Etiopia, Øk. kart

Etiopia: Økonomisk aktivitet

Av /Store norske leksikon ※.

Etiopia er etter Nigeria det mest folkerike landet i Afrika med en befolkning på 120,8 millioner (2022). Landet er den tredje største økonomien i Afrika sør for Sahara med et nominelt bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2020 på 107,65 milliarder USD. Reell vekst i BNP var 6,1 prosent i 2020 og 6,3 prosent i 2021, som kan sammenlignes med en gjennomsnittlig årlig vekst i perioden 2010–2019 på 9,4 prosent. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår veksten i 2022 til 3,8 prosent.

Etiopia er i dag klassifisert som lavinntektsland med en årlig bruttoinntekt per innbygger på 890 USD. Myndighetene sikter mot å bli et lavere middelinntektsland før 2025. Til tross for vedvarende økonomisk vekst det siste tiåret, rangeres Etiopia i 2019 på UNDPs Human Development Index som nummer 173 av 189 land. På Transparency Internationals antatte korrupsjonsindeks (2021) er landet på 87. plass av 180 land. På indeksen over de mest konkurransedyktige land som utarbeides av Verdens økonomiske forum, er Etiopia nummer 126 av 141.

Faktorer som forklarer senere års økonomiske stagnasjon, er virkningene av covid-19, klimaendringer som tørke og konflikten med Tigray Peoples Liberation Front. Krigen i Ukraina har bidratt til sterk prisstigning og forverret levekårene for folk flest. Økonomisk stabilitet er truet av budsjettunderskudd, inflasjon og redusert utenlandsk bistand. Midtveis i 2022 ble antall internt fordrevne (IDP) i regionene rammet av krig – Amhara, Afar og Tigray – anslått til 5,6 millioner. Antall mottakerne av matvarehjelp var 26 millioner. Det tilsvarer nesten en firedel av landets befolkning.

Bakgrunn

Samtidig som Etiopia er et av Afrikas største og mest ressursrike land, er det samtidig et av verdens minst utviklede økonomisk sett. Tross forbedringer det siste tiåret er den fysiske og økonomiske infrastrukturen dårlig utbygd. Det gjør det vanskelig å utnytte de betydelige mineralressursene i landet og er til hinder for utvikling av jordbruket, som i stor grad produserer for selvberging.

Etiopia har den laveste urbaniseringsgraden i Afrika, men befolkningsveksten i byene er stigende med en årlig økning på om lag fem prosent. Boligbygging er et prioritert innsatsområde for myndighetene. Deler av landet er spredt bosatt og utilgjengelig mens andre områder er overbefolket i forhold til livsgrunnlaget. Det har ført til betydelig økologisk skade, særlig avskoging og erosjon.

Mange års intern og ekstern krig og lange perioder med alvorlig tørke har bidratt til manglende økonomisk og sosial framgang. Store tørkekatastrofer blant annet i 1984–1985, 1991–1992, 1994, 1999 og 2003 har gjort utviklingsarbeid vanskelig. Etter sultkatastrofen på midten av 1980-tallet iverksatte myndighetene et omstridt folkeflyttingsprogram. Bønder fra overbefolkede og eroderte områder i nord ble flyttet til mer grisgrendte strøk i sør. Sammenflytting av landsbyer – såkalt klustering – pågår fortsatt.

Konflikter

Krigene med Eritrea og manglende stabilitet i flere naboland som Somalia, Sudan og Djibouti har påvirket Etiopias utvikling. Konflikten med Tigray People's Liberation Front (2020–2022) har også medført store utgifter til militære formål på bekostning av sosial utvikling.

Den økonomiske politikken under president Mengistu Haile Mariam, som fra midten av 1970-årene var påvirket av Sovjetunionen, ble avløst av en mer åpen politikk etter det marxistiske militærrådet Dergens fall i 1991. Liberaliseringen førte i andre halvdel av 1990-årene til økende økonomisk vekst blant annet som følge av gode avlinger og høyere priser på kaffe på verdensmarkedet. Privatisering av statsbruk både i landbruket og industri er en viktig del av liberaliseringsprogrammet. Kamp mot offentlig korrupsjon er en prioritert oppgave.

