Det folkelige opprøret mot regimet til Muammar al-Gaddafi i Libya brøt ut i februar 2011, i kjølvannet av tilsvarende revolter i de to nabolandene Tunisia og Egypt vinteren 2011. Det var dels inspirert av oppstanden i nabolandene, og føyde seg inn i serien av opprør i regionen under Den arabiske våren. Som i andre land var hovedkravet skifte av regime og innføring av demokrati.

Opprøret startet øst i Libya, med kraftsenter i landets nest største by Benghazi, hvor opprørerne tidlig tok kontrollen. Derfra spredte det seg raskt til andre deler av landet, også hovedstaden Tripoli – hvor regimet imidlertid lenge holdt stand. al-Gaddafi satte inn våpenmakt mot opprørerne – og truet med mer omfattende angrep mot sivilbefolkningen. Da opprørerne organiserte militær motstand mot regimet førte det til at konflikten utviklet seg til en borgerkrig. Særlig i øst gikk en del offiserer og soldater - med sine våpen - over til opprørene. Også andre medlemmer av regimet hoppet av, og deltok i oppbyggingen av en sivil så vel som militær opprørsledelse. I Benghazi ble et nasjonalt overgangsråd opprettet for å lede motstanden og for å etablere formalisert kontakt med det internasjonale samfunn - for deretter å danne en ny libysk regjering.

Opptrappingen av konflikten, og spesielt frykt for at regimet ville angripe sivile i Benghazi, førte til at FN først innførte sanksjoner mot Libya, for så å godkjenne iverksetting av en internasjonal militær intervensjon – som var avgjørende for at regimet falt i juli 2011. Den militære aksjonen var i utgangspunktet ledet av USA, deretter av NATO, og også Norge deltok med styrkebidrag, vesentlig jagerfly som utførte bombetokt over Libya. Krigen innebar harde kamper med store tap, og fortsatte i deler av landet til oktober, da al-Gaddafi ble drept. Opprøret i Libya fikk dermed en helt annen karakter enn i Tunisia og Egypt, og ligner mer på situasjonen som særlig fra 2012 utviklet seg i Syria, der demokratiopprøret også førte til borgerkrig – men uten internasjonal inngripen.

Etter hvert som opprøret spredte seg, og førte til voldsbruk ble det iverksatt en omfattende evakuering av utenlandske statsborgere fra Libya fra slutten av februar. Et stort antall mennesker flyktet fra landet, særlig til Tunisia. Etter hvert som opprørerne tok kontrollen over områder i øst, ble grensen til Egypt åpnet.

Opprøret i Libya startet med fredelige protester mot regimet – i praksis som demokratiopprørene i Tunisia og Egypt. Det som utviklet seg til et nasjonalt opprør startet lokalt i Benghazi, hvor det i flere år hadde vært en viss grad av åpen motstand mot regimet – både militært og sivilt. Benghazi er største by i Kyrenaika, hvor det har vært tradisjon for militant motstand - tidligere mot italiensk styre - ledet av islamske grupper. Islamister var aktive i motstanden mot det libyske regimet på 1990-tallet, men spilte ikke noen vesentlig rolle i 2011. Demonstrasjonene i februar 2011 hadde i utgangspunktet bakgrunn i krav som lenge var framsatt av pårørende til de over tusen fangene som i 1996 ble drept under opptøyer i Abu Selim-fengselet i Tripoli, og som regimet ikke hadde villet redegjøre for skjebnen til. En lokal advokat, Fathi Terbil, engasjerte seg i saken, og i fem år forut for opprøret hadde en liten gruppe pårørende på ukentlig basis avholdt stille protester, og etterlyst informasjon om sine nærmeste. Terbil mobiliserte til en større protest 17. februar 2011, og ble av den grunn arrestert 15. februar. Dette førte til de første demonstrasjonene i det libyske opprøret fra 15.–16. februar, med daglige protester i Benghazi, og til tilsvarende protester i en rekke byer rundt om i landet de påfølgende dager.

Demonstrasjonene kom overraskende på regimet, og al-Gaddafi uttalte at noe tilsvarende som skjedde i nabolandene ikke kunne skje i Libya. Forut for de tillyste demonstrasjonene 17. februar søkte han å dempe situasjonen og avverge et opprør. Han advarte aktivister og media mot å nøre opp under situasjonen, og 12 politiske fanger ble løslatt. To senior representanter fra regimet ble sendt til Benghazi med løfter om reformer, men bidro til å forverre situasjonen ved å beordre arrestasjon av menneskerettighetsadvokaten Fathi Terbil. De to første dagene med protester ble demonstrantene beskutt med gummikuler og tåregass. 17. februar brukte sikkerhetsstyrker skarp ammunisjon, og over 150 mennesker ble drept på tre dager – hvoretter konflikten ble trappet opp, med voldsbruk fra begge sider. De første demonstrasjonene i Tripoli fant sted 20. februar, etter at regimet før det hadde mobiliserte tilhengere til støttedemonstrasjoner – som støtte sammen med opprøret. Dagen etter åpnet sikkerhetsstyrker ild, mens demonstrantene gikk til angrep på politistasjoner og offentlige kontorer.

Parallelt med at krigen spredte seg til flere deler av landet ble motstanden organisert lokalt, med styringsråd i byer som ble overtatt av opprørere. På nasjonalt nivå ble et overgangsråd – National Transitional Council of Libya (NTC) – etablert i Benghazi, ledet av en tidligere justisminister som hadde hoppet av, Mustafa Abdul Jalil. Fra mars valgte flere land å anerkjenne NTC som den legitime representant for det libyske folk; andre etablerte kontakt med rådet, som etter hvert ble en opposisjonsregjering; blant dem Norge.

I en fjernsynstale 20. februar advarte Saif al-Islam, Muammar al-Gaddafis sønn som var forventet å ville ta over etter ham, at hvis konflikten fortsatte, ville den føre til borgerkrig etter regionale og stammemessige skillelinjer. Han fastslo at regimet ikke ville gi seg, men ville kjempe ”til siste mann, siste kvinne, siste kule”. Det var denne type uttalelser fra regimets side, og påståtte militære angrep mot sivile også fra jagerfly og helikoptre, som bidro til at FNs sikkerhetsråd ga klarsignal for å opprette en flyforbudssone iverksatt gjennom en internasjonal operasjon - for å beskytte sivile.

Opprørerne var i utgangspunktet sivile uten tilgang til militære midler. Så snart militære ledere gikk over og tok med seg sine avdelinger med våpen, kunne opprørerne organisere et forsvar mot regjeringsstyrkenes framrykking – og selv gå til offensiver. Dette skjedde allerede få dager etter at opprøret brøt ut. De første dagene kom det blant annet til kamper om militærforlegningen Katiba i Benghazi, hvor militære avhoppere deltok. De ble ledet av innenriksminister Abdel Fattah Younis, en av kuppmakerne fra 1969, da al-Gaddafi-regimet kom til makten. Opprørerne fikk tilslutning fra flere militære avdelinger i øst, og tok kontrollen over militære anlegg med betydelige mengder våpen. Mange sivile sluttet seg til og ble bevæpnet, og opprørerne fikk en militær tyngde som gjorde at de innledningsvis kom på offensiven – før regimet iverksatte motangrep.

Det libyske regimet hadde gjennom mer enn tre tiår investert i et omfattende militært apparat, med store mengder stridsmidler. Frykt for kupp hadde derimot ført til at den militære strukturen var svak, og for en stor del besto av separate enheter uten overordnet kommando. Flere avdelinger var direkte kontrollert av al-Gaddafi gjennom sønner og nærstående offiserer. Den delvise oppløsningen av regimets militære struktur i Kyrenaika førte til at opprørerne der raskt kunne ta kontrollen over Benghazi, og rykke vestover mot Brega, som ble tatt 20. februar. Derfra gikk opprørsstyrkene videre, til Ras Lanuf og Bin Jawad. Framrykket ble møtt med motstand fra regimet, og innledet borgerkrigsfasen i opprøret. Selv om det libyske forsvaret i øst enten sluttet seg til opprørerne eller la ned våpnene, hadde regimet betydelig kampkraft i andre deler av landet.

Opprørsstyrkenes opprinnelige framrykking fra Benghazi ble stanset i Bin Jawad, hvorfra regimet slo tilbake og drev opprørerne tilbake til Ras Lanuf, 6. februar. Her satte regimet inn tyngre våpen mot de lettere bevæpnede opprørerne, blant annet artilleri og jagerfly; deretter stridsvogner. Det samme gjentok seg i Brega. Regimets bombardement påførte ikke motstanderne store tap, men bidro til å stanse framrykkingen og svekket evnen til å slå tilbake. Etter harde kamper om Brega trakk opprørerne i midten av mars seg tilbake til Ajdabiya, et knutepunkt i Kyrenaika. Også denne byen måtte oppgis, samtidig som regimelojale styrker begynte sitt angrep på Benghazi – med luftangrep – 17. mars.

Opprøret hadde de første ukene størst framgang i Kyrenaika, men spredte seg også langs kysten i Tripolitania, med Misrata og Zawiyah – og med opptøyer i berberbyer i Nafusa-fjellene. I strategisk viktige Zawiyah startet opprøret 18. februar, og regimets sikkerhetsstyrker oppga byen to dager senere. Sabratha lenger vest ble deretter tatt av opprørerne, men ble raskt gjenerobret. Regimet tok deretter tilbake Zawiyah 11. mars, og beholdt kontrollen over Tripolitania.

Regjeringsstyrkenes angrep på opprørskontrollerte Benghazi var vendepunktet i krigen. Forut for aksjonen hadde regimet truet med å innta byen – og rydde den for opprørere. Dette ble utlagt å bety at regimet ville angripe sivilbefolkningen, ikke kun væpnede opprørere - og førte til at FN vedtok resolusjon nr. 1973 som autoriserte internasjonal inngripen. Begrunnelsen var behovet for å beskytte sivile mot angrep fra regjeringsstyrkene - som i liten grad faktisk hadde rettet våpen mot sivile. 19. mars 2011 startet den flernasjonale operasjonen under operativ ledelse av USA og umiddelbar deltakelse av Frankrike og Storbritannia. Deretter sluttet flere land, deriblant Norge, seg til Operation Odyssey Dawn (OOD) - som radikalt endret konfliktens gang.

