Oromo Liberation Front (OLF), eller Adda Bilisummaa Oromoo (ABO) som organisasjonen heter på oromo, ble grunnlagt 1973 i de østlige deler av Etiopia. OLFs mål er å gjøre Oromia, de områdene av Etiopia bebodd av oromoer, selvstendig, og har siden starten drevet væpnet kamp mot de ulike etiopiske regimer. Organisasjonen er dermed klassifisert som en terroristorganisasjon av det etiopiske regimet. OLF opererer i dag fra Asmara i Eritrea.

Gryende oromo etnonasjonalisme førte på 1960-tallet til dannelsen av Macha-Tulama Self-Help Association (MTSHA), og til det kjente Bale-opprøret i 1963. Mens MTSHA ble forbudt av keiser Haile Selassie i 1967, og Bale-opprøret ble knust av det etiopiske militæret i 1960, fortsatte oromo-aktivister undergrunnsaktiviteter som førte til dannelsen av OLF i 1973. Detaljene omkring dannelsen er noe uklare, hvor det later til at dette skjedde gradvis gjennom hemmelige møter og væpnet kamp i Chercher-fjellene i det østlige Etiopia. Sentrale personer her var Elemo Qiltu og Hussein Sura. Derg-regimet klarte imidlertid raskt å nedkjempe OLFs militære ving, og OLFs organisatoriske strukturer var i denne fasen svake.

En stor konferanse i Addis Ababa i februar 1973 markerte den «formelle» stiftelsen av OLF, hvor også organisasjonens politiske program ble formulert, og hvor det ble vedtatt at OLFs hovedmål var en total frigjøring av regionen Oromia fra etiopisk kolonialisme. Samtidig opprettet organisasjonens militære ving - Oromo Liberation Army (OLA) - en ny front i Gara Mulata-fjellene omkring byen Dire Dawa øst i Etiopia. På slutten av 1970-tallet og utover 1980-tallet utvidet den væpnede kampen seg til de vestlige deler av Etiopia, samtidig med at organisasjonen opprettet en sentral militær kommando. 

OLF styrket seg militært ved å sikre seg våpen etterlatt av den flyktende somaliske hæren ved slutten av Ogaden-krigen (1977–1978). Denne krigen skapte også konflikter mellom OLF og den somaliske Western Somali Liberation Front (WSFL) og den oromo-dominerte Somali Abo Liberation Front (SALF). OLF klarte likevel å åpne kontor i MogadishuSomalia i 1980, men ble to år senere tvunget til å flytte til Khartoum i Sudan. Organisasjonen opplevde stor vekst i løpet av 1980-tallet, men svakt lederskap og mangelfullt militært utstyr begrenset dens kapasitet. Den ble allikevel tatt på alvor av det etiopiske regimet, som utover på 1980-tallet iverksatte omfattende voldelige represalier mot oromo-befolkningen.

OLF var sammen med Tigray People’s Liberation Front (TPLF) og Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) med på å felle Derg-regimet i 1991, og ble en del av forhandlingene om en overgangsregjering. TPLFs rolle i etableringen av Oromo People’s Democratic Organization (OPDO) – lansert som oromoenes parti i EPRDF-koalisjonen – bidrog til å svekke OLF. OLF forble imidlertid værende i overgangsregjeringen, og var det nest største partiet etter EPRDF. Forholdet mellom de to fortsatte å være spent, og etter hvert utviklet situasjonen seg til åpen konflikt hvor TPLF-tropper angrep, arresterte og drepte en rekke pasifiserte OLF-soldater. Dette medførte at OLF trakk seg fra overgangsregjeringen i juni 1992, og erklærte væpnet kamp mot EPRDF-regimet. Dens militære kapasitet var imidlertid betydelig svekket, og da lederskapet flyktet fra Etiopia på slutten av 1990-tallet, var OLF kun i stand til å utføre en lavprofilert geriljakrig. Selv om OLF inngikk samarbeid med bevegelser som Ogaden National Liberation Front og den nå nedlagte Sidama Liberation Front, utgjorde organisasjonen ingen militær trussel for det etiopiske regimet.

2000-tallet innledet en periode med intern splid for OLF. Etter Etiopia-Eritrea-krigen i 1998–2000, flyttet lederskapet til Asmara i Eritrea, og kort tid etter brøt en fraksjon med OLFs leder Dawud Ibsa Ayana. En ny splittelse fant sted i 2008, da den tidligere etiopiske general Kemal Gelchu, som hadde desertert i 2006, brøt ut og dannet sin egen OLF-organisasjon. I 2012 meddelte begge disse utbryterfraksjonene at de hadde gått tilbake til moderorganisasjonen. 

Disse indre uenighetene handlet i stor grad om hvorvidt OLF skulle fortsette sin væpnede kamp mot det etiopiske regimet, eller om man skulle gå inn i politiske forhandlinger. Væpnet kamp har vært en hovedsak for OLF helt siden starten, hvor dette er blitt sett på som eneste vei til et selvstendig Oromia, og som et middel til å forsvare seg mot det som ble betraktet som overgrep mot oromoene fra det etiopiske regimet. OLF har på grunn av dette blitt anklaget for terrorhandlinger mot sivile, noe organisasjonen benekter.

OLFs altoverskyggende mål er med andre ord å sikre oromoenes rett til selvbestemmelse, noe de mener vil gjøre slutt på århundrer med undertrykkelse og intern kolonialisering av amharane. Det har tidligere vært uklart om slik medbestemmelse vil medføre en løsrivelse av Oromia, eller om det kan realiseres innenfor et fremtidig demokratisk Etiopia. I senere tid later det til at man har nærmet seg sistnevnte alternativ.

OLF har i de senere år latet til å ha mistet mye av sin relevans. Dette har kommet tydelig frem under de omfattende oromo-demonstrasjonene som har funnet sted i Etiopia siden 2014. Selv om demonstrantene aktivt benytter OLFs flagg som symbol, har organisasjonen hatt liten reell betydning, både i forhold til innhold og strategi. Den ledende oromo-aktivisten, Jawar Mohammed uttalte i 2016 at OLF ikke lenger lot seg reparere. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.