Eritrea var etter andre verdenskrig en etiopisk provins til landet ble selvstendig i 1993. Det økonomiske samkvemmet mellom de to landene var tett, og det ble inngått flere økonomiske avtaler. Blant annet ble det i 1995 fjernet toll på jordbruks- og industrivarer. Det ble lenge antatt at en økonomisk union mellom de to statene ville bli etablert. Men fra 1997, da Eritrea innførte sin egen valuta til erstatning for den etiopiske birr, ble forholdet forverret. Birr ble brukt til samhandel mellom de to landene. Som følge av Eritreas løsrivelse mistet Etiopia også adgang til havet gjennom havnene i Assab og Massawa. Landet er nå avhengig av havner i nabolandene for sin handel med omverdenen. Mye av utenrikshandelen dirigeres til Djibouti samtidig som en ser på mulighetene for å bruke havner både i Kenya, Sudan og Somaliland. Avtalen mellom Eritreas og Etiopias statsledere har i liten grad styrket handelssamarbeidet mellom de to landene.

Utviklingshjelp

Folk fra Tigray-provinsen drevet på flukt på grunn av tørke i 1984–1985 da om lag én million etiopiere mistet livet.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Norge har gjennom frivillige organisasjoner, ikke minst misjonen, og internasjonale organisasjoner gjennom flere tiår gitt utviklingshjelp til Etiopia. Siden 1995 har landet hatt status som prioritert land for norsk utviklingssamarbeid. Sentralt i samarbeidet i 1990-årene var innsats for å styrke utviklingen av demokratisk styresett og menneskerettighetene samt tiltak for sosial utvikling og matvaresikkerhet.

På 2000-tallet er dette videreført, og i tillegg har det kommet en innsats for fred og forsoning etter krigen med Eritrea. I 2021 ble det utbetalt NOK 759 millioner i norsk statlig bistand til landet. De største innsatsområdene var nødhjelp (189,6 millioner), utdanning (165 millioner), miljø og energi (150,7 millioner) styresett, sivilt samfunn og konfliktforebygging (89,2 millioner).

Økonomisk reform

Selv om det nye regjeringspartiet EPRDF privatiserte mye av næringslivet da de tok makten i 1991, har staten spilt en viktig rolle i Etiopias økonomiske politikk. De aller fleste viktige foretak, inkludert banker, er eid av staten. Den første økonomiske femårsplanen ble lansert i 2010 og la vekt på utbygging av offentlig kommunikasjon og infrastruktur. Mye av dette ble finansiert av lån og bistand, særlig fra Kina. Tanken var å tilrettelegge for utenlandske investeringer. Omfattende utbygging førte til betydelig økonomisk vekst i Etiopia i tiåret 2010–2020, noen år opp mot tolv prosent. Inflasjonen har imidlertid tiltatt i betydelig grad. En ny femårsplan ble lansert i 2015. Omfattende politiske motsetninger og konflikter har imidlertid ført til at utenlandske investeringer har uteblitt.

Landets reformpolitikk fikk en ny giv da statsminister Abiy Ahmed kom til makten i 2018, og en agenda om økonomiske reformer ble vedtatt i 2019. Agendaen peker på prioriterte sektorer som jordbruk, industri, gruvedrift, IKT, turisme og kulturutvikling. Agendaen forsterker skiftet fra offentlig til privat sektor som driver av den økonomiske veksten. Det internasjonale pengefondet bevilget i 2019 USD 2,9 milliarder til forberedende gjennomføring, men ved utgangen av 2021 var bare 309 millioner utbetalt.

Jordbruk

gjendyrkingsprosjekt

Etter flere tørkekatastrofer har det vært viktig å få i gang jordbruket. Nødhjelpsorganisasjonene brukte store ressurser på gjendyrkingsprosjekter i 1986. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Jordbruk er den dominerende økonomiske sektoren i Etiopia. Om lag 85 prosent av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av den. Frem til revolusjonen i 1974 var det preget av føydale eiendoms- og produksjonsforhold. De ble endret som følge av økonomiske reformer fra midten av 1970-årene. Investeringene ble da i stor utstrekning konsentrert om høyt mekaniserte statsfarmer, som imidlertid ikke ga forventet avkastning. Jordbruket svarer for rundt 90 prosent av landets eksportinntekter, hvorav kaffe alene står for rundt to tredeler.

