Under keiser Menelik 2 bevarte landet sin selvstendighet gjennom skiftevise allianser og konflikter med europeiske kolonimakter. Etter maleri av P. Buffet. Museum Luxembourg, Paris.

Fri. fri

Haile Selassie, keiser fra 1930 til 1974, spilte en aktiv rolle i afrikansk politikk. Foto fra 1935.

KF-arkiv. fri

Ifølge legenden går Etiopias historie mer enn 3000 år tilbake, og ble etter sigende grunnlagt av Menelik I, som var sønn til kong Salomo og dronningen av Saba. Selv om kunnskapene om den eldste perioden er fragmentariske, forteller forskningen en annen historie.

Egypterne fulgte Nilen til Etiopia på jakt etter gull og slaver, og arabiske handelsmenn krysset Rødehavet til Eritrea-kysten. Omkring år 1000 f.Kr. grunnla innvandrere fra den arabiske halvøy handelsstasjoner langs denne kysten. De arabiske innvandrerne trengte inn i landet, til dagens Eritrea og Tigray, og la ca. år 500 f.Kr. der grunnen for Aksum-riket. Under keiser Ezana (ca. 320–350) ble kristendommen gjort til statsreligion. Allerede i 615 kom Aksum i kontakt med islam, da profeten Muhammed på grunn av forfølgelse i Mekka sendte sine første tilhengere til Aksum, hvor de ble beskyttet av den kristne kongen. I de kommende 250 år lå Aksum i krig med de arabiske nabostatene og la deler av Arabia under seg, til det led nederlag ved Mekka i 570 og ble kastet ut av den arabiske halvøy. Aksum-riket ble isolert fra den øvrige kristne verden og gikk i oppløsning på 600-tallet. Det ble avløst av Zagwe-dynastiet (1137-1270), som flyttet det politiske tyngdepunktet sørover og som stod for byggingen av de kjente Lalibela-kirkene. I 1270 kom det såkalte salomoniske dynastiet til makten. Fra den tiden så man utviklingen av en føydal struktur, og den sentraliserte makten var hele tiden utfordret av regionale krav om uavhengighet. En rekke kongedømmer vokste frem og forsvant, og de viktigste var Gojam, Tigray, Amhara og Shoa. I korsfarertiden fikk Europa kontakt med etiopiske kristne i Det hellige land. Fra 800-tallet vokste det også frem flere muslimske sultanater i de sørøstlige delene av landet - sør for det kristne kongedømmet. Det tidligste var Shoa, som senere ble avløst av Ifat, og som igjen ble avløst av Adal.

De syv største sultanatene dannet etter hvert en føderasjon under ledelse av Zeila, som lå ved kysten i dagens Djibouti. Konkurranse om kontroll over de viktige handelsrutene til somali-kysten førte økende konflikter mellom sultanatene og det kristne kongedømmet utover 1300-tallet, og de kristne hadde i lengre perioder makt over sultanatene. I 1527 gjorde Adal, under ledelse av Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi (med kallenavnet Ahmed Gragn) opprør og lanserte en langvarig krig mot det kristne kongedømmet. Keiser Lebna Dengels hær ble presset mot nord, og Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi sikret seg kontroll over store deler av riket. Lebna Dengels etterfølger Galawdewos fikk imidlertid militær støtte fra Portugal, samtidig som Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi fikk hjelp av osmanerne. Kampene gikk snart i Galawdewos favør, og ved et slag ved Tana-sjøen i 1543 ble Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi drept, og den muslimske hæren tvunget tilbake.

Krigen hadde imidlertid medført betydelige ødeleggelser og en stor grad av utmattelse. Dette la landet åpent for oromoene som få år tidligere hadde startet sine omfattende migrasjoner nordover. Oromoene hadde sitt utgangspunkt i det sørlige Etiopia (i dagens Gujji-område), og gjennom en kombinasjon av militær ekspansjon, folkeflytting og assimilering av andre grupper, kom de til å dominere de sørøstlige, sentrale og vestlige delene av Etiopia. De etablerte seg også i deler av de nordlige områdene, spesielt i Wello, hvor de snart kom til å spille en betydelig politisk rolle.

Da keiser Fasiladas etablerte Gondar som permanent hovedstad, la dette grunnen for økende regionale opprør, og fra midten av 1700-tallet gikk riket langt på vei i oppløsning. Lokale konger styrte løsrevne provinser, og det utspant seg en maktkamp mellom personer og folkegrupper, særlig amharene og oromoene. Det var først etter 1855 at Etiopia igjen ble samlet under keiser Tewodros 2. Som ledd i denne samlingen, samt for å motstå press utenfra, henvendte han seg til dronning Victoria av Storbritannia for hjelp. Da denne henvendelsen ble ignorert, tok han en gruppe briter som gisler. England sendte så en ekspedisjon fra India for å frigi gislene, og Tewodros begikk selvmord i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av britene.

