Økonomi og næringsliv i Etiopia

Etiopia: Økonomisk aktivitet

Av /Store norske leksikon ※.

Etter flere tørkekatastrofer har det vært viktig å få i gang jordbruket. Nødhjelpsorganisasjonene brukte store ressurser på gjendyrkingsprosjekter i 1986. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Folk fra Tigray-provinsen drevet på flukt på grunn av tørke i 1984–85, da ca. 1 million etiopiere mistet livet.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etiopia er en av Afrikas største og mest ressursrike stater, men likevel et av verdens økonomisk minst utviklede land. Dårlig utbygd infrastruktur og en liten moderne sektor har vanskeliggjort utnytting av de betydelige mineralressursene, og er samtidig et hinder for utvikling av jordbruket. Dette var lenge underlagt en føydal struktur, som så i 1970- og 1980-årene til dels ble erstattet av en lite vellykket statlig satsing på store statsbruk. Store deler av landet nås ikke gjennom veinettet, og mye av jordbruket produserer for selvberging.

Etiopia har den laveste urbaniseringsgrad i Afrika, og deler av landet er grissgrendt og utilgjengelig; andre er overbefolket i forhold til livsgrunnlaget – med en utstrakt grad av økologisk skade, særlig gjennom avskoging og erosjon. Mange års krig i flere deler av landet, samt flere perioder med alvorlig tørke, har bidratt til manglende økonomiske og sosiale framskritt. Etiopia har vært gjennom flere tiår med mer eller mindre uavbrutt krig. Krigene har først og fremst medført store utgifter til militære formål, i mindre grad ødeleggelser.

Manglende stabilitet i flere naboland (Somalia, Sudan, Djibouti) har også påvirket Etiopia. Militærdiktaturets politikk fra midten av 1970-årene bidrog til de økonomiske problemene, og flere store tørkekatastrofer (blant annet i 1984–1985, 1991–1992, 1994, 1999 og 2003, men fremfor alt i 1984–1985, da anslagsvis en million mennesker døde) har vanskeliggjort utviklingen av landet. Etter hungerkatastrofen i midten av 1980-årene iverksatte myndighetene et omstridt folkeforflyttingsprogram, der bønder fra de overbefolkede og eroderte områdene i nord ble flyttet til mer grisgrendte strøk i sør.

Den sovjetisk-influerte økonomiske politikken under president Mengistu Haile Mariam ble avløst av en åpnere politikk etter dennes fall. Det var i andre halvdel av 1990-årene økonomisk vekst, blant annet som følge av gode avlinger og høyere priser på kaffe. Kaffe står for cirka 60 prosent av Etiopias eksportinntekter. Til sammen kommer cirka 90 prosent av eksportinntektene fra landbruket. En av årsakene til veksten i kaffesektoren var den økonomiske liberaliseringen som gradvis er gjennomført i 1990-årene. Privatiseringen av statsbruk i så vel landbruk som industri inngår som en viktig del av liberaliseringsprogrammet. Kamp mot offentlig korrupsjon er en prioritert oppgave.

Eritrea var etter andre verdenskrig en etiopisk provins, til landet ble selvstendig i 1993. Fortsatt var det økonomiske samkvemmet tett, og det ble i 1990-årene inngått flere økonomiske avtaler mellom de to landene, blant annet i 1995 om å fjerne toll på jordbruks- og industrivarer. Det ble lenge antatt at en økonomisk union mellom de to statene ville bli etablert, men forholdet ble gradvis forverret, og særlig fra 1997, da Eritrea innførte sin egen valuta til erstatning for den etiopiske birr, som også var brukt til samhandelen de to landene imellom. Som følge av Eritreas løsrivelse mistet Etiopia adgangen til havet, og er avhengig av havner i nabolandene for sin handel med omverdenen. Etter krigen med Eritrea har Etiopia opphørt å bruke de eritreiske havnene Assab og Massawa, og har dirigert sin utenrikshandel til Djibouti – og ser på mulighetene for å bruke Mombasa i Kenya.