Jordbruket produserer vesentlig for lokalt forbruk, og avkastningen er generelt lav. Driften er ikke modernisert, og veiledningstjenesten når i liten grad frem til bøndene. Produktene når heller ikke markedene. Tørkeperioder og normalt begrenset nedbør reduserer avlingene. Bare rundt fire prosent av det dyrkbare arealet er delvis irrigert. De viktigste lokale kornslagene er teff og durra. Dessuten dyrkes bygg, mais og hvete samt en del oljefrø, grønnsaker og frukt. I tillegg til kaffe, som er det viktigste eksportproduktet, er andre viktige eksportavlinger bomull og sukkerrør, samt den sentralstimulerende planten qat. Husdyrholdet er stort, men gir ikke stor økonomisk avkastning selv om kveg, huder og skinn eksporteres.

Energi

Grand Rennaissance Dam
Demningen Grand Renaissance Dam under bygging i 2019. Demningen demmer opp Den blå Nilen og er ment å skaffe Etiopia energi til eksport.
Grand Rennaissance Dam
Av /Reuters/NTB.

Etiopia har i løpet av de siste tiårene satset mye på utbygging av vannkraft. Byggingen av dammene Gilgel Gibe I (2004), II (2010) og III (2016) har bidratt betydelig til Etiopias energiproduksjon. Vannkraft utgjorde i 2017 over 93 prosent av landets elektrisitetsproduksjon. I 2011 startet byggingen av The Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD) som kommer til å bli Afrikas største. Den innebærer oppdemming av Den blå Nilen som renner fra Tanasjøen. Prosjektet har skapt betydelig uenighet med Egypt og Sudan om tempoet i oppfyllingen av dammen. Forhandlinger har pågått mellom landene også innen rammen av FNs sikkerhetsråd. Kraftproduksjonen startet i februar 2022. Mesteparten av elektrisiteten som blir produsert ved GERD, er ment for eksport.

Etiopia har i flere år drevet prøveboring etter olje og gass, særlig i Somali-regionen (Ogaden). I 2017 ble det gjort drivverdige funn her. Prøveutvinning av forekomstene startet ved Calub- og Hilal-feltene i 2018. Djibouti og Etiopia er enige om å bygge en 700 kilometer lang rørledning for transport av gass som vil bli eksportert til Kina. Etiopia er avhengig av import av olje, og mesteparten av dette kommer fra golflandene. Geologiske forhold indikerer ytterligere muligheter for oljeforekomster, framfor alt i sørvest, nær oljefeltene i Sudan.

Energiforbruk

Bioenergi er den viktigste energikilden i Etiopia, som i 2020 utgjorde 87 prosent av landets samlede forbruk av primærenergi. Etter 1990 har forbruket økt med 157 prosent til 1,9 exajoule (EJ) i 2020. Forbruket regnet per capita har imidlertid de siste tretti årene ligget stabilt på omtrent 16 gigajoule (GJ).

Økt forbruk av bioenergi, som i stor grad går til husholdningene på landsbygda, har ført til bekymringer om at uttaket av biomasse nå overskrider bærekraftig nivå, med negative miljøvirkninger.

Arbeidet med å elektrifisere landet pågår fremdeles. I 2020 hadde 51 prosent av befolkningen tilgang til elektrisitet mot 12,7 prosent i 2000. Elektrisitetsforbruket per capita er om lag 90 kWh.

Bergverk og industri

Afar
Kamelkaravane frakter salt fra saltverkene i Afar-regionen.
Av .
Lisens: FAL 1.3

Etiopia er antatt å ha store mineralforekomster som bare i begrenset grad er kartlagt. Utvinningen er begrenset, men økende. Eksporten av gull har som følge av økte priser fra 2019 økt betydelig, og omsetningen er mer formalisert. Det utvinnes også platina, sølv, edelstener, salt og kaliumklorid (pottaske), samt kalk og marmor. Det er også kjente forekomster av jernmalm og kull.

Industrisektoren vokste i 2020–2021 med 7,3 prosent og utgjør 29,3 prosent av brutto nasjonalprodukt. Den står for cirka ti prosent av sysselsettingen. Byggesektoren dominerer med et bidrag på 72,2 prosent som reflekterer satsingen på veier, jernbane, dammer og bolig. For øvrig omfatter den næringsmiddelindustri og tekstilproduksjon, i tillegg til andre forbruksvarer for det lokale markedet.

Sentralt i Etiopias industristrategi er utviklingen av industriparker. Så langt er 13 statlige og 5 private i drift. Formålet er å styrke eksport og teknologiutvikling samt skape nye arbeidsplasser. Det viktigste industrisenteret er hovedstaden Addis Abeba.

Utenrikshandel

Etiopia har normalt hatt store underskudd i handels- og betalingsbalansen med utlandet, blant annet grunnet store militære kostnader over lengre perioder. Underskuddet har delvis vært dekket av utenlandsk bistand, og Etiopia er et av de mest bistandsavhengige land i verden. Samtidig har myndighetene også tatt opp store lån i utlandet.

Eksporten domineres av jordbruksprodukter med kaffebønner, huder, skinn og grønnsaker som de viktigste produktene, der kaffe de fleste år står for to tredeler av verdien. Svingninger i prisen på kaffe i de internasjonale markedene skaper dermed usikkerhet for den økonomiske planleggingen. Fra 1990-årene ble det også satset på eksportrettet produksjon av frukt og blomster.

Importen omfatter blant annet råvarer til industrien, brenselstoffer, maskiner, matvarer, transportutstyr og kjemikalier. Planen er at eksport av energi vil påvirke handelsbalansen i Etiopias favør. Viktigste handelspartnere er Japan, Tyskland og Saudi-Arabia.

Samferdsel

Safaricom
Telekom-selskapet Safaricom åpnet kontorer i Etiopia høsten 2022.
Safaricom
Av /Reuters/NTB.

Etiopias topografiske forhold gjør utbyggingen av et moderne samferdselsnett kostbart og vanskelig. En franskbygd jernbanelinje knytter Addis Abeba til havnen i Djibouti som er en viktig transitthavn for etiopisk handel. Banen eies fra 1982 av Etiopia og Djibouti i fellesskap. Den er siden blir rustet opp i likhet med havnen i Djibouti. Etter at Eritrea ble selvstendig i 1993, mistet Etiopia adkomsten til havet, men fortsatte for en periode å utnytte havnene Assab og Massawa ved Rødehavet. Dette opphørte etter krigen mellom Etiopia og Eritrea fra 1998, og Etiopia dirigerte da sin utenrikshandel til Djibouti. I 2018 gikk Etiopia inn og investerte i utbyggingen av havnen i Berbera i Somaliland, og landet har også i større grad gjort bruk av havnen i Port Sudan. Fredsavtalen med Eritrea i 2018 har igjen lagt til rette for handel via havnen i Assab.

Veinettet har de siste par tiårene vært under rask utbygging. Dette har i hovedsak vært finansiert ved hjelp av utenlandske lån. En hovedvei forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya og utgjør en del av den transøstafrikanske hovedveien. Etiopia er også del av prosjektet Lamu Port-South Sudan-Ethiopia-Transport (LAPSSET) som innebærer oljeledning fra Sør-Sudan og utbygging av veinett for tettere sammenknytning av Etiopia, Kenya, Uganda og Sør-Sudan. De viktigste internasjonale lufthavnene er ved Addis Abeba og Dire Dawa. 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.

Ethiopian Airlines har utviklet seg til å bli et av de mest effektive flyselskapene i verden. Det meldte for 2020/21 om en inntekt på USD 3,5 milliarder. Under koronapandemien lyktes selskapet særlig med å endre fra person- til varetransport.

Et tegn på tiltakende privatisering i Etiopia er at telekommunikasjonssektoren åpnes opp. Et konsortium ledet av Safaricom fikk i mai 2021 lisens for drift, og ble operasjonelt i løpet av 2022. Det betyr samtidig at det er slutt for statens monopol i den sektoren.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg