Ca. 62 % av befolkningen regnes som kristne, hvorav ca 43 er ortodokse, ca 18 % er protestanter og 0.6 % er katolikker. Muslimer utgjør ca 34 % og ca. 3 % tilhører tradisjonelle afrikanske religioner. Det fantes også en etiopisk jødisk minoritet som for en stor del ble evakuert til Israel 1979–91, se falasha. Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men har etter maktskiftet i 1991 opplevd en oppblomstring og synliggjøring bl.a. ved bygging av moskeer over hele landet.

Amharisk: Y'ityop'ya ortodoks tawahedo beta krestyan. Den kristne kirke i Etiopia ble grunnlagt alt på 300-tallet. Kristendommen ble statsreligion ca. 350 under den egyptiske (koptiske) kirken i Alexandria og fulgte dermed den monofysitiske lære. Patriarken i Alexandra valgte og ordinerte den etiopiske ortodokse kirkens øverste leder helt frem til 1959 da den etiopiske kirken fikk sin selvstendighet og sin første etiopiske patriark. Den ortodokse kirke isolerte seg etterhvert fra den øvrige kristne verden, noe som gjorde at kirken utviklet endel særegne dogmer. Jesuittene forsøkte på 1500-tallet å få kirken inn under pavestolen; men måtte gi tapt for en konservativ prestestand som motsatte seg enhver form for endring. 

Den etiopiske ortodokse kirkes Bibel omfatter også apokryfene. Gudstjenestespråket er det gamle riksspråket geez, som ikke lenger tales. Kirkeåret har en rekke helligdager tilegnet kirkens helgener, og totalt 250 faste-dager, hvor man avstår fra å spise dyreprodukter. Det finnes også en sterk jødiske påvirkning, uttrykt gjennom omskjæring av guttebarn, avståelse fra svinekjøtt, og praktiseringen av lørdag som helligdag. Et annet viktig aspekt er legenden om at paktens ark ble flyttet til Etiopia, og som sies å befinne seg i Maria av Sion kirken (Our Lady Mary of Zion) i Aksum. Alle ortodokse kirkebygg har en "kopi" av paktens ark - og denne utgjør det viktigste hellige elementet i kirkene. 

Revolusjonen i 1974 gjorde slutt på den ortodokse kirkes status som statskirke, og medførte at den mistet de fleste av sine store landeiendommer. Kirkens situasjon forbedret seg etter det politiske maktskiftet i 1991, men har måttet innfinne seg med å være likestilt med islam og protestantisk kristendom. Etter at stadig flere ortodokse gikk over til de protestantiske kirkene, vokste en etterhvert dominerende intern reform-bevegelse frem: Mahaber Qidusan (foreningen av de hellige). Denne har som formål å styrke den ortodokse kirkens lære og tradisjoner blant de yngre generasjoner.

Den første kontakten mellom islam og Etiopia var allerede i 615; syv år før den offisielle etableringen av islam. Profetens første tilhengere opplevde hard motstand i Mekka, og ble derfor sendt til Aksum hvor den kristne kongen av dem beskyttelse. Dette forble en isolert episode, og det var ikke før fra 700-tallet islam etablerte seg; i nord langs kysten av dagens Eritrea og i sør langs Somali-kysten. I løpet av de følgende århundrene spredde islam seg innover i innlandet, hvor flere sultanater ble dannet. De viktigste her var Shoa, Ifat og Adal. Fra 1300-tallet førte konkurranse om handelsruter til stadige konflikter mellom muslimene og det kristne kongedømmet - noe som toppet seg med krigen med Ahmed ibn Ibrahim al-Ghazi (vanligvis kalt Ahmed Gragn) fra 1529 til 1541. Al-Ghazis nederlag gjorde slutt på islam som en politisk trussel for det kristne kongedømmet, og sikret de kristnes dominans.

I århundrene frem til moderne tid befant islam seg i skyggen av den dominerende kristne makteliten, og det var ikke før etter revolusjonen i 1974, da den etiopiske ortodokse kirke mistet sin posisjon, at muslimene opplevde en viss anerkjennelse. Dette endret seg radikalt i 1991, da en ny politikk åpnet for full religionsfrihet. Et resultat av dette var en revitalisering av islam og en ny aktivisme drevet av ulike reform-bevegelser. Disse bevegelsene kritiserte tradisjonelle islamske praksiser, noe som igjen førte til spenninger internt blant muslimene og mellom muslimer og kristne. Myndighetene hevdet etterhvert at man så en radikalisering av islam i Etiopia, og forsøk på kontroll førte til konfrontasjoner mellom muslimer og myndighetene fra 2011 til 2013.      

Fra 1830 begynte det anglikanske Church Missionary Society misjon i Etiopia, senere opptok en rekke protestantiske misjonsselskaper, bl.a. fra Sverige, Tyskland og USA, misjon i Etiopia. Norsk misjon begynte i 1948 med Norsk Luthersk Misjonssamband og fra 1974 kom også Det Norske Misjonsselskap, senere også Den Evangelisk-lutherske frikirke. Den lutherske Etiopiske Evangeliske Kirke Mekane Yesus var den første protestantiske kirke dannet i 1959, etterfulgt av Meseret Kristos senere samme år, Qale Hiwot i 1962 og Mulu Wongel i 1976. Radiostasjonen Radio Voice of the Gospel ble åpnet i Addis Abeba av Det Lutherske Verdensforbund som en støtte for misjonsarbeidet over store deler av Afrika (nordmannen Sigurd Aske var pioner); den ble overtatt av regjeringen i 1977.

Protestantene, særlig pinsevenner, opplevde sterk forfølgelse under Derg regimet (1974-1991), men har opplevd rask vekst fra 1990-tallet. Protestantiske kristne utgjorde i 1985 ca 5% av befolkningen, mens det i 1994 av steget til ca 10%. I dag utgjør protestantene over 18%, hovedsakelig i de sørlige områdene. Den lutherske Mekane Yesus-kirken har over 5 mill. medlemmer, og er den raskest voksende lutherske kirken i verden. Den største protestantiske kirken er Qale Hiwot med over 6 mill. medlemmer. Etablering av religionsfrihet i 1991 førte til fremvekst av en rekke mindre protestantiske kirker, og det finnes i dag utallige ulike kirkesamfunn i Etiopia - de aller fleste ulike former for karismatiske pinsemenigheter. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.