Norge har gjennom frivillige organisasjoner (ikke minst misjonen) og internasjonale organisasjoner gjennom flere tiår ytt utviklingshjelp til Etiopia. Siden 1995 har landet hatt status som prioritert land for norsk utviklingssamarbeid. Sentralt i samarbeidet i 1990-årene var spesifikk innsats for å styrke utviklingen av demokratisk styresett og menneskerettighetene, samt tiltak for sosial utvikling og matvaresikkerhet. På 2000-tallet ble dette videreført, i tillegg til fokus på fred og forsoning etter krigen med Eritrea.

Utvikings-stat

Selv om det nye regjeringspartiet EPRDF privatiserte mye av næringslivet da de tok makten i 1991, har staten spilt en viktig rolle i Etiopias økonomiske politikk. De aller fleste viktige foretak, inkludert banker, er eid av staten. Statsstyrt økonomisk politikk ble for alvor tydelig gjennom innføringen av utviklings-stats ideologien fra 2010-tallet. Den første 5-års Vekst og Transformasjons-planen (Growth and Transformation Plan, GDP I) ble lansert i 2010, og la vekt på utbygging av offentlig kommunikasjons- og infrastruktur. Mye av dette var finansiert av lån og bistand, særlig fra Kina, og tanken var å legge tilrette for utenlandske investeringer. Omfattende utbygging har gjort at Etiopia over de siste par tiår har opplevd en betydelig økonomisk vekst – noen år opp imot 12 prosent. Samtidig så man en markert inflasjon i samme periode.

En ny Vekst og Transformasjons-plan (GTP II) ble lansert i 2015 – frem til 2020. Denne økonomiske politikken har bidratt til en dramatisk utbygging av veinett og annen infrastruktur, men omfattende politisk uro i samband med etniske konflikter har gjort at utenlandske investeringer har ventet på seg.

Jordbruk

Etiopia er et utpreget jordbruksland, og landbruket den helt dominerende økonomiske sektor, som cirka 85 prosent av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av. Frem til revolusjonen i 1974 var jordbruket preget av føydale eiendoms- og produksjonsforhold. Disse ble endret som følge av de økonomiske reformer fra midten og slutten av 1970-årene, da investeringene i stor utstrekning konsentrert om høyt mekaniserte statsfarmer, som imidlertid ikke gav den forventede avkastning. Jordbruket svarer for cirka 90 prosent av landets eksportinntekter, hvorav kaffe alene står for rundt to tredeler av samlet eksportverdi.

Jordbruket produserer vesentlig for lokalt forbruk, og avkastningen er generelt lav. Driftsmåtene er ikke modernisert, og mangelfulle kommunikasjoner gjør det vanskelig å nå frem til bøndene – og for bøndene å få sine produkter til markedene. Tørkeperioder, og normalt mangelfull nedbør, begrenser avlingene; bare cirka 4 prosent av det dyrkbare arealet er delvis irrigert. De viktigste lokale kornslagene er teff og durra. Dessuten dyrkes bygg, mais og hvete, samt en god del oljefrø, grønnsaker og frukt – samt kaffe, som er det viktigste eksportproduktet. Andre viktige eksportavlinger er bomull og sukkerrør, samt den narkotiske planten qat. Husdyrholdet er stort, men gir ikke stor økonomisk avkastning, selv om kveg, huder og skinn er viktige eksportartikler.

Energi

Etiopia har i løpet av de siste årene satset mye på utbygging av vannkraft. Byggingen av dammene Gilgel Gibe I (2004), II (2010) og III (2016) bidro betydelig til Etiopias energiproduksjon, og vannkraft utgjorde i 2017 over 93 prosent av landets elektrisitetsproduksjon. I 2011 startet byggingen av The Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD), en dam som kommer til å bli Afrikas største. Dette innebærer oppdemming av Blå Nilen som renner fra Tanasjøen, og prosjektet har skapt betydelig uenighet med Egypt. Mesteparten av elektrisiteten produsert her er tenkt til eksport.

