Det enkle, geometriske kors forekommer ganske ofte i primitiv ornamentikk, iblant med symbolsk betydning, særlig når korset er omsluttet av en sirkel, såkalt hjulkors (1), eller armene er vinkelbøyd, hakekors (2), og da ikke sjelden som symbol for Solen. Hos egypterne forekom hankkors (3), som hadde med sjelens fremtid å gjøre. Sin store betydning får korset som kristendommens hovedsymbol, med hentydning til Kristi død på korset. Korset var den gang et strafferedskap av særlig vanærende karakter, blant annet brukt til avstraffelse av slaver. I den eldste tidlig kristne kunst ble allikevel ikke de rene korsformene brukt av frykt for hedensk spott og forfølgelse, men fra keiser Konstantins tid, da korsfestelse ble avskaffet, ble korset brukt, tidligst i korsformede Kristus-monogrammer (labarum). Konstantins mor Helenas «gjenfinnelse» av Kristi kors bidrog sterkt til symbolets utbredelse.

De første fremstillinger av Kristus på korset er fra 400-tallet (se krusifiks); senere ble det tatt opp i religiøs kunst og ornamentikk i en mangfoldighet av former med forskjellige betegnelser.

De viktigste er latinsk kors (4) med den nederste, loddrette armen forlenget; gresk kors (5) med like lange armer; Andreaskors (6); Peterskors (7) (begge kalt etter apostlenes angivelige korsfestelsesmåte), det første med form som bokstaven X, det andre som et kors plassert opp ned. Antoniuskors (8) eller taukors med tre armer, som bokstaven T; patriarkkors eller kardinalkors (9) med to tverrgrener; pavekors (10) med tre tverrgrener på den loddrette staven; det lothringske kors eller patriarkkors (11) (fr. croix de Lorraine) med to ulike lange tverrgrener, president de Gaulles og de frie franske styrkers symbol under den annen verdenskrig. Andre korsformer er dobbeltkors (12), gaffelkors (13), krykkekors (14) og russisk kors (15). Videre forekommer en stor mengde variasjoner av kors i heraldisk kunst, fremkommet særlig ved dekorativ utsmykning og utvidelse av korsendene, for eksempel ankerkors (16); kløverbladkors (17) og malteser- eller johannitterkors (18).

Bruk av kors i kirkekunsten er mangeartet. Symbolet treffes overalt i det kristne gudshus, like fra korsformede grunnplaner (korskirker) til kirkespirenes utsmykning, fra gravkors på kirkegården til andaktskors inne i bygningen; innvielseskors finner vi i våre middelalderkirker, gjerne i et antall av 12.

Korstegnet har etter gammel tro makt til å holde det onde borte og blir derfor brukt som vernende og signende merke både på kirkelige og på profane ting, ofte over inngangsdør, på stabbursdør og lignende. Korsfane, fane eller flagg med kors som hovedmotiv har siden Konstantin vært brukt i mange utforminger, både i kristen symbolikk og etter hvert som nasjonalflagg. Korset er svært alminnelig som bumerke og som analfabeters personmerke ved underskrifter. Alterkors har lang tradisjon som sentralsymbol på alteret, blant annet kjent fra Grinaker kirke (middelalder), likeledes prosesjonskors. Triumfkors eller korbuekors er egentlig et krusifiks i korbuen, plassert på en horisontal tversgående bjelke, trabes. Såkalte kyssekors fantes ved kirkeportalen, blant annet kjennes slikt fra Nidaros domkirke.

I den snevrere symbolske betydning som tegn for døden (sml. Kristi dødsmåte) finner korset også vidstrakt anvendelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.