Hans etterfølger, Yohannes 4, tok over tronen i 1871. Han forsvarte landet mot egyptiske angrep i 1875–76, og mot italienerne, som okkuperte havnebyen Massawa i 1885. Yohannes ble drept i et slag mot mahdien av Sudan i 1889. Italia opprettet kolonien Eritrea i 1890. Ved Yohannes' død erklærte kongen av Shoa seg som keiser under navnet Menelik 1. I hans styretid (1889–1913) gjorde Italia forsøk på å underlegge seg hele Etiopia og gikk 1895 til invasjon fra Eritrea. Utstyrt med franske og russiske våpen beseiret Meneliks hær de italienske styrkene under slaget ved Adua i 1896. I samme år anerkjente Italia Etiopias suverenitet mot at Etiopia anerkjente Italias koloniherredømme over Eritrea. Menelik fortsatte arbeidet med å utvide sitt rike, og la nye områder i sør og i vest under tronen. Resultatet av dette var dannelsen av Etiopias grenser slik vi kjenner de i dag. Menelik la stor vekt på å modernisere Etiopia, og i 1887 grunnla han den nye hovedstaden Addis Abeba. I 1894 introduserte han landets første valuta og frimerker og gav konsesjon for byggingen av en jernbane og en telegraflinje fra Djibouti til Addis Abeba. Menelik døde i 1913, og Lij Iasu ble utnevnt til ny keiser. Han var sønn av prins Mikael, som tidligere het Ali og hadde konvertert fra islam. Dette var trolig medvirkende til at Lij Iasu begynte å flørte med islam, noe som raskt førte til at kirken, adelskapet og hæren gikk sammen om å styrte ham i 1916. Etter maktkamper ble Meneliks datter Zawditu gjort til keiserinne, mens Ras Tafari Makonnen ble tronarving og regent; han ble kronet til keiser etter Zawditus død i 1930 under navnet Haile Selassie 1.

I 1923 ble Etiopia opptatt i Folkeforbundet, og i 1928 ble det undertegnet en vennskapsavtale med Italia. I 1931 introduserte Haile Selassie Etiopias første skrevne forfatning og et parlament. Til tross for vennskapsavtalen angrep Italia Etiopia uten krigserklæring i 1935, og Haile Selassie ble tvunget til å søke eksil i London. Invasjonen fulgte etter tre år med gjentatte italienske grensekrenkinger, og i 1934 klagde Etiopia forholdet inn for Folkeforbundet. Det avviste Italias krav om full kontroll over Etiopia og stemplet Italia som angriper. Ingen av stormaktene var imidlertid villig til å gå med i krigen på Etiopias side. Først med Italias krigserklæring overfor Frankrike og Storbritannia 10. juni 1940 fikk Etiopia allierte. Britene fløy keiser Haile Selassie til Sudan, hvor hans menn ble utstyrt med britiske våpen. Etiopiske og allierte styrker rykket inn i Etiopia fra Sudan og Kenya i januar 1941. 6. april frigjorde sørafrikanske styrker Addis Abeba, og 5. mai vendte keiseren tilbake til hovedstaden. Britene ble fortsatt stående i Etiopia. I 1942 ble en avtale undertegnet, hvor Storbritannia anerkjente Etiopia som selvstendig stat.

Etter krigen fortsatte keiser Haile Selassie sin moderniseringspolitikk, samtidig som han startet kampanjen for å få innlemmet Eritrea i keiserdømmet. I 1950 vedtok FN at Eritrea skulle inngå i en føderasjon med Etiopia, og denne ordningen trådte i kraft i 1952. Etiopia fortsatte å arbeide for full innlemmelse, og i 1962 ble Eritrea annektert som Etiopias 14. provins. Dette la grunnen for frigjøringskrigen i Eritrea som startet i 1961, og som utviklet seg til Afrikas lengst pågående krig til den ble avsluttet j 1991. Den var i utgangspunktet ledet av Eritrean Liberation Front (ELF), som i hovedsak bestod av muslimer fra lavlandsområdene. På 70-tallet ble Eritrean People's Liberation Front (EPLF) dannet, som etterhvert ble den dominerende fronten i frigjøringskampen. I 1950-årene bygde Etiopia opp et moderne forsvar, basert på et nært forhold til USA. Etiopias geografiske plassering på Afrikas horn – og Eritreas kyststrekning mot Rødehavet – har gjort landet strategisk viktig, og både USA og Sovjetunionen var interessert i å få fotfeste der. USA påtok seg opplæring av etiopisk militært personell og å levere våpen. Til gjengjeld fikk USA anledning til å opprette en kommunikasjonsstasjon, Kagnew, utenfor Eritreas hovedstad Asmara. Militærbistanden vedvarte til 1977, da amerikanerne ble kastet ut av det kommunistiske Derg-regimet. Norske offiserer deltok i oppbyggingen av den etiopiske marine 1955–65.

Som det ene av de to afrikanske land som aldri var blitt kolonisert, oppnådde Etiopia en særlig status blant de nye, selvstendige afrikanske stater og både FN-organet Economic Commission for Africa (ECA) og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) – senere Afrikanske Union (AU) – har sine hovedkvarter i Addis Abeba.

Haile Selassie overlevde et kupp-forsøk i 1960, men motstanden mot hans styre vokste utover 1960-årene. Misnøyen rettet seg mot det føydale styresettet, keiserens eneveldige makt og den økonomiske situasjonen, med et skille mellom en liten velstående elite, først og fremst de rike jordeierne, og de brede lag av folket, som levde under vanskelige forhold. Motstanden ble ledet av studenter fra universitetet i Addis Abeba, og det fremste kravet var en jordreform som i første rekke ville tilgodese befolkningen på landsbygda. I årene1972–74 ble Etiopia hjemsøkt av en alvorlig tørke, som krevde om lag 200 000 menneskeliv, først og fremst i Wello og Tigray. Keiseren forsøkte å holde omfanget av sultkatastrofen skjult, både for landets egne innbyggere og for omverdenen. Det førte til at hjelp ikke kom frem, og kombinert med omfattende korrupsjon i statsadministrasjonen førte håndteringen av tørken til keiserens fall. En annen hovedgrunn til at Haile Selassie ble styrtet i 1974, var misnøyen med krigføringen i Eritrea blant de ledende militære.

Etter andre verdenskrig fremstod keiser Haile Selassie som en moderniseringsvennlig leder, men hans reformer fant sted bare på overflaten, og i 1974 var Etiopia et av de fattigste land i verden. I februar 1974 økte misnøyen med Haile Selassies regime til en streikebølge og demonstrasjoner ledet av studenter i hovedstaden Addis Abeba. Samtidig gjorde flere hæravdelinger opprør med krav om høyere lønn og politiske reformer. I mars ble det generalstreik for første gang i Etiopias historie. Innen hæren organiserte yngre offiserer seg og dannet i juni De væpnede styrkers koordineringskomité (Dergen, komité på amharisk). 12. september avsatte Dergen keiser Haile Selassie og satte ham i husarrest. De militære tok over styringen av landet gjennom det nydannede provisoriske militære administrative råd (PMAC). General Aman Andom ble valgt til Dergens første leder.

Revolusjonen var ikke bare et militært statskupp; maktovertakelsen var kulminasjonen av et opprør mot det eneveldige og føydale styresettet og de meget vanskelige sosiale kår det store flertall av folket levde under. Man vet ennå ikke når og hvordan keiser Haile Selassie døde, men han ble etter all sannsynlighet myrdet av de nye makthaverne kort tid etter at han ble avsatt.

Ved maktovertakelsen hadde ikke de militære noen klar formening om hvilken kurs de skulle slå inn på, og det kom til en intens maktkamp innad i Dergen. I november 1974 ble general Andom drept, og general Teferi Bante ble valgt til ny leder for Dergen, med oberst Mengistu Haile Mariam og oberstløytnant Atnafu Abate som viseformenn. I februar 1975 ble Bante og fem andre ledere i Dergen henrettet, og Mengistu tok over ledelsen av PMAC og ble ny statssjef. I november 1977 ble også Atnafu henrettet. I mars 1975 ble Etiopia republikk. En form for etiopisk sosialisme ble deretter satt ut i livet bl.a. gjennom nasjonalisering av alle banker og flere finansinstitusjoner og industriforetak, og en omfattende jordreform ble satt ut i livet. All jord ble nasjonalisert, og hver bonde fikk seg tildelt inntil ti hektar. Forbudet mot leilendingssystemet er ansett som den etiopiske revolusjonens største vinning. I byene ble en stor del av boligmarkedet nasjonalisert. Motstanden mot militærjuntaen vokste imidlertid raskt blant studentene, og i 1977 lanserte Dergen sin «røde terror» for å knuse de to venstrepartiene EPRP og MEISON. Flere tusen ble drept og arrestert. I 1979 ble en komité satt ned for å forberede dannelsen av et marxist-leninistisk parti. Partiet, etter modell av det sovjetiske kommunistpartiet, ble stiftet i 1984.

Militærregimet fortsatte krigføringen i Eritrea. Men også på andre fronter ble sentralregjeringen i Addis Abeba utfordret av geriljaorganisasjoner som krevde selvstendighet eller indre selvstyre. Den største av disse var Tigray People's Liberation Front (TPLF), dannet i 1975, og som i perioder hadde tett samarbeid med EPLF. I juli 1977 ble Etiopia angrepet av Somalia, som gjorde krav på områder i Ogaden. Ogaden-krigen gikk i Somalias favør til Etiopia fikk militær hjelp fra Sovjetunionen og Cuba. Somalia var en sovjetisk alliert, men Sovjetunionen valgte likevel å sette inn en luftbro med våpen til Etiopia, samtidig som ca. 3000 sovjetiske militære rådgivere ankom Etiopia 1977–79. Kubanske og yemenittiske soldater deltok på etiopisk side og avgjorde krigen i Etiopias favør. Med sin intervensjon ble Etiopia Sovjetunionens nye allierte på Afrikas horn. Sovjetunionen ble Etiopias viktigste våpenleverandør fra 1977 og fikk til gjengjeld bl.a. bygge marineinstallasjoner på Dahlak-øyene utenfor Eritrea.

Den sovjetiske støtten var avgjørende for at juntaen kunne holde seg ved makten og stå imot det militære presset fra de ulike frigjøringsgruppene. Sovjetunionen bistod fra 1977 også med militære rådgivere; flere av disse ved fronten i Eritrea. Det var den militære utviklingen i Eritrea som bestemte den politiske utviklingen i Etiopia i 1970- og 1980-årene. Etiopia satte store materielle og militære krefter inn på å vinne krigen, bl.a. fordi et selvstendig Eritrea ville avskjære Etiopia fra havet. I 1980-årene ble flere offensiver satt inn mot EPLF, uten at regjeringsstyrkene klarte å drive frigjøringsstyrkene tilbake. Tvert imot vant EPLF flere regulære slag og drev de etiopiske styrkene på retrett. I 1984 erobret EPLF byene Tessenei og Mersa Teklai, og i 1985 angrep geriljaen flyplassen i Asmara. I mars 1988 erobret EPLF byen Afabet etter harde kamper, med den følge at den etiopiske regjering mistet hele Vest-Eritrea. I februar 1990 tok EPLF så kontrollen med havnebyen Massawa og omringet den eritreiske hovedstaden Asmara. Samtidig var TPLF på offensiven i Tigray-provinsen, og 1989 valgte den etiopiske regjeringshæren å evakuere hele Tigray. De kubanske styrkene som ble sendt til Etiopia for å delta i Ogaden-krigen, ble gradvis hjemsendt i første halvdel av 1980-årene; de siste i 1989.

Mengistu forsøkte i 1980-årene å danne en sosialistisk stat basert på østeuropeisk modell i Etiopia, og foretok et hamskifte fra militært til sivilt styresett, selv om de fleste lederne fortsatt hadde militær bakgrunn. Et sentralt trekk i denne prosessen var å grunnlegge et statsbærende kaderparti, Workers' Party of Ethiopia (WPE), og å etablere en ny nasjonalforsamling (Shengo). 1987 ble det holdt valg til denne, og Mengistu ble valgt til Etiopias første president. Den demokratiske folkerepublikken Etiopia ble utropt – med en ny, sivil grunnlov. På slutten av 1980-tallet ble den marxistiske politikken mer pragmatisk. I tillegg kom det økende internasjonal motstand – ikke minst fra Sovjetunionen – mot den fortsatt pågående krigen i Eritrea og Tigray. Det var denne krigen som til sist felte Mengistus regime.

Etter Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i Sovjetunionen og da den kalde krigen gikk mot slutten, falt støtten til Mengistu-regimet gradvis bort. Den etiopiske hæren led en serie nederlag – særlig i Eritrea og Tigray i nord, men også i de sentrale provinsene Gondar, Gojan, Wollo og Shoa. 21. mai 1991 flyktet Mengistu Haile Mariam via Kenya til Zimbabwe, der han fikk politisk asyl. General Tesfaye Gebre-Kidan tok over ledelsen av regjeringen, og innledet fredsforhandlinger i London, samtidig som styrker fra TPLF omringet og tok kontroll over Addis Abeba. TPLF hadde i 1989 dannet Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF), og dette partiet var utgangspunktet for Etiopia nye overgangsregjering. EPRDFs leder Meles Zenawi ble valgt til president for overgangsregjeringen. EPLF var ikke offisielt representert ved konferansen, men sendte observatører, og det ble utarbeidet en avtale mellom EPLF og EPRDF om at Eritrea skulle styre seg selv som en de facto selvstendig stat, under ledelse av EPLF, til en folkeavstemning om områdets fremtid ble avholdt. Dette skjedde i 1993 med den følge at Eritrea ble en selvstendig stat, løsrevet fra Etiopia.