Etiopia har i flere år drevet prøve boring etter olje og gass, særlig i Somali-regionen (Ogaden). I 2017 ble det funnet gass, og utvinning av disse forekomstene vil starte ved Calub og Hilal- feltene i 2019. All gass vil bli eksportert til Kina. Etiopia er avhengig av import av olje, og mesteparten av dette kommer fra Gulfstatene. Geologiske forhold indikerer muligheter for oljeforekomster, framfor alt i sørvest, nær oljefeltene i Sudan.

Bergverk og industri

Etiopia er antatt å ha store mineralforekomster, som bare i begrenset grad er kartlagt, og utvinningen er svært liten; sektoren bidrar med bare rundt 1 prosent av BNI. Det utvinnes små kvanta gull, platina, salt og kaliumklorid (pottaske), samt kalk og marmor. Det er også kjente forekomster av jernmalm og kull.

Industrien, som står for cirka 10 prosent av sysselsettingen, omfatter vesentlig næringsmiddelindustri og produksjon av tekstiler og andre forbruksvarer for det lokale marked. Det viktigste industrisenteret er Addis Abeba.

Utenrikshandel

Etiopia har normalt store underskudd i handels- og betalingsbalansen med utlandet, blant annet grunnet store militære kostnader over lengre perioder. Underskuddet har delvis vært dekket av utenlandsk bistand, og Etiopia er et av de mest bistandsavhengige land i verden. Samtidig har landet også tatt opp store lån i utlandet.

Eksporten domineres av jordbruksprodukter, med kaffe, huder, skinn og grønnsaker som de viktigste eksportproduktene, hvorav kaffe de fleste år står for rundt to tredeler av verdien. Svingninger i prisen på kaffe i de internasjonale markedene skaper dermed usikkerhet i økonomisk planlegging. Fra 1990-årene ble det satset på eksportrettet produksjon av frukt og blomster.

Importen omfatter blant annet råvarer til industrien, brenselstoffer, maskiner, matvarer, transportutstyr og kjemikalier. Planen er at eksport av energi vil påvirke handelsbalansen i Etiopias favør. Viktigste handelspartnere er Japan, Tyskland og Saudi-Arabia.

Samferdsel

Etiopias topografiske forhold gjør utbyggingen av et moderne samferdselsnett kostbar og vanskelig. En franskbygd jernbanelinje knytter Addis Abeba til havnen i Djibouti som er en viktig transitthavn for etiopisk handel. Banen eies fra 1982 av Etiopia og Djibouti i fellesskap, og er siden blir rustet opp – i likhet med havnen i Djibouti. Etter at Eritrea ble selvstendig i 1993, mistet Etiopia adkomsten til havet, men fortsatte å utnytte havnene Assab og Massawa ved Rødehavet. Dette opphørte etter krigen mellom Etiopia og Eritrea fra 1998, og Etiopia dirigerte sin utenrikshandel til Djibouti. I 2018 gikk Etiopia inn og investerte i utbyggingen av havnen i Berbera, i Somaliland, og landet har også i større grad gjort bruk av havnen i Port Sudan. Fredsavtalen med Eritrea i 2018 har lagt til rette for handel via havnen i Assab i Eritrea.

Veinettet har de siste par tiårene vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. En hovedvei forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya, og utgjør en del av Trans-Østafrikanske hovedvei. Etiopia er også del av Lamu Port-South Sudan-Ethiopia-Transport (LAPSSET) prosjektet som innebærer oljeledning fra Sør-Sudan og utbygging av veinett for tettere sammenknytning av Etiopia, Kenya, Uganda og Sør-Sudan. De viktigste internasjonale lufthavnene er ved Addis Abeba og Dire Dawa. 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg