EPRDF

EPRDF er styrt av et øverste råd (Council) og et hovedstyre, som begge er valgt for en tre-års periode av partikongressen. De fire partiene som utgjør koalisjonspartiet, har samme organisasjonsstruktur. Selv om partiet og offentlig administrasjon i teorien er klart adskilt, er det i praksis en betydelig sammenblanding.

Mens TPLF var fra starten en marxist-leninistisk bevegelse, førte det globale politiske klimaet i begynnelsen av 1990-tallet til at EPRDF modifiserte denne ideologiske orienteringen. Partiet vektlegger en sterk stat og stor offentlig sektor, og ser på seg selv som et eliteparti og selve drivkraften i landets utvikling. Dette kom tydelig til uttrykk gjennom ideen om revolusjonært demokrati (Revolutionary Democracy) hvor en statsstyrt jordbruksorientert utviklingspolitikk skulle sikre økonomisk utvikling. Denne politikken ble etterhvert avløst av ideen om utviklings-staten, som igjen forutsatte en ledende og sterkt stat, men som kom til å vektlegge mer industri-basert utvikling.

I 2010 lanserte man den første fem-års planen kalt Growth and Transformation Plan, som ble avløst av Growth and Transformation Plan II (2015-2020). ERPDF identifiserer seg som et demokratisk parti, selv om det er kritisk til liberalt demokrati og neo-liberalisme. Dette har medført en sterkere understreking av økonomisk rettigheter over politiske og sivile rettigheter, hvor argumentet er at dette sistnevnte kun kan realiseres når Etiopia har nådd et visst nivå av økonomisk utvikling.

Et annet viktig aspekt av EPRDFsideologi er understrekningen av Etiopias etniske mangfold og etnisk medbestemmelse. Dette kom til uttrykk da partiet tidlig på 90-tallet omstrukturerte landet til en etnisk føderalstat delt inn i ni regionalstater basert på etnisitet. Grunnloven av 1995 garanterte regionalstatenes selvstyre, og muliggjorde også løsrivelse fra den føderale stat (paragraf 39).

TPLF var i utgangspunktet Tigray-folkets væpnede frigjøringsfront og hadde i all hovedsak begrenset sin kamp mot militærjuntaen (1974–91) til de nordlige områdene. Dannelsen av EPRDF medførte imidlertid at deres virksomhet ble utvidet til å gjelde hele Etiopia. Partiet var i utgangspunktet en koalisjon mellom TPLF og Ethiopian People's Democratic Movement (EPDM), som senere skiftet navn til Amhara National Democratic Movement (ANDM). Kort tid etter dannelsen ble Oromo People's Democratic Organization (OPDO) og Ethiopian Democratic Officers’ Revolutionary Movement innlemmet som medlemmer av alliansen.

I 1991 flyktet den daværende presidenten i Etiopia, Mengistu Haile Mariam fra landet, og EPRDF tok makten og nedsatte en overgangsregjering som varte fram til 1995. Under dette styret fikk Eritrea, som fram til da hadde vært en del av Etiopia, selvstendighet gjennom en folkeavstemning.

Partiets første leder var Meles Zenawi, som også var leder av TPLF. Han regnes som hovedarkitekten bak EPRDFs ideologi, og har – særlig etter 2001 – dominert partiet frem til sin død i august 2012. Ledervervet i partiet ble da overtatt av den nyutnevnte statsministeren, Hailemariam Desalegn, som var håndplukket av Meles, og som var leder at SEPDM.

Ved de første valgene i Etiopia etter overgangsstyret i 1995 fikk EPRDF 483 av 548 mandater i den nye nasjonalforsamlingen, mens det i det påfølgende valget sikret seg 427 mandater. Begge disse valgene ble regnet for å være manipulerte og ufrie av utenlandske valgobservatører, og den politiske opposisjonen hadde lite spillerom under valget.

Denne situasjonen endret seg radikalt i 2005, da EPRDF ble utfordret av Coalition for Unity and Democracy (CUD) og United Ethiopian Democratic Forces (UFDM). Opptakten til valget var preget av intense politiske debatter, og som følge av en omfattende mobilisering fra opposisjonens side ble det klart at EPRDF gikk mot et betydelig tap. Uklare valgopptellinger utløste voldelige opptøyer i Addis Abeba i juli og november 2005, samt arrestasjoner av sentrale opposisjonspolitikere.

EPRDF erklærte seg som vinner av valget, med et resultat at opposisjonen nektet å anerkjenne resultatet og sa fra seg sine plasser parlamentet. Dermed behold EPRDF sin dominerende stilling i etiopisk politikk.

Siden 2005 har de demokratiske forholdene i Etiopia forverret seg, noe som ble tydelig under valget i 2010 hvor EPRDF sikret seg 499 av 547 mandater, mens 46 mandater gikk til EPRDFs allierte partier. Kun to representanter ble regnet som landets politiske opposisjon. Ved valget i 2015 sikret EPRDF seg alle mandatene i parlamentet. Valget ble sterkt kritisert både av den etiopiske opposisjonen og av utenlandske observatører.

TPLF-veteran og leder av EPRDF, Meles Zenawi var Etiopias midlertidige president 1991–95 og statsminister fra 1995 inntil sin død i august 2012. Statsministervervet ble da overtatt av Hailemariam Desalegn. Dr. Negasso Gidada (1995-2001) var landets første president, etterfulgt av den i utgangspunktet uavhengige politikeren Girma Wolde-Giorgis (2001-2013), og siden av Mulatu Teshome (2013-).

• Etiopia
• Etiopias samtidshistorie