Allerede 19. mars angrep franske fly regimets stridsvogner og panserkjøretøy utenfor Benghazi – før OOD formelt var igangsatt av USA. Sjømilitære styrker ble satt inn for å patruljere området utenfor Libyas kyst, mens luftstyrker samlet seg på NATO-baser i området – for å håndheve våpenembargoen og flyforbudssonen. FN-resolusjon nr. 1973 forbød invasjon av Libya, og bakkestyrker kunne ikke settes inn. Spesialsoldater fra flere land – særlig Frankrike, Qatar, Storbritannia og USA – ble derimot satt inn i det skjulte, sågar før resolusjon 1973 ble vedtatt. Spesialsoldatene drev etterretning, etablerte kontakt med opprørsstyrkene, og bidro med rådgiving og opplæring av disse. En viktig oppgave var å koordinere den militære aktiviteten til opprørerne og koalisjonen. Styrker fra Qatar skal også ha deltatt ved fronten.

Innledningsvis var OOD konsentrert om å ødelegge vitale deler av Libyas forsvar, særlig landets luftforsvar og luftvern – før koalisjonene kunne angripe andre bakkemål. Raketter ble avfyrt både av marinestyrken, inklusive ubåter, og luftstridskreftene. Samtidig ble det iverksatt elektroniske angrep mot Libyas militære kommunikasjonssystem. Flyforbudssonen ble først etablert over Kyrenaika, deretter utvidet til resten av landet. Etter at kontroll over luftrommet var etablert og Libyas luftvern var utradert, ble koalisjonsstyrkenes angrep rettet mot libyske bakkestyrker for å hindre framrykking, først øst i landet, deretter i vest. Deretter ble forskjellige militære installasjoner angrepet og ødelagt.

Fra 31. mars 2011 ble kommando over den flernasjonale operasjonen overført til NATO, under navnet Operation Unified Protector (OUP). Overgangen innebar at USA reduserte sin rolle, men landet bidro fortsatt både med støttefunksjoner og kampkraft – og direkte i flere aksjoner. Oppgavene endret i noen grad karakter: Etter at våpenembargoen og flyforbudssonen var etablert under OOD, ble bombekampanjen mot libyske styrker intensivert under OUP. I tillegg til kampfly ble også kamphelikoptre og droner satt inn.

Kampene på bakken ble trappet opp fra midten av mars, med store bevegelser etter hvert som flere byer og områder ble tatt, tapt og gjenerobret. Etter at den internasjonale intervensjonen hadde sikret opprørerne fotfeste i Kyrenaika, konsentrerte regimet seg om å opprettholde kontrollen i Tripolitania. Kampene om de strategisk viktige byene Brega og Misrata var blant de hardeste under hele krigen. Opprøret i Misrata, Libyas tredje største by, truet regimets kontroll over Tripolitania – og dermed hele landet. Etter at opprørerne tok kontrollen over Misrata 23. februar, kom det til omfattende kamper om byen, hvor opprørerne etablerte et militærråd – Misrata Military Council – for å organisere forsvaret. Regimet beleiret byen med store styrker, blant disse 32. brigade, også kjent som Khamis-brigaden, oppkalt etter sin sjef, al-Gaddafis sønn Khamis. Blokaden ble brutt sjøveien, hvor skip under kontroll av opprørerne brakte inn forsyninger fra Kyrenaika. Sårede ble fraktet ut. Regimets bombardement av byen forårsaket store ødeleggelser og omfattende tap, samtidig som regjeringsstyrkene ble utsatt for omfattende bombing fra koalisjonsstyrkene. Regimet angrep koalisjonens marinestyrker både fra egne fartøyer og fra land, og engasjerte disse i strid. Kampene om havnen i Misrata regnes som avgjørende for krigens videre gang. 15. mai oppga regimet byen etter tre måneders beleiring.

Opprørsledere fra Misrata møtte president Nicolas Sarkozy og franske offiserer i Paris i juli, hvor de diskuterte planer om en offensiv vestover mot Tripoli, og å koordinere aksjonen med opprørerne som kjempet i Nafusa-fjellene.

Opprøret i Nafusa startet i februar, og ble raskt møtt med militære angrep fra regimet. Flere byer ble beleiret, men blokaden brutt da opprørerne tok grensebyen Wazin i april, og slik fikk åpnet en forsyningsrute fra Tunisia. Forsendelser av våpen fra Frankrike og Qatar bidro til at opprørerne, støttet av NATOs bombing, holdt ut – til de i juli–august slo regjeringsstyrkene tilbake og kunne bidra til opprørsoffensiven mot Tripoli. Særlig Qatar bidro med våpen til opprørerne, til tross for FNs våpenembargo.

