Økonomi og næringsliv i Etiopia

Etiopia er en av Afrikas største og mest ressursrike stater, men likevel et av verdens økonomisk minst utviklede land. Dårlig utbygd infrastruktur og en liten moderne sektor har vanskeliggjort utnytting av de betydelige mineralressursene, og er samtidig et hinder for utvikling av jordbruket. Dette var lenge underlagt en føydal struktur, som så i 1970- og 1980-årene til dels ble erstattet av en lite vellykket statlig satsing på store statsbruk. Store deler av landet nås ikke gjennom veinettet, og mye av jordbruket produserer for selvberging. Etiopia har den laveste urbaniseringsgrad i Afrika, og deler av landet er grissgrendt og utilgjengelig; andre er overbefolket i forhold til livsgrunnlaget – med en utstrakt grad av økologisk skade, særlig gjennom avskoging og erosjon. Mange års krig i flere deler av landet, samt flere perioder med alvorlig tørke, har bidratt til manglende økonomiske og sosiale framskritt. Etiopia har vært gjennom flere tiår med mer eller mindre uavbrutt krig. Krigene har først og fremst medført store utgifter til militære formål, i mindre grad ødeleggelser. Manglende stabilitet i flere naboland (Somalia, Sudan, Djibouti) har også påvirket Etiopia. Militærdiktaturets politikk fra midten av 1970-årene bidrog til de økonomiske problemene, og flere store tørkekatastrofer (bl.a. 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003, men fremfor alt 1984–85, da anslagsvis en million mennesker døde) har vanskeliggjort utviklingen av landet. Etter hungerkatastrofen på midten av 1980-årene iverksatte myndighetene et omstridt folkeforflyttingsprogram, der bønder fra de overbefolkede og eroderte områdene i nord ble flyttet til mer grisgrendte strøk i sør. Den sovjetisk-influerte økonomiske politikken under president Mengistu Haile Mariam ble avløst av en åpnere politikk etter dennes fall. Det var i andre halvdel av 1990-årene økonomisk vekst, bl.a. som følge av gode avlinger og høyere priser på kaffe. Kaffe står for ca. 60 % av Etiopias eksportinntekter; ca. 90 % fra landbruket. En av årsakene til veksten i kaffesektoren var den økonomiske liberaliseringen som gradvis er gjennomført i 1990-årene. Privatiseringen av statsbruk i så vel landbruk som industri inngår som en viktig del av liberaliseringsprogrammet. Kamp mot offentlig korrupsjon er en prioritert oppgave.

Eritrea var etter annen verdenskrig en etiopisk provins, til landet ble selvstendig 1993. Fortsatt var det økonomiske samkvemmet tett, og det ble i 1990-årene inngått flere økonomiske avtaler mellom de to land, bl.a. i 1995 om å fjerne toll på jordbruks- og industrivarer. Det ble lenge antatt at en økonomisk union mellom de to statene ville bli etablert, men forholdet ble gradvis forverret, og særlig fra 1997, da Eritrea innførte sin egen valuta til erstatning for den etiopiske birr, som også var brukt til samhandelen de to land imellom. Som følge av Eritreas løsrivelse mistet Etiopia adgangen til havet, og er avhengig av havner i nabolandene for sin handel med omverdenen. Etter krigen med Eritrea har Etiopia opphørt å bruke de eritreiske havnene Assab og Massawa, og har dirigert sin utenrikshandel til Djibouti – og ser på mulighetene for å bruke Mombasa i Kenya. Norge har gjennom frivillige organisasjoner (ikke minst misjonen) og internasjonale organisasjoner gjennom flere tiår ytt utviklingshjelp til Etiopia. Siden 1995 har landet hatt status som prioritert land for norsk utviklingssamarbeid. Sentralt i samarbeidet i 1990-årene var spesifikk innsats for å styrke utviklingen av demokratisk styresett og menneskerettighetene, samt tiltak for sosial utvikling og matvaresikkerhet. På 2000-tallet ble dette videreført, i tillegg til fokus på fred og forsoning etter krigen med Eritrea.

Etiopia er et utpreget jordbruksland, og landbruket den helt dominerende økonomiske sektor, som ca. 85 % av befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av. Frem til revolusjonen i 1974 var jordbruket preget av føydale eiendoms- og produksjonsforhold. Disse ble endret som følge av de økonomiske reformer fra midten og slutten av 1970-årene, da investeringene i stor utstrekning konsentrert om høyt mekaniserte statsfarmer, som imidlertid ikke gav den forventede avkastning. Jordbruket svarer for ca. 90 % av landets eksportinntekter, hvorav kaffe alene ca. to tredeler av samlet eksportverdi.

Jordbruket produserer vesentlig for lokalt forbruk, og avkastningen er generelt lav. Driftsmåtene er ikke modernisert, og mangelfulle kommunikasjoner gjør det vanskelig å nå frem til bøndene – og for bøndene å få sine produkter til markedene. Tørkeperioder, og normalt mangelfull nedbør, begrenser avlingene; bare ca. 4 % av det dyrkbare arealet er delvis irrigert. De viktigste lokale kornslagene er teff og durra. Dessuten dyrkes bygg, mais og hvete, samt en god del oljefrø, grønnsaker og frukt – samt kaffe, som er det viktigste eksportproduktet. Andre viktige eksportavlinger er bomull og sukkerrør, samt den narkotiske planten qat. Husdyrholdet er stort, men gir ikke stor økonomisk avkastning, selv om kveg, huder og skinn er viktige eksportartikler.

Etiopia er antatt å ha store mineralforekomster, som bare i begrenset grad er kartlagt, og utvinningen er svært liten; sektoren bidrar med bare rundt 1 % av BNI. Det utvinnes små kvanta gull, platina, salt og kaliumklorid (pottaske), samt kalk og marmor. Det er også kjente forekomster av jernmalm og kull. Etiopia har også et betydelig hydro-elektrisk potensial, bl.a. knyttet til Blå Nil, som renner fra Tanasjøen, og som står for 80 % av Nilsens vann nordover i Sudan og Egypt. Geologiske forhold indikerer muligheter for oljeforekomster, framfor alt i sørvest, nær oljefeltene i Sudan.

Industrien, som står for ca. 10 % av sysselsettingen, omfatter vesentlig næringsmiddelindustri og produksjon av tekstiler og andre forbruksvarer for det lokale marked. Det viktigste industrisenteret er Addis Abeba.

Etiopia har normalt store underskudd i handels- og betalingsbalansen med utlandet, bl.a. grunnet store militære kostnader over lengre perioder. Underskuddet har delvis vært dekket av utenlandsk bistand, og Etiopia er et av de mest bistandsavhengige land i verden. Samtidig har landet også tatt opp store lån i utlandet. Eksporten domineres av jordbruksprodukter, med kaffe, huder, skinn og grønnsaker som de viktigste eksportproduktene, hvorav kaffe de fleste år står for rundt to tredeler av verdien. Svingninger i prisen på kaffe i de internasjonale markedene skaper dermed usikkerhet i økonomisk planlegging. Fra 1990-årene ble det satset på eksportrettet produksjon av frukt og blomster. Importen omfatter bl.a. råvarer til industrien, brenselstoffer, maskiner, matvarer, transportutstyr og kjemikalier. Viktigste handelspartnere er Japan, Tyskland og Saudi-Arabia.

Etiopias topografiske forhold gjør utbyggingen av et moderne samferdselsnett kostbar og vanskelig. En franskbygd jernbanelinje knytter Addis Abeba til havnen i Djibouti som er en viktig transitthavn for etiopisk handel. Banen eies fra 1982 av Etiopia og Djibouti i fellesskap, og er siden blir rustet opp – i likhet med havnen i Djibouti. Etter at Eritrea ble selvstendig i 1993, mistet Etiopia adkomsten til havet, men fortsatte å utnytte havnene Assab og Massawa ved Rødehavet. Dette opphørte etter krigen mellom Etiopia og Eritrea fra 1998, og Etiopia dirigerte sin utenrikshandel til Djibouti. Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. En hovedvei forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya, og utgjør en del av Trans-Østafrikanske hovedvei. De viktigste internasjonale lufthavner er ved Addis Abeba og Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.