En grunnlovgivende forsamling ble valgt i 1994 – med klart flertall for EPRDF/TPLF – og denne vedtok i samme år landets nye grunnlov, som bl.a. innførte parlamentarisk styresett. Landet ble delt i ni delstater, etter etniske skillelinjer, i en føderal modell. I teorien er det mulig for delstatene å bryte ut av føderasjonen og bli selvstendige. De konstitusjonelle forordninger for føderale enheter på etnisk grunnlag ble ansett som et interessant politisk forsøk i Afrika, hvor etniske skillelinjer fremsto mer tydelig som et demokratisk problem og en vesentlig kilde til politisk-militær konflikt. I Etiopia har reformen bl.a. hatt den effekt at den dominerende stilling til amhara-folkegruppen og den sentrale Shoha-provinsen er vesentlig redusert. Mens amharer utgjorde en stor del av den sentrale forvaltning så vel som politiske elite under keiserdømmet og militærdiktaturet, er denne dominansen etter EPRDFs maktovertakelse erstattet av en sterk innflytelse fra tigray-folket, reflektert ved den sterke stilling TPLF har i EPRDF.

Til tross for lokalt selvstyre og det pluralistiske politiske systemet, fikk EPRDF utstrakt makt, som langt på vei minnet om et ettpartistyre, og hvor den utøvende makt ble lagt til statsministeren. Forut for det første frie parlamentsvalget 1995 etablerte EPRDF et nettverk av allierte partier basert på etnisk tilhørighet og med basis i regionene, og EPRDF fikk i alt 483 av 537 representanter. Meles Zenawi ble av parlamentet valgt til statsminister, Negasso Gidada til president; etterfulgt av Girma Wolde-Giorgis i 2001, som igjen ble etterfulgt av den nåværende presidenten Mulatu Teshome. Til tross for EPRDFs sterke maktposisjon, samt enkelte begrensninger av de demokratiske rettigheter, fantes det en rekke opposisjonspartier og allianser. Ved valget på ny nasjonalforsamling i mai 2000 sikret EPRDF seg 472 av de 522 setene, og de fleste utenlandske observatører stilte seg kritiske til gjennomføringen av valget. Ved opptakten til valget i 2005 la regimet til rette for en åpnere politisk debatt og et større spillerom for opposisjonen. Dette skapte optimisme om et politisk skifte hos befolkningen, men etter valget lot resultatene vente på seg. Opposisjonen krevde å få valgtallene publisert og beskyldte EPRDF for å manipulere resultatene. Uroen vokste, og i juni og november 2005 var det omfattende demonstrasjoner i Addis Abeba. Regimet svarte med å slå hard ned på protestene, og ca. 100 000 demonstranter ble arrestert. Da de fleste opposisjonspolitikerne boikottet sine plasser i nasjonalforsamlingen, ble også disse arrestert og fengslet. Etter at de hadde bedt om unnskyldning for sine handlinger, ble de aller fleste sluppet ut.

Valget i 2005 ble på mange måter et veiskille i etiopisk politikk. Det ble innledningen på et mer autoritært styre, hvor en rekke nye lover begrenset friheten til politiske partier, pressen og det øvrige sivile samfunn. I tillegg førte en omfattende kampanje til at millioner av mennesker ble tvunget til å tegne seg som medlemmer av EPRDF. Opposisjonen har som resultat blitt meget svekket, og den optimismen som rådet i 2005 har blitt erstattet av apati og frykt. Ved valget i 2010 fikk opposisjonen inn kun to representanter til nasjonalforsamlingen, og etter valget i 2015 ble ingen representanter fra opposisjonen valgt. Det er blant utenlandske observatører generell enighet om dette var resultat av utstrakt valgfusk.  EPRDFs leder og statsminister Meles Zenawi døde i august 2012, og makten ble da overtatt av Hailemariam Desalegn, som kommer fra den lille etniske gruppen wolaita i sør.

Det er også grupper som har fortsatt den væpnede kampen som ble ført mot Dergen, fremfor alt Oromo Liberation Front (OLF) og Ogaden National Liberation Front (ONLF). Førstnevnte var med i overgangsregjeringen, men trakk seg ut i 1992 og fortsatte den væpnede kampen. OLF kjemper for en selvstendig oromo-stat, og forsterket denne målsettingen på sin konferanse i 1998, hvorpå bevegelsen mottok støtte fra Eritrea, og trappet opp sin virksomhet. I de senere år har organisasjonen blitt betydelig svekket, ikke minst på grunn av interne stridigheter. Deler av ONLF gikk 1998 inn i Somali People's Democratic Party, mens brorparten av bevegelsen har fortsatt gerilja virksomheten i Ogaden. Eritrea har også trent og bevæpnet en annen opprørsbevegelse, Benishangul People's Liberation Movement, i delstaten Benishangul Gumuz, vest i Etiopia. 2003–04 kom det til alvorlige etniske motsetninger i Gambela-regionen.

