Svalbard er et geologisk sett svært interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. Bildet viser Skansbukta, på vestsiden av Billefjorden, Spitsbergen.

Svalbard
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Geologi er læren om Jordens oppbygning og historie.

Faktaboks

uttale:
geologˈi
etymologi:
av geo- og -logi, læren om jordens oppbygning og historie.

Geologi er en svært omfattende vitenskap, hvor kjernen er kunnskap om bergarter, mineraler og smelter som jorden består av, samt jordens struktur og oppbygning. Geologien tar for seg både klassifikasjon og beskrivelse av deres egenskaper, fordeling av grunnstoffer, mineraler og bergarter i jordens indre og ikke minst kunnskap om prosessene som ligger bak. Videre er studie av tidligere organismer og utviklingen av liv sentralt. Geologi er ikke begrenset til Jorden, men brukes også på andre himmellegemer, for eksempel Månen og Mars.

Geologi har to hovedkomponenter:

  • en beskrivende komponent, som gir kunnskap om mineraler og bergarter og deres egenskaper og fordeling
  • en prosessorientert komponent der en søker å forstå hvordan jorden med dens komponenter og strukturer har blitt til og hvordan prosesser kontinuerlig forandrer jordens ansikt og indre

Totalt sett er jorden og dens prosesser ekstremt komplisert, og geologi regnes derfor ofte som en mindre eksakt vitenskap enn for eksempel fysikk og kjemi. Mange faktorer virker inn og påvirker hverandre, og både fysiske og numeriske modeller brukes for å forstå geologiske prosesser.

Geologien bygger på aktualitetsprinsippet, som sier at nåtiden er nøkkelen til fortiden. For å forstå hvordan jordens utvikling har foregått, må man studere de krefter og prosesser som virker nå og som former jorden, både på overflaten og i dypet. Det er bare den øverste del av jordskorpen som er tilgjengelig for direkte observasjoner. Når det gjelder de dypere lagene er man henvist til studier av xenolitter, som er inneslutninger av bergarter fra dypere deler av skorpen og fra mantelen, fra meteoritter og til geofysiske metoder.

Fagområder

Geologi og forholdet til andre vitenskaper.

Av /Store norske leksikon ※.

Geologi er en svært tverrfaglig vitenskap som bygger på kunnskap fra fysikk, kjemi, matematikk og biologi, til å forklare jordens prosesser, oppbygning og historie. Geofysikk er også nært knyttet til geologi, med begrepet geovitenskap som fellesbetegnelse.

Innen geologi finner vi mange forskjellige felt. De eldste er mineralogi og petrologi, som omfatter beskrivelse og dannelse av mineraler og bergarter, både magmatiske, metamorfe og sedimentære. De siste behandles ofte særskilt i sedimentologien. Sedimentologi er knyttet til stratigrafi, som behandler de sedimentære lag og deres dannelse. Tilsvarende er petrologi er nært knyttet til geokjemi, som befatter seg med jordens kjemi og de prosessene som styrer utviklingen av den. Vulkanologi er et spesialfelt som dreier seg om vulkaner og vulkanisme.

Videre er strukturgeologi og tektonikk relatert til strukturer som dannes ved bevegelser i jordskorpen. Disse er nært knyttet til platetektonikk, som forklarer hvordan jordens store ytre plater (litosfæreplater) beveger seg og resulterer i fjellkjeder, bassenger og havområder. Paleontologi er studiet av fossile dyr og planter og deres utvikling. Geomorfologi omhandler dannelsen av landskapsformene på jordens overflate over tid, og er gjerne knyttet til kvartærgeologi, som omhandler de siste 2,6 millioner år av jordens historie.

De viktigste råstoffer, både til industri og energi, kommer fra bergarter, og studiet av råstoffenes geologi kalles økonomisk geologi . Det omfatter malmgeologi, petroleumsgeologi, geoteknikk eller ingeniørgeologi og jordbunnslære. Det spesielle ved de geologiske ressursene er at de dannes meget langsomt i forhold til den takt de utnyttes med, og kalles kalles derfor ikke-fornybare ressurser.

Historisk utvikling

Spekulasjoner over geologiske emner finner man allerede hos flere av oldtidens filosofer, og i renessansen ble det gitt geologiske beskrivelser blant annet av Leonardo da Vinci. På denne tiden og tidligere var geologien nær knyttet til bergverksdriften.

Tyskeren Georg Agricola (1494–1555) var den første som beskrev malmer og gruver på en vitenskapelig måte.

Ordet geologi, i den nåværende betydning, ble brukt for første gang i 1657 av nordmannen Mikkel Pedersøn Escholt, og noen av de fundamentale prinsipper ble oppdaget av dansken Nicolaus Stensen (1638–1687).

Fra midten av 1700-tallet kom geologien for alvor i gang som naturvitenskap. De ledende forskere var franskmannen Georges-Louis de Buffon, tyske Abraham Gottlob Werner, og de to britene James Hutton og W. Smith.

Fra midten av 1800-tallet var blant annet briten Charles Lyell og tyskeren Eduard Suess de store banebrytere.

Geologi i Norge

Jens Esmark var den første som ut fra iakttagelser av en morene drog den slutning at Norge en gang hadde vært dekket av is. Flere alminnelig benyttede bergartsnavn, f.eks. sparagmitt og noritt, skriver seg fra Esmark. Bildet er hentet fra Carl Schnitlers bok Slegten fra 1814.
Jens Esmark

En rekke norske forskere har også gjort en betydelig innsats i geologien, ikke bare i utforskningen av Norges geologi, men også internasjonalt.

De viktigste er: Jens Esmark, Baltazar M. Keilhau, Theodor Kjerulf, Hans Reusch, Johan H.L. Vogt, Waldemar Christopher Brøgger, Victor Moritz Goldschmidt, Olaf Holtedahl og Thomas Fredrik Weiby Barth.

Geologiske foreninger

Vitenskapelige foreninger dannet av geologer arbeider ved møter, ekskursjoner og utgivelse av publikasjoner. Den eldste er The Geological Society of London (1807).

Norsk Geologisk Forening ble stiftet i 1905, og har siden stiftelsesåret utgitt Norsk Geologisk Tidsskrift, senere kalt Norwegian Journal of Geology. I tillegg har man en rekke foreninger for amatørgeologer, tilsluttet Norske Amatørgeologers Sammenslutning, som også utgir det nordiske magasin for populærgeologi, Stein.

Også Norsk Petroleumsforening og landsforeningene for Bergindustrien, Steinindustrien og Pukk og grusleverandørene tar opp geologiske emner, arrangerer konferanser og utgir bøker med interesse for geologer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fossen, Haakon (2018). Geologi. Stein, mineraler, fossiler og olje. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg