamling og et generalsekretariat. Avtalen hadde en varighet på 50 år fra 1955. I realiteten fikk den leve noen år til (se ovenfor). 

Alle medlemmer av VEU var også medlemmer av NATO. Dette innebar at VEU under den kalde krigen spilte en underordnet rolle. Forsvarssamarbeidet mellom VEUs medlemsland ble ivaretatt gjennom NATO.

I 1984 begynte en ny, fjerde fase i VEUs liv.  Da ble VEU trukket inn i EF-samarbeidet i forsøkene på å utforme en egen europeisk forsvars- og sikkerhetsidentitet, noe som etter hvert brakte organisasjonen på kollisjonskurs med NATO. I 1990-årene ble VEU gjenstand for en dragkamp mellom NATO og land i EU om hvor stor innflytelse organisasjonen skulle ha over europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Stridens kjerne var at VEU-landene, i og med at de også var NATO-medlemmer, hadde lovet sine ressurser både til VEU og til NATO i en krisesituasjon. Om nå USA og VEU skulle se ulikt på en krisesituasjon, ville dette kunne skape et problem. Partene innså nå at det trengtes en utjevning av rettigheter og plikter mellom de to alliansene.

Som en kompromissløsning ble det utviklet et nært politisk og militært samarbeid mellom NATO og VEU, nedfelt i den såkalte Petersberg-erklæringen fra 1992, som dro opp retningslinjer for VEUs tiltenkte militære oppgaver og prioriterte disse som

VEU aksjonerte selv militært med minerydding i Persiabukta 1988-1990, og deltok aktivt under egen ledelse i flere militære aksjoner på Balkan 1992–2001.

VEUs innsatser ble etter hvert gradvis mer integrert i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Petersbergprinsippene ble inkorporert i Amsterdamtraktaten fra 1997. Fra og med Lisboatraktaten 2009 er VEUs sikkerhetspolitiske oppgaver overtatt av EU, inklusive den gjensidige forsvarsforpliktelsen.

VEU besto de siste årene av 10 land med fullt medlemskap: Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Storbritannia (som var de opprinnelige landene i Vestunionen 1948), Tyskland (Vest-Tyskland fra 1955; det gjenforente Tyskland fra 1990), Italia (1955), Spania (1990), Portugal (1990) og Hellas (1995).

Island, Norge, Polen, Ungarn, Tsjekkia og Tyrkia var assosierte medlemmer. Disse 16 landene er også NATO-medlemmer. Andre europeiske land – Danmark, Irland, Finland, Sverige og Østerrike – hadde en løsere tilknytning til VEU gjennom observatørstatus. En fjerde form for medlemskap ble etablert i 1994 gjennom såkalt assosiert partnerskap for Bulgaria, Slovakia, Slovenia, Estland, Latvia, Litauen og Romania

VEU ble nedlagt 30. juni 2011 etter at organisasjonens funksjoner var blitt overført til EU (se særlig Lisboatraktatens artikkel 42). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.