Den etiopiske stat er blitt stadig sterkere fra 2000-tallet, og har utviklet et omfattende kontroll-system som har gjort politisk dissens vanskelig. Til tross for dette har man vært vitne til protester mot myndighetenes politikk. Fra 2012 mobiliserte hovedstadens muslimer seg gjennom ukentlige demonstrasjoner mot det de opplevde som regimets ulovlige innblanding i religiøse affærer. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på, og lederne ble i 2015 anklaget for terror-virksomhet og dømt til lange fengselsstraffer. I 2014 oppstod demonstrasjoner blant oromo ungdom som protesterte mot den såkalte Addis Ababa Master-plan. Denne planen innebar betydelig utvidelse av hovedstadens grenser, og oromoene mente at dette ville medføre tap av oromo-land. Demonstrasjonene ble brutalt slått ned, men gjentok med ny og utvidet styrke fra november 2015. Protester har også tiltatt i den vestlige Gambela delstaten, hvor lokalbefolkningen opplever at tildeling av land til utenlandske investorer og kommersielt jordbruk har medført at de er i ferd med å bli frarøvet lokal-eid land. 

Høsten 1999 forsøkte Etiopia å få Sør-Afrika til å utlevere Mengistu, der han oppholdt seg for medisinsk behandling, hvilket påskyndet hans retur til Zimbabwe, som nektet å utlevere ham. I 1995 begynte rettssaken mot Mengistu og andre i Dergen, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten under den røde terror i 1970-årene. Først i 2003 slapp forsvarerne til i saken, som da omfattet ca. 6500 tiltalte, hvorav ca. 3000 in absentia.

Forholdet mellom det nye TPLF-dominerte regimet som tok makten i Etiopia 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF som samme år overtok styringen av Eritrea, var i utgangspunktet godt. Den EPLF-støttede etiopiske regjeringen la til rette for Eritreas selvstendighet 1993, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to nabolandene. Med løsrivelsen av Eritrea mistet Etiopia sin grense mot havet, og det var for Etiopia av særlig økonomisk betydning fortsatt å ha adgang til havnene Assab og Massawa; den tredje havnen som betjente Etiopia var Djibouti. I takt med Eritreas behov for å markere sin nyvunne selvstendighet ble samarbeidsklimaet mellom nabostatene forverret, og det skapte misnøye i Etiopia da Eritrea 1997 innførte sin egen valuta, nakfa; til da hadde også Eritrea benyttet den etiopiske birr, hvilket også lettet det nære økonomiske samkvemmet.

En grensetvist mellom de to landene ved det omstridte landområdet Badme førte i mai 1998 til full krig, som involverte store troppestyrker og medførte betydelige tap på begge sider. Den eritreiske regjering hevdet at det angjeldende landområdet var en del av Eritrea etter grensedragninger mellom Italia som daværende kolonimakt og Etiopia, mens etiopiske myndigheter var av den motsatte oppfatning. De to parter hadde ulike versjoner av hendelsene ved krigsutbruddet: Etiopia beskyldte Eritrea for å ha sendt soldater inn på etiopisk territorium; eritreerne hevdet at det angjeldende landområdet var en del av Eritrea – og at etiopiske styrker hadde gått inn i Eritrea. Kampene spredde seg til tre fronter; ved Badme og Zalembessa i Tigray-provinsen og Bure i Afar-regionen. Krigen eskalerte, og etiopiske fly bombet blant annet flyplassen i Eritreas hovedstad Asmara, mens eritreiske fly angrep provinshovedstaden Mekele i Tigray. Etter en felles politisk intervensjon fra USA og Rwanda, samt fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), ble det oppnådd en midlertidig våpenhvile. Begge parter brukte denne tiden til å kjøpe flere våpen og bygge opp sine hærstyrker. I februar 1999 brøt nye kamper ut, ved de samme tre fronter, og etiopiske styrker rykket inn og besatte eritreisk territorium. OAU engasjerte seg på ny i forsøk på å bilegge konflikten, men Etiopia fortsatte å rykke frem selv da Eritrea aksepterte vilkårene i OAU-planen. Også etter at kampene stilnet av på våren 1999, fortsatte sporadiske sammenstøt ut året, og inn i 2000 – til krigen brøt ut for fullt igjen, med en større etiopisk offensiv i mai, med omfattende bombeangrep mot havnebyene Massawa og Assab, og erobring av Zelambessa. FNs sikkerhetsråd vedtok en våpenembargo mot de to land. 25. mai kunngjorde Eritrea at landet ville trekke tilbake sine styrker fra de omstridte områdene.

De to land inngikk omsider en fredsavtale i Alger i juni 2000, fremforhandlet av OAU. Avtalen innebar langt på vei en seier for Etiopia, og etiopiske styrker ble stående i de deler av Eritrea som var under etiopisk kontroll ved avtalens inngåelse. De ble i juli avløst av en fredsstyrke fra FN, United Nations Mission in Ethiopia and Eritrea (UNMEE), på 4200 soldater. Den ble utplassert i en 25 km bred buffersone på den eritreiske siden av grensen. Norske observatører deltok i UNMEE fra starten. En endelig fredsavtale ble undertegnet i Alger i desember, mens spørsmålet om grensedragning ble overlatt til en grensekommisjon under Den internasjonale domstolen i Haag, som begge sider forpliktet seg til å akseptere. Men da kommisjonen la frem sin vurdering 2002, nektet Etiopia å akseptere avgjørelsen, som innebar at Badme – så vel som et annet grenseområde, Irob – tilhørte Eritrea. Følgelig ble også FNs arbeid med en fysisk demarkasjon av grensen trenert av Etiopia, samtidig som Eritrea vanskeliggjorde arbeidet til UNMEE.

Tilsynelatende har krigen dreid seg om kontrollen over seks omstridte landområder som dels er velegnet for jordbruk, dels regnes som potensielt mineralrike. Krigen er imidlertid antatt å ha økonomiske årsaker ut over territoriale forhold. Konflikten knyttes ikke minst til det forhold at Etiopia ved Eritreas selvstendighet mistet adgangen til havet og derved kontrollen over havnene Assab og Massawa. Etiopia har avvist at det har til hensikt å forsøke å ta tilbake kontrollen over Assab. Det ses imidlertid også som mulig at det finnes oljereserver i havet utenfor Assab, som Etiopia naturlig ville ønske å høste fortjeneste fra.

Det er uklart hvor mange som ble drept under krigen og hvor mange som omkom som indirekte følge av den; overslag går ut på minst 80 000. Kampene våren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon på Afrikas horn, som forsterket den humanitære katastrofen i store deler av Etiopia. Som følge av krigen ble rundt 100 000, de fleste bønder, tvunget bort fra sine hjem på begge sider av grensen. Etiopia utviste om lag 40 000 mennesker av eritreisk bakgrunn, også mange som hadde etiopisk statsborgerskap, til tross for at disse var akseptert som etiopiske borgere også etter Eritreas selvstendighet i 1993. Om lag 550 000 med eritreisk bakgrunn befant seg i Etiopia ved selvstendigheten. Etter krigens slutt i Eritrea i 1991 ble rundt 130 000 etiopiere utvist derfra; i 1998–99 valgte over 20 000 å forlate Eritrea som følge av krigen.

Grunnet den strategiske betydningen på Afrikas horn og de mange regionale konflikter, er Etiopia blitt trukket inn i stormaktenes kamp om interessesfærer. Landet samarbeidet med Storbritannia under den annen verdenskrig, med USA etter krigen og med Sovjetunionen etter 1977, da allianseforholdet skiftet helt: fra å ha vært en nær alliert av USA ble Etiopia Sovjetunionens nærmeste allierte i Afrika. Som nært tilknyttet Østblokken, mottok Etiopia også assistanse fra bl.a. DDR og Cuba; sistnevnte satte inn store troppestyrker under Ogaden-krigen, hvilket snudde krigen i favør av Etiopia. Den sovjetiske støtten inkluderte en omfattende våpenbro til Etiopia under Ogaden-krigen og deretter militær assistanse i krigen mot frigjøringsbevegelsen i Eritrea.

Regionale konflikter har medført anspent forhold til flere naboland; særlig har forholdet til Somalia tradisjonelt vært anstrengt, bl.a. som følge av krav fra Somalia på landområder i Ogaden. Denne konflikten førte 1977–78 til Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia. Etter at Etiopia slo tilbake det somaliske angrepet, har de to nabostatene utkjempet konflikten gjennom støtte til ulike opprørsgrupper. Som følge av opptrappingen på frontene i Eritrea og Tigray valgte Etiopia å gjenopprette de brutte diplomatiske forbindelsene med Somalia i 1988; tropper stasjonert ved den somaliske grensen kunne dermed frigjøres til tjeneste i Eritrea. Som del av konflikten mellom Eritrea og Etiopia har disse to statene også spilt på somaliske grupper. Etiopia skal ha støttet grupperinger som bekjempet den somaliske president Hassan Aidid. Etter en avtale fra 1999 skulle de to land avstå fra å støtte opprørere i det andre landet. I 1995-1996 sprengte den islamistiske grupperingen al-Ittihad al-Islamiya flere bomber i etiopiske byer, noe som medførte at det etiopiske flyvåpenet angrep og utslettet al-Ittihad al-Islamiyas baser i Luq i Somalia i august 1996. Etiopia foretok etter det sporadiske militære operasjoner på somalisk jord. Etter at United Islamic Courts (UIC) tok kontrollen over Mogadishu i 2006 og erklærte jihad mot Etiopia, lanserte den etiopiske hær en storstilt invasjon i desember samme år. UIC ble fort jaget ut av Mogadishu, men dette gav grunnlaget for vedvarende kamper mellom etiopierne og den islamistiske gruppen Al-Shabaab. Etiopia trakk seg ut i 2009, etter at en ny somalisk regjering var kommet på plass og sikkerheten overtatt av den afrikanske unions (AU) styrker. Etiopia gikk imidlertid, sammen med Kenya, inn i Somalia igjen i 2011 for å fortsatte kampen mot Al-Shabaab. Etiopiske styrker er nå integrert som del av AU sine styrker. 