Opprørsstyrker gikk til angrep på Tripoli og områdene rundt hovedstaden i slutten av august. Tre større grupper – fra Nafusa-fjellene, Misrata og Tripoli selv – samarbeidet om offensiven. 20. august, etter kveldsbønnen, gikk opprørere til kamp inne i byen, mens styrker fra Misrata angrep fra sjøen, deretter støttet av enheter fra Nafusa som åpnet en ny front dagen etter. Operasjonen var planlagt med hjelp av rådgivere og basert på etterretning fra koalisjonsstyrkene, som løpende overvåket situasjonen fra lufta, og trappet opp bombingen av regimets installasjoner. 23. august inntok rebellene Bab al-Aziziya-anlegget som hadde vært al-Gaddafis tilholdssted. Kampene fortsatte de påfølgende dager, til Tripoli var erobret 28. august. Samtidig inntok opprørsstyrker Brega 22. august og Ras Lanuf 24. august.

Før Tripoli falt hadde al-Gaddafi og noen av hans nærmeste medarbeidere flyktet fra byen, og søkt tilhold i Sirte, der han ble funnet og drept 20. oktober. Mellom Tripolis fall og al-Gaddafis død holdt regimets styrker fortsatt stand i mindre deler av Tripolitania, og kamper fortsatte blant annet i Sabha og Bani Walid, samt i Sirte – hvor også Mutassin al-Gaddafi ble funnet og tatt til fange.

Krigen endte i realiteten da al-Gaddafi ble tatt av opprørere idet han forsøkte å unnslippe fra Sirte. Konvoien han kjørte i ble observert av NATOs luftovervåking – og angrepet. Filmopptak tatt av opprørere med mobiltelefon viser at diktatoren var lettere skadd da han ble tatt i live. Han ble mishandlet, og deretter skutt og drept. Det samme var tilfellet med sønnen Mutassin og den libyske hærsjefen Abu-Bakr Yunis. De ble fraktet til Misrata og plassert i et kjølelager på et slakteri hvor folk kunne komme og beskue dem. 25. oktober ble de gravlagt på umerket sted i den libyske ørkenen.

NTC erklærte Libya for frigjort 23. oktober, men kamper fortsatte i noen mindre områder, og framfor alt i Bani Walid – helt til oktober 2012. Operation Unified Protector endte 31. oktober 2011 da FN-mandatet utløp.

Etter at krigen var erklært over kom det til voldsutøvelse i flere byer, inklusive hevntokter mot personer og lokalsamfunn som hadde vært lojale mot regimet. Dette gjaldt ikke minst fra innbyggere i Misrata mot folk fra Twaraghan – som ble fordrevet fra sine hjem, beskyldt for å ha støttet regimet og stått bak overgrep mot sivile i Misrata. Medlemmer av al-Gaddafis familie, og andre som tilhørte det avsatte regimet, lykkes i å flykte til Algerie og Niger; Saif al-Islam ble tatt til fange av opprørere i Ubari sør i landet, 19. november, for deretter å bli holdt fanget i Zintan.

Spredte forsøk på å finne en politisk løsning underveis i krigen førte ikke fram. Det ble vist liten vilje til å finne en løsning som åpnet for at det sittende regimet fortsatt skulle ha en rolle. Dette var en del av fredsforslaget til Afrikanske Union og dets utsending, Sør-Afrikas president Jacob Zuma, som oppsøkte både regimet – inklusive Muammar al-Gaddafi selv – og overgangsrådet. Et veikart presentert av Zuma i april inneholdt forslag om en våpenhvile, blant annet for å få fram humanitær hjelp og sikre beskyttelse av utenlandske gjestearbeidere, samt dialog mellom de to parter med sikte på en overgang til demokratisk styre. Opplegget, som forutsatte opphør av NATOs luftangrep forut for forhandlinger og at deler av regimet skulle forbli ved makten, ble akseptert av al-Gaddafi, men ikke av opprørerne – eller av koalisjonen. Flere afrikanske ledere var både under og etter krigen kritiske til den vestlig-ledede intervensjonen – og at fredsforsøkene etter deres oppfatning ikke fullt ut ble tatt på alvor, heller ikke i Sikkerhetsrådet, og derfor ikke tilstrekkelig utprøvd.

Russland, som bare motvillig hadde avstått fra å nedlegge veto mot FN-resolusjon nr. 1973, forsøkte også å finne en diplomatisk løsning. Selv om Russland offentlig kritiserte de militære angrepene, opprettholdt russerne kontakt med sentrale land i koalisjonen, og USA søkte deres støtte i forsøk på å overtale al-Gaddafi til å gå av. al-Gaddafi avviste imidlertid russernes framstøt.

I mars sendte Saif al-Islam en medarbeider til London for å søke britisk støtte til et forslag om at han selv skulle overse en transformasjon til demokratisk styre, mot at hans far og øvrige familie skulle få immunitet. Det libyske regimet skal i juli ha henvendt seg til blant andre russerne for å søke en mulig retrett for al-Gaddafi, hvor han overga makten mot å kunne forbli i Libya. NTC uttalte seg positivt til en slik mulighet, men den ble ikke forfulgt.

Bakgrunnen for opprøret og borgerkrigen i Libya er sammensatt. Det var først og fremst politisk – rettet mot et diktatur; dernest hadde det dypere historiske og kulturelle røtter.

Revolusjonen i Libya var først og fremst politisk. Det var et opprør mot et undertrykkende diktatur – og en diktator som hadde ledet landet i tråd med sine egne ideer og innfall, og som i lange perioder hadde ført til at landet ble isolert fra verdenssamfunnet. I fravær av en politisk kultur, og med forbud mot politiske partier og en fri presse, var opprøret lite ideologisk farget. Målet var å styrte det sittende regimet, og erstatte det med et demokratisk styresett.

Bak opprøret lå også gamle kulturelle og historiske årsaker. Det begynte i Benghazi i Kyrenaika, hvor det libyske kongedømmet, som det sittende regimet avsatte, hadde sine sterkeste røtter. Det var da også det gamle flagget fra denne tiden opprørerne tok i bruk. I løpet av krigen var det sett som en mulighet at Libya kunne bli delt, ved at al-Gaddafi klarte å beholde kontrollen over det vestlige Tripolitania – og at dette var en av hans planer. Fra før selvstendigheten var det i Kyrenaika en tradisjon for militant motstand mot fremmedstyre, forankret i sanusi-ordenen. Det som før revolusjonen var av militær opposisjon mot al-Gaddafi, hadde også utspring i denne del av landet, utført av radikale islamister.

Mens opprøret i nabolandet Egypt hadde en økonomisk dimensjon i form av utbredt fattigdom og økende økonomiske og sosiale ulikheter, spilte denne en mindre rolle i Libya, som lenge hadde vært et av landene i regionen med høyest inntekter og en velferdsstat - selv om en betydelig del av befolkningen også der levde under fattigdomsgrensen. Av flere grupper var det misnøye med den økonomiske politikken under al-Gaddafi, inklusive med en utbredt korrupsjon, men reformer hadde rettet opp en del av de kritiserte forholdene, som forbudet mot privat næringsvirksomhet.

Opprøret i Libya begynte på samme måte som i andre land under Den arabiske våren, men tok en helt annen retning da borgerkrigen brøt ut og det internasjonale samfunn besluttet å engasjere seg med bruk av militær makt.

Opprøret startet med protester fra etterlatte etter drepte politiske fanger, og brede lag av folket ble mobilisert til demonstrasjoner. Den raske utviklingen til militær konflikt gjorde at ungdommens rolle ble mindre tydelig i Libya enn i de andre landene hvor opprør brøt ut – selv om de i starten spilte en viktig rolle. Blant annet sto studenter i Tripoli for noen av de tidlige demonstrasjonene. Medlemmer av ulike grupper sluttet seg til opprøret, som ble organisert vesentlig gjennom lokale styringsråd og militsgrupper i de ulike byer og områder. Det er anslått at det til sammen kan ha vært et tusentalls militsgrupper. Helt sentralt i revolusjonen var det nasjonale overgangsrådet (NTC) etablert i Benghazi, som i praksis ble en opprørsregjering, og anerkjent av flere land og internasjonale organisasjoner.

Det libyske regimet sto lenge imot opprøret, selv om det gradvis gikk i oppløsning som følge av at sentrale personer, blant dem statsråder og ambassadører, gikk over til opprørerne, og enda viktigere – at flere militære ledere tok med seg sin kompetanse og til dels sine avdelinger, og sluttet seg til kampen mot regimet. Muammar al-Gaddafi styrte i stor grad ved hjelp av sin familie, som blant annet hadde kommando over lojale deler av hæren, og enkelte lojale medarbeidere.

Stammeledere spilte en rolle i konflikten ved å øve innflytelse over sine grupper. Noen forble langt på vei lojale til al-Gaddafi; de fleste sluttet seg til opprørerne. Blant de som tradisjonelt var støttespillere for al-Gaddafi, men som raskt støttet opprøret, var tuareg, warfalla og hasawna.

Libya er medlem av to sentrale regionale organisasjoner, Arabiske liga (AL) og Afrikanske Union (AU), som begge engasjerte seg i konflikten. Ligaen støttet FN-resolusjonene og bidro, til tross for intern uenighet, til et viktig politisk grunnlag for de internasjonale militære operasjonene. I februar utelukket AL Libya fra sine møter. AU etablerte en gruppe med statsledere, under ledelse av Sør-Afrikas president Jacob Zuma, som søkte å finne en diplomatisk løsning – uten å lykkes.

Flere aktører utenfor regionen spilte en sentral rolle under Libya-konflikten; først og fremst enkeltstater, dernest FN og EU. Etter et tiår med normalisering av forholdet til Libya, ledet spesielt Frankrike, Storbritannia og USA an i den politiske prosessen som førte til nye sanksjoner mot det libyske regimet, og deretter til den militære intervensjonen. Det var disse tre landene som startet den militære operasjonen. Frankrike var først ute med angrep, mens USA tok den operative kommandoen, til denne ble overført til NATO.

Frankrike og USA var de sentrale pådriverne i det politiske spillet forut for resolusjonene i FNs sikkerhetsråd, som først vedtok resolusjon nr. 1970 (26. februar), deretter nr. 1973 (17. mars).

