marxisme-leninisme – Store norske leksikon

Josef Stalin innførte «marxisme-leninisme» som betegnelse på den offisielle doktrinen som skulle ligge til grunn for Sovjetunionens revolusjonære styreform og den kommunistiske internasjonalens ideologiske rettesnorer. I Stalins programmatiske *Om den historiske og den dialektiske materialisme* (1938) lyder bokens første setning: «Den dialektiske materialisme er verdensanskuelsen til det marxist-leninistiske parti.»

Josef Stalin

Av Ukjent fotograf/NTB Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Marxisme-leninisme er en revolusjonær fortolkning av kommunismen. Betegnelsen har blitt benyttet av kommunistiske partier og stater, syndikalistiske fagforeninger, aktivistiske bevegelser og også væpnede motstandsgrupper.

Faktaboks

Uttale: marxˈisme-leninˈisme

Marxisme-leninisme er en kombinasjon av Karl Marx’ (1818–1883) opprinnelige marxisme med Vladimir Lenins (1870–1924) videreutvikling rettet mot revolusjonært styre i Sovjetunionen. Begrepet ble først utmyntet etter Lenins død av Josef Stalin (1878–1953), til å begynne med som navn på hans egen ideologiske posisjon i maktkampen for Sovjetunionens styre. Da Stalin konsoliderte sin rolle som statsleder, ble marxisme-leninisme betegnelse på Sovjetunionens offisielle politiske doktrine.

Marxisme-leninisme er et politisk ladet begrep som især har tjent som markør for interne fronter på den kommunistiske verdensscenen. Det gjør krav på å overta arven fra Marx og Lenin forstått som kommunismens fedre, og slik legemliggjøre den «ekte» eller mest revolusjonsdyktige formen for kommunisme. Det har ofte blitt ledsaget av steile anklager mot andre kommunistiske ideologier, beskyldt for vranglære, revisjonisme eller forræderi.

Ettersom betegnelsen gjennom det 20. århundre har vært såpass knyttet til revolusjonær posisjonering og interne fronter, kan det skilles fra leninisme, som viser mer direkte til Lenins teoretiske videreutvikling av marxismen.

Stalins ortodokse marxisme-leninisme

Marxisme-leninisme betegnet Sovjetunionens offisielle politiske doktrine fra 1920- til 1970-tallet, som også skulle gjelde samtlige kommunistiske stater og partier tilknyttet det Moskva-sentrerte Komintern. Josef Stalin, Sovjetunionens statsleder fra midten av 1920-tallet til sin død i 1953, innførte begrepet for å konsolidere en ortodoks fortolkning av marxismen myntet på revolusjonært statsstyre etter Lenins idéer. Dette statsstyret var basert på teorien om proletariatets diktatur, altså et sentralisert statsstyre på arbeiderklassens vegne som skulle sikre overgangen fra føydalisme og kapitalisme til det fremtidige klasseløse og likhetsbaserte kommunistiske samfunnet.

I ettertid forstås Stalins bruk av betegnelsen «marxisme-leninisme» heller som dekknavn for stalinisme, all den tid Stalins tenkning og politiske virke var preget av statsautoritær og etter hvert totalitær styring, ideologisk sentralisering på verdensscenen og deterministisk tolkning av marxismen. Sistnevnte er knyttet til dialektisk materialisme, altså en teori om verdenshistorien som en nærmest mekanisk bevegelse gjennom klassekampens suksessive motsetningsforhold med det kommunistiske samfunnet som historiens logiske endestasjon. Det ble også brukt til å sile ut revolusjonens «interne fiender», særlig de anklaget for å følge Lev Trotskij, som Stalin på nedsettende vis kalte trotskister.

Nye konfliktlinjer på 1960-tallet

På 1960-tallet ble «marxisme-leninisme» benyttet på nye måter. I kjølvannet av bruddet mellom de to kommunistiske stormaktene Sovjetunionen og Kina, og i sammenheng med opprørsbevegelser mot Vietnamkrigen, ble betegnelsen i en periode benyttet som dekknavn for maoisme, altså tilhørighet til den kinesiske statslederens Mao Zedongs fortolkning av marxismen og til Kinas rolle på den kommunistiske verdensscenen. Med andre ord ble «marxisme-leninisme» nå også benyttet av kommunistiske grupper som kunne stå i direkte opposisjon til sovjettilknyttede og stalinistisk anlagte partier og grupper. Samtidig ble det, i politisk forstand, til en viss grad flyttet fra statskommunistisk styreform eller partipolitisk teori til mer aksjonistiske og iblant væpnede antikapitalistiske opprørsformer. «Marxisme-leninisme» kunne slik også stå som tegn på politisk radikalisering. Ved inngangen til 1970-tallet ble betegnelsen marxisme-leninisme-maoisme også benyttet.

I Norge

Det var mot denne bakgrunnen at Arbeidernes Kommunistparti (AKP-ml), også kjent som ml-erne (marxist-leninistene), ble stiftet i Norge i 1973. Det brøt med det sovjettilknyttede og stalinistisk orienterte Norges Kommunistiske Parti (NKP), og sto nært ytterliggående europeiske maoistiske bevegelser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Marxistisk filosofi

Anders Fjeld

Doktor i politisk filosofi, Université Paris Diderot