Forholdet til Sudan har også vært dårlig, og Etiopia støttet den sørsudanesiske frigjøringsbevegelsen SPLM, samtidig som Sudan så gjennom fingrene med at EPLF sendte sine forsyninger inn i Eritrea via Sudan. Etiopia, sammen med Eritrea og Uganda – og med støtte fra USA – fortsatte å bistå SPLM/SPLA, også med våpen, trening og direkte militær deltakelse. Forholdet til Sudan ble svekket etter attentatforsøket mot Egypts president Hosni Mubarak i Addis Abeba i 1995, som Sudan var antatt å stå bak. Forholdet ble senere bedret, og Sudans president avla Etiopia et offisielt besøk i november 1999. Flere samarbeidsavtaler er inngått. Veiforbindelser forbedret, som bl.a. muliggjør Etiopias bruk av havnen i Port Sudan på Rødehavskysten. I 2004 gikk Etiopia, Sudan og Jemen sammen om å danne en antiterror-akse mot ekstremister aktive på Afrikas horn.

Etiopia har i de senere år spilt en mer aktiv rolle i det regionale samarbeidet på det afrikanske horn. Landet i 1986 var en av grunnleggerne til det som etterhvert fikk navnet Intergovernmental Authority on Development (IGAD), og som omstrukturert i 1996. IGAD, med Etiopia i en lederrolle, har engasjert seg mye i konflikten i Somalia, og siden 2011 i konflikten i Sør-Sudan. Etiopia har særlig engasjert seg i den sistnevnte konflikten, hvor tidligere utenriksminister Seyoum Mesfin har hatt ansvaret for forhandlinger mellom de involverte parter. Dette engasjementet henger sammen med Etiopias raske økonomiske vekst de senere årene, hvor landet ser på seg selv om en viktig premissleverandør for utvikling og stabilitet på det afrikanske hornet.  

Israel har tradisjonelt hatt et nært forhold til Etiopia. I 1980-årene og frem til 1991 leverte Israel våpen til juntaen, mot at Israel fikk brakt ut etiopiske jøder, falasha, til Israel, først gjennom en hemmelig operasjon via Sudan, og senere åpenlyst fra Etiopia. I 2003 kunngjorde Israel at landet ville ta imot ytterligere 20 000 etiopiere av jødisk herkomst. Etiopia har tradisjonelt også hatt et godt forhold til Egypt, men i andre halvdel av 1990-årene protesterte Etiopia mot egyptiske planer om mer intensiv utnyttelse av Nilens vann. Egypt har på sin side sett med skepsis på etiopiske planer om å bygge en dam på Den blå Nilen, fra Tanasjøen. I 1999 inngikk Egypt, Etiopia og Sudan en avtale om strategisk samarbeid om Nilen. Dette har blitt mer anstrengt etter at Etiopia startet byggingen av den såkalte Great Renaissance Dam i 2011, noe som Egypt frykter vil redusere dets tilgang på vann. Forholdet til nabolandet Djibouti ble styrket som følge av krigen med Eritrea, da Etiopia mistet adgangen til de eritreiske havnene på Rødehavskysten og ble avhengig av Djibouti havn for mesteparten av sin utenrikshandel. Etiopia har også pleiet gode forbindelser med Kenya, og sett på muligheten av også å bruke havnen i Mombasa. Storstilte planer om å utvikle en ny havn i Lamo i Kenya er underveis, og tanken er å bygge forbindelser til Sør Sudan og Etiopia. Etiopia har også etablert gode forbindelser med Saudi-Arabia, og undertegnet 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – som har vært i militær konflikt med Eritrea.

Etter maktskiftet i 1991 har Etiopia ført en åpen utenrikspolitikk, og forholdet til USA er blitt vesentlig bedret. Som sete for hovedkvarteret til Organisasjonen for afrikansk enhet (fra 2002 Afrikanske Union,) er Addis Abeba og Etiopia et utenrikspolitisk senter i Afrika, med en lang rekke ambassader. 1994 deltok Etiopia med soldater til FN-styrken til Rwanda, 2003 til den afrikanske styrken i Burundi, 2004 til FN-styrken i Liberia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.