Resolusjon nr. 1970 innførte en embargo av Libya; det ble blant annet forbudt å levere våpen til landet og å tillate transitt av leiesoldater. Det ble innført reiseforbud for ledende medlemmer av regimet, og FNs medlemsland ble pålagt å fryse finansielle verdier til al-Gaddafi-familien og andre regime-medlemmer.

Resolusjon nr. 1973 åpnet for en flyforbudssone over Libya; FN autoriserte sine medlemsland, enkeltvis eller flernasjonalt, til å bruke alle nødvendige midler for å forsvare libyske sivile som var truet av angrep fra Libyas militære styrker. Den forbød imidlertid utenlandske bakkestyrker å okkupere libysk territorium.

Resolusjon nr. 1970 fikk raskt bred støtte, også av Kina og Russland. De to vetomaktene motsatte seg derimot først militær intervensjon. Resolusjon nr. 1973 var derfor mer krevende å få på plass, også fordi det viktige EU-landet Tyskland, som hadde vært med på å fremme resolusjon nr. 1970, var avventende til militær aksjon – og selv ikke kom til å delta. Flere land forutsatte arabisk støtte til militær intervensjon for selv å støtte forslaget. Den kom både fra Golfrådet (GCC) og Arabiske liga (AL). Så snart nr. 1970 var på plass, ga GCC sin støtte, og krevde samtidig at Sikkerhetsrådet måtte opprette en flyforbudssone – og presset på for tilsvarende vedtak i AL. En henvendelse til FN om innføring av en flyforbudssone kom deretter fra ligaen 12. mars. To dager senere iverksatte GCC selv en militær intervensjon for å slå ned opprøret i Bahrain, ett av sine medlemsland.

Begrunnelsen for militær intervensjon var å beskytte sivile (’responsibility to protect’, R2P) mot angrep fra den libyske regjering. For flere land, deriblant Norge, var dette avgjørende for å kunne støtte en militær aksjon i en borgerkrig. Henvisninger ble gjort til tidligere behov for internasjonal beskyttelse av sivile, spesielt i Bosnia, Rwanda og Darfur – hvor FN mislykkes i å forhindre folkemord så sent som på 1990-tallet. Kritikere av krigen i Libya har påpekt at det ble søkt skapt et bilde av trusler om omfattende angrep mot sivilbefolkningen, og at regimet satte inn fly mot sivile. Det første er omdiskutert, og i motsetning til hva som skjedde under borgerkrigen i Syria, var det siste ikke tilfellet; flyangrepene var vesentlig rettet mot egne våpenlagre – for å forhindre at de falt i opprørernes hender. Kritikk av intervensjonen, at den gikk ut over Sikkerhetsrådets mandat, ble i desember 2011 avvist av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Kritikken har særlig gått på at kampanjen gikk ut over å beskytte sivile mot angrep fra regimet – til en folkerettsstridig støtte til regimeendring, og drap på statssjefen. Enkelte stater og organisasjoner har bedt om en internasjonal gransking av NATOs luftoperasjon.

Resolusjon nr. 1973 ga ikke anledning til invasjon og okkupasjon av Libya, ei heller å fjerne Muammar al-Gaddafi og hans regime. Likevel satte flere land bilateralt inn spesialstyrker på bakken i Libya som del av den militære operasjonen – og medlemmer av regimet, særlig al-Gaddafi selv, ble et mål. Frankrikes president Nicolas Sarkozy tok tidlig til orde for regimeendring. Frankrike spilte en sentral rolle i å få på plass FN-resolusjonene, samtidig som den franske regjering var en pådriver for internasjonal anerkjennelse av overgangsrådet (NTC). Frankrike var også vertskap for det internasjonale toppmøtet som 19. mars i Paris staket ut den nye koalisjonens politiske og militære agenda. Allerede under møtet gjennomførte Frankrike sine første tokt over Libya, og det var her Norge forpliktet seg til å delta med norske kampfly. Noe av engasjementet til Sarkozy er forsøkt forklart med behovet for å vise handlekraft i forkant av nyvalg i Frankrike – og på den internasjonale arena. USAs president Barack Obama var derimot mer tilbakeholden, ikke minst i lys av erfaringene fra invasjonen av Irak og det fortsatte engasjementet i Afghanistan. USA påtok seg å lede den innledende del av operasjonen, men forutsatte at europeiske – støttet av arabiske – land stilte de største kampstyrkene. Europeiske Union besluttet 1. april å etablere en militær operasjon, EUFOR Libya, for ved anmodning å kunne støtte humanitære operasjoner, men den ble ikke aktivert.

Fra 23. mars ble den innledende, USA-ledede Operation Odyssey Dawn etterfulgt av den NATO-ledede Operation Unified Protector. Innad i NATO var det uenighet både om å iverksette en slik operasjon og om hvordan den skulle ledes. USA ønsket at NATO skulle overta kommandoen, mens Frankrike i utgangspunktet ikke ønsket fullstendig overføring av kommando. Tyskland var motstander av intervensjonen, og avsto selv fra deltakelse. Tyrkia var en annen av de fremste motstanderne. Resultatet var at den militære ledelse ble lagt til NATO, samtidig som en egen koordineringsgruppe ble opprettet på politisk nivå, blant annet for å trekke med troppebidragsytende land som ikke var medlemmer av NATO, dvs. Forente arabiske emirater, Jordan, Qatar og Sverige. Bare halvparten av NATOs 28 medlemsland bidro med styrker. Qatar bidro også med våpen til opprørerne, noe som er påpekt å være i gråsonen i forhold til – eller i direkte strid – med våpenembargoen mot Libya, som ikke skilte mellom parter i konflikten. Samtidig bidro Qatar med økonomisk støtte. I det skjulte var også Sudan en vesentlig bidragsyter, med våpen og rådgivere til opprørerne.

Under et internasjonalt møte om Libya i London 29. mars ble en bredt sammensatt gruppe – Libya Contact Group – satt ned for å koordinere forholdet til utviklingen i Libya og kontakten med NTC.

I mars sluttet India seg til Kinas og Russlands krav om våpenhvile. Disse landene mente koalisjonsstyrkene hadde gått ut over FN-mandatet. Brasil tok samtidig til orde for dialog mellom partene.

Den internasjonale straffedomstol (ICC) tok også opp Libya, og utstedte arrestordre blant annet mot Muammar al-Gaddafi og hans sønn Saif al-Islam – i tråd med mandatet i resolusjon nr. 1970. Det libyske regimet uttalte at det ikke anerkjente domstolen.

Norge spilte en aktiv rolle i konflikten i Libya, både politisk og militært. Norge stilte seg bak FNs resolusjoner, og bidro tidlig med styrker til den multinasjonale styrken, bestående av seks F-16 kampfly samt C-130J Hercules transportfly. De norske kampflyene utførte sine første tokt 24. mars; de gjennomførte til sammen 583 tokt, og slapp 569 bomber. Luftbidraget ble trukket hjem 1. august, men Norge stilte fortsatt stabsoffiserer til disposisjon for NATOs operasjonsledelse og bemanning til AWACS overvåkingsfly.

Norge valgte i august 2011 å se på NTC som Libyas "legitime myndighet", uten formelt å anerkjenne det. Norge deltok også i den internasjonale kontaktgruppen (LCG) som koordinerte det politiske arbeidet, og ledet – sammen med Tyrkia – ett av møtene.

Demokratiopprøret og borgerkrigen i Libya hadde vidtrekkende konsekvenser, først og fremst nasjonalt, dertil – i noen grad – regionalt. Internasjonalt vil erfaringene fra den flernasjonale intervensjonen kunne få følger, vesentlig som erfaringsgrunnlag, både politisk og militært.

Opprøret oppnådde å fjerne det sittende regimet til Muammar al-Gaddafi, som hadde sittet ved makten siden militærkuppet i 1969. Det ble erstattet av et nasjonalt overgangsstyre fram til frie valg i 2012 – de første slike i Libya siden 1952.

Kampene flere steder i landet førte til betydelige tap på begge sider, og til materielle ødeleggelser. Overslag over antall drepte under krigen varierer sterkt, fra 2500 til 50 000. Vitale økonomiske installasjoner, særlig innenfor olje- og gassindustrien, ble i liten utstrekning rammet, og kunne forholdsvis raskt settes i drift igjen. Blant de industrianlegg som ble rammet av krigen, og måtte gjennomgå reparasjoner, var mineralgjødselfabrikken i Marsa el Brega, som norske Yara er hovedeier i.

Selv om opprøret hadde bred oppslutning i praktisk talt alle deler av landet, innebar krigen at enkelte motsetninger mellom folkegrupper – som sto på hver sin side – oppsto, eller ble forsterket. Blant annet ble mange med mørk hudfarge – libyere og andre afrikanere – utsatt for forfølgelse, mye ut fra rasistiske motiver, blant annet under påskudd av å være leiesoldater for regimet. Det ble i enkelte byer gjennomført hevnaksjoner mot grupper og drap på enkeltpersoner.

Som følge av krigen i Libya ble det tilført regionen ytterligere våpen – ut over de store lagre som det libyske regimet hadde, og som i stor utstrekning kom på ukontrollerte hender. Dette skapte frykt for at våpen ble tilført både radikale og kriminelle grupperinger, og til en destabilisering, særlig i Sahel-regionen. Det er antydet at islamistiske grupperinger, blant annet i Mali og Niger, er blitt tilført våpen fra Libya. Blant disse skal være Al-Qaida i Maghreb (AQIM) og dens (tidligere) leder Mokhtar Belmokhtar. Disse ble i januar 2013 knyttet til terrorangrepet mot Statoils anlegg i In Amenas, Algerie. 31. oktober 2011 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon nr. 2017, som oppfordret Libya om å forhindre at våpen falt i terroristers hender, samt å ødelegge lagre av kjemiske stridsmidler.

Både under og etter borgerkrigen er det stilt kritiske spørsmål særlig ved den internasjonale håndtering generelt og militære inngripen spesielt – samt ved hvordan de stridende parter opptrådte.

Også selve det politisk-juridiske grunnlaget for intervensjonen – ansvaret for å beskytte sivile (R2P), som var avgjørende både for FN-resolusjon nr. 1973 og for norsk deltakelse – er det stilt spørsmål ved. Det var ikke entydig at regimet hadde til hensikt å iverksette militære aksjoner annet enn mot de væpnede opprørere; da resolusjon nr. 1973 ble vedtatt var det færre drepte sivile i Benghazi enn under opprøret i Kairo på et tilsvarende tidspunkt, og da Operation Odyssey Dawn ble iverksatt pågikk det en militær framrykking mot Benghazi, men det var ingen utvetydige indikasjoner på at den ville brukes mot sivilbefolkningen. Senere under borgerkrigen, etter hvert som opprørerne – takket være støtte fra Operation Unified Protector – beleiret byer holdt av regjeringsstyrker, ble sivile i disse byene beskutt. Det er videre stilt spørsmål ved realiteten knyttet til regimets påståtte bruk av leiesoldater, som også direkte kommer til uttrykk i FN-resolusjon nr. 1970. Det var ikke klarlagt at regimet hadde slike styrker da intervensjonen ble iverksatt, og det er ikke godtgjort at det benyttet seg av leiesoldater under krigen – ut over enkeltpersoner som hadde gått inn i regjeringsstyrkene, gjerne etter trusler. De påståtte leiesoldatene var svarte afrikanere, og dette bildet nørte opp under en libysk rasisme rettet mot afrikanske gjestearbeidere.

Som tilfellet var med den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 ble det stilt spørsmål ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya; de respektive lands oljeressurser ble i begge tilfeller påpekt som motiv. Et annet rasjonale som er framholdt for stormaktenes vilje til å gripe militært inn i Libya, var at det der var mulig å intervenere uten for stor politisk og militær kostnad – i en situasjon der opprør mot vestlig-vennlige regimer spredte seg. Den arabiske våren skapte usikkerhet i et område med forholdsvis faste allianser, og den truet stabiliteten ikke bare i Nord-Afrika, men enda viktigere; i regionen generelt og i Golfstatene, med Saudi-Arabia, spesielt. De konservative Golfstatene var også pådriverne for at Arabiske liga skulle gi sin politisk avgjørende støtte til en militær intervensjon. Dette synet er forsterket av den internasjonale – og særlig Vestens – håndtering av den senere borgerkrigen i Syria, hvor opprørernes oppfordringer om militær støtte ble avvist, og hvor sivilbefolkningen uten tvil ble rammet av regimets krigføring.

Det er også stilt spørsmål ved USAs ledende rolle, politisk og militært, i det som etter en del kritikeres mening ble en kampanje for regimeskifte – for å fjerne Muammar al-Gaddafi. Libyas utenrikspolitikk under al-Gaddafi var uavhengig, anti-imperialistisk og anti-vestlig, med et særlig anstrengt forhold til USA, særlig etter at Ronald Reagan kom til makten i 1981, da USA flere ganger angrep Libya. Selv om Libya hadde liten innflytelse i den arabiske verden, fikk al-Gaddafi mer gjennomslag for sine tanker om et forent Afrika. Én fortolkning av USAs rolle under det libyske opprøret består blant annet i at al-Gaddafis panafrikanske politikk var en trussel mot USAs kamp om innflytelse på det ressursrike kontinentet, i en tid hvor Kina hadde skapt seg et betydelig fotfeste der.

Det var flere forsøk fra vestlige land på å ta livet av al-Gaddafi, og det er stilt spørsmål ved hvorvidt det var i tråd med mandatet at NATO-operasjonen i 2011 angrep hans boligkvarter i Tripoli, noe som er begrunnet med at det også ble ansett som en militær kommandosentral. Det var overvåking fra Operation Unified Protector som i oktober 2011 fant al-Gaddafi utenfor Sirte, og det var NATO-fly som bombet konvoien han befant seg i. Dette bidrar til kritikken mot operasjonen som et bidrag til å endre regimet og fjerne statssjefen, som ikke er i tråd med FNs mandat. Det er senere spekulert i om det var en utenlandsk agent blant opprørerne som drepte al-Gaddafi. Dette er en av de mer konspiratoriske delene av diskusjonen omkring operasjonen i Libya, hvor det er framholdt at Frankrikes lederrolle også skal knyttes til et ønske fra den franske president om å fjerne al-Gaddafi for å dekke over nære forbindelser mellom de to. Frankrikes president Nicolas Sarkozy og USAs utenriksminister Hillary Clinton tok til orde for at Muammar al-Gaddafi måtte fjernes.

Chorin, Ethan (2012). Exit the Colonel. Public Affairs Books.

Forte, Maximilian C. (2012). Slouching towards Sirte. Baraka Books.

Gelvin, James L. (2012). The Arab Uprisings. Oxford University Press.

Hilsum, Linday (2012). Sand Storm. Faber and Faber.

Noueihed, Lin & Alex Warren (2012). The Battle for the Arab Spring. Yale University Press.

Pargeter, Alison (2012). Libya. The Rise and Fall of Qaddafi. Yale University Press.

Prashad, Vijay (2012). Arab Spring, Libyan Winter. AK Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.