Det finnes spor av teater i Etiopia tilbake til 500-tallet da biskop Grigentius utstedte et dekret som bannlyste sangere, harpespillere, skuespillere og dansere. Under keiser Menelik på slutten av 1800-tallet ble Etiopias territorium sterkt utvidet og kom til å omfatte en lang rekke nasjonaliteter, som hver for seg hadde sine tradisjoner innenfor rituell dans. Den dominerende amhara-kulturen hadde lenge utøvd en form for prestedans med utgangspunkt i den koptiske kirken, med former som shibsheba og muntlige fortellinger som qene. For folket var improvisert sang og dans det vanlige, men der fantes også profesjonelle sangere og dansere som ble kalt for azmariwoch og var knyttet til aristokratiets husholdninger.

Moderne europeisk drama ble brakt til Etiopia av Tekle Hawariat som skrev satiriske stykker, slik som Dyrekomedien basert på La Fontaines fabler og som ble spilt ved hoffet omkring 1916. Ager Fikir eller Den patriotiske teaterforeningen ble startet under trusselen av italiensk invasjon i 1935. Denne bevegelsen ble startet på ny i 1942 som et profesjonelt teaterkompani, og det andre kompaniet ble etablert i 1947 i Rådhuset i Addis Abeba. Begge disse kompaniene benyttet seg av varieté som uttrykksform, og de spilte korte stykker fulgt av folkelig musikk og dans. Mattewos Bekele var en populær dramatiker og i tillegg kom Iyoel Yohannes som skrev nærmere 70 stykker. Andre dramatikere kom til, slik som Makonnen Endalkachew med stykker som David og Orion og Kong David III. Konvensjonene i etiopisk teater ble preget av minimal handling med lange monologer og verseformer. Skuespillerne hadde en symbolsk tilstedeværelse. Det var et aristokratisk teater som utviklet seg, og først etter 1960 fikk teateret et mer folkelig preg igjen.

Haile Selassie-teatret ble grunnlagt i 1955 til det keiserlige sølvjubileet, og det ble utstyrt med den mest avanserte sceneteknikk hentet fra Europa. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatikk skrevet og iscenesatt av den amerikansk utdannede Tesfaye Gessesse, med stykker som Tornekronen og Tewodros. Det utviklet seg et teater med appell til det folkelige bypublikum, og etter revolusjonen i 1974 ble teateret satt inn i revolusjonsprosessen gjennom bl.a. agit prop-aktige virkemidler. Propagandastykker i marxist-leninistisk ånd ble vanlige, og flere nye teatre ble åpnet i hovedstaden i 1970-årene. Utviklingen stagnerte under regimet til Mengitsu Haile Mariam, men etter 1991 har den sentralistiske kontrollen opphørt og en viss desentralisering satt inn i teater- og kulturlivet, og mange nye teatergrupper har dukket opp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.