Ifølge legenden går Etiopias historie mer enn 3000 år tilbake, og ble etter sigende grunnlagt av Menelik I, som var sønn til kong Salomo og dronningen av Saba. Selv om kunnskapene om den eldste perioden er fragmentariske, forteller forskningen en annen historie.

Egypterne fulgte Nilen til Etiopia på jakt etter gull og slaver, og arabiske handelsmenn krysset Rødehavet til Eritrea-kysten. Omkring år 1000 fvt. grunnla innvandrere fra den arabiske halvøy handelsstasjoner langs denne kysten. De arabiske innvandrerne trengte inn i landet, til dagens Eritrea og Tigray, og la cirka år 500 fvt. der grunnen for Aksum-riket. Under keiser Ezana (cirka 320–350) ble kristendommen gjort til statsreligion. Allerede i 615 kom Aksum i kontakt med islam, da profeten Muhammed på grunn av forfølgelse i Mekka sendte sine første tilhengere til Aksum, hvor de ble beskyttet av den kristne kongen. I de kommende 250 år lå Aksum i krig med de arabiske nabostatene og la deler av Arabia under seg, til det led nederlag ved Mekka i 570 og ble kastet ut av den arabiske halvøy. Aksum-riket ble isolert fra den øvrige kristne verden og gikk i oppløsning på 600-tallet. Det ble avløst av Zagwe-dynastiet (1137–1270), som flyttet det politiske tyngdepunktet sørover og stod for byggingen av de kjente kirkene i Lalibela. I 1270 kom det såkalte salomoniske dynastiet til makten. Fra den tiden så man utviklingen av en føydal struktur, og den sentraliserte makten var hele tiden utfordret av regionale krav om uavhengighet. En rekke kongedømmer vokste frem og forsvant; de viktigste var Gojam, Tigray, Amhara og Shoa. I korsfarertiden fikk Europa kontakt med etiopiske kristne i Det hellige land. Fra 800-tallet vokste det også frem flere muslimske sultanater i de sørøstlige delene av landet - sør for det kristne kongedømmet. Det tidligste var Shoa, som senere ble avløst av Ifat, og som igjen ble avløst av Adal.

De syv største sultanatene dannet etter hvert en føderasjon under ledelse av Zeila, som lå ved kysten i dagens Djibouti. Konkurranse om kontroll over de viktige handelsrutene til somali-kysten førte til økende konflikter mellom sultanatene og det kristne kongedømmet utover på 1300-tallet, og de kristne hadde i lengre perioder makt over sultanatene. I 1527 gjorde Adal, under ledelse av Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi (med kallenavnet Ahmed Gragn) opprør og lanserte en langvarig krig mot det kristne kongedømmet. Keiser Lebna Dengels hær ble presset mot nord, og Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi sikret seg kontroll over store deler av riket. Lebna Dengels etterfølger Gelawdewos fikk imidlertid militær støtte fra Portugal, samtidig som Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi fikk hjelp av osmanerne. Kampene gikk snart i Gelawdewos favør, og under et slag ved Tanasjøen i 1543 ble Ahmad ibn Ibrahim al-Ghazi drept, og den muslimske hæren tvunget tilbake.

Krigen hadde imidlertid medført betydelige ødeleggelser og en stor grad av utmattelse. Dette la landet åpent for oromoene som få år tidligere hadde startet sine omfattende migrasjoner nordover. Oromoene hadde sitt utgangspunkt i det sørlige Etiopia (i dagens Gujji-område), og gjennom en kombinasjon av militær ekspansjon, folkeflytting og assimilering av andre grupper, kom de til å dominere de sørøstlige, sentrale og vestlige delene av Etiopia. De etablerte seg også i deler av de nordlige områdene, spesielt i Wello, hvor de snart kom til å spille en betydelig politisk rolle.

Da keiser Fasiladas etablerte Gondar som permanent hovedstad, la dette grunnen for økende regionale opprør, og fra midten av 1700-tallet gikk riket langt på vei i oppløsning. Lokale konger styrte løsrevne provinser, og det utspant seg en maktkamp mellom personer og folkegrupper, særlig amharene og oromoene. Det var først etter 1855 at Etiopia igjen ble samlet under keiser Tewodros 2. Som ledd i denne samlingen, samt for å motstå press utenfra, henvendte han seg til dronning Victoria av Storbritannia for hjelp. Da denne henvendelsen ble ignorert, tok han en gruppe briter som gisler. England sendte så en ekspedisjon fra India for å frigi gislene, og Tewodros begikk selvmord i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av britene.

Hans etterfølger, Yohannes 4, tok over tronen i 1871. Han forsvarte landet mot egyptiske angrep i 1875–76, og mot italienerne som okkuperte havnebyen Massawa i 1885. Yohannes ble drept i et slag mot mahdien av Sudan i 1889. Italia opprettet kolonien Eritrea i 1890. Ved Yohannes' død erklærte kongen av Shoa seg som keiser under navnet Menelik 1. I hans styretid (1889–1913) gjorde Italia forsøk på å underlegge seg hele Etiopia og gikk 1895 til invasjon fra Eritrea. Utstyrt med franske og russiske våpen beseiret Meneliks hær de italienske styrkene under slaget ved Adua i 1896. Samme år anerkjente Italia Etiopias suverenitet mot at Etiopia anerkjente Italias koloniherredømme over Eritrea. Menelik fortsatte arbeidet med å utvide sitt rike, og la nye områder i sør og i vest under tronen. Resultatet av dette var dannelsen av Etiopias grenser slik vi kjenner de i dag. Menelik la stor vekt på å modernisere Etiopia, og i 1887 grunnla han den nye hovedstaden Addis Abeba. I 1894 introduserte han landets første valuta og frimerker og gav konsesjon for byggingen av en jernbane og en telegraflinje fra Djibouti til Addis Abeba. Menelik døde i 1913, og Lij Iasu ble utnevnt til ny keiser. Han var sønn av prins Mikael, som tidligere het Ali og hadde konvertert fra islam. Dette var trolig medvirkende til at Lij Iasu begynte å flørte med islam, noe som raskt førte til at kirken, adelskapet og hæren gikk sammen om å styrte ham i 1916. Etter maktkamper ble Meneliks datter Zawditu gjort til keiserinne, mens Ras Tafari Makonnen ble tronarving og regent; han ble kronet til keiser etter Zawditus død i 1930 under navnet Haile Selassie 1.

I 1923 ble Etiopia opptatt i Folkeforbundet, og i 1928 ble det undertegnet en vennskapsavtale med Italia. I 1931 introduserte Haile Selassie Etiopias første skrevne forfatning og et parlament. Til tross for vennskapsavtalen angrep Italia Etiopia uten krigserklæring i 1935, og Haile Selassie ble tvunget til å søke eksil i London. Invasjonen fulgte etter tre år med gjentatte italienske grensekrenkinger, og i 1934 klagde Etiopia forholdet inn for Folkeforbundet. Det avviste Italias krav om full kontroll over Etiopia og stemplet Italia som angriper. Ingen av stormaktene var imidlertid villig til å gå med i krigen på Etiopias side. Først med Italias krigserklæring overfor Frankrike og Storbritannia 10. juni 1940 fikk Etiopia allierte. Britene fløy keiser Haile Selassie til Sudan, hvor hans menn ble utstyrt med britiske våpen. Etiopiske og allierte styrker rykket inn i Etiopia fra Sudan og Kenya i januar 1941. 6. april frigjorde sørafrikanske styrker Addis Abeba, og 5. mai vendte keiseren tilbake til hovedstaden. Britene ble fortsatt stående i Etiopia. I 1942 ble en avtale undertegnet, hvor Storbritannia anerkjente Etiopia som selvstendig stat.

Etter krigen fortsatte keiser Haile Selassie sin moderniseringspolitikk, samtidig som han startet kampanjen for å få innlemmet Eritrea i keiserdømmet. I 1950 vedtok FN at Eritrea skulle inngå i en føderasjon med Etiopia, og denne ordningen trådte i kraft 1952. Etiopia fortsatte å arbeide for full innlemmelse, og i 1962 ble Eritrea annektert som Etiopias 14. provins. Dette la grunnen for frigjøringskrigen i Eritrea som startet i 1961, og som utviklet seg til Afrikas lengst pågående krig til den ble avsluttet i 1991. Den var i utgangspunktet ledet av Eritrean Liberation Front (ELF), som i hovedsak bestod av muslimer fra lavlandsområdene. På 70-tallet ble Eritrean People's Liberation Front (EPLF) dannet, som etter hvert ble den dominerende fronten i frigjøringskampen. I 1950-årene bygde Etiopia opp et moderne forsvar, basert på et nært forhold til USA. Etiopias geografiske plassering på Afrikas horn – og Eritreas kyststrekning mot Rødehavet – har gjort landet strategisk viktig, og både USA og Sovjetunionen var interessert i å få fotfeste der. USA påtok seg opplæring av etiopisk militært personell og å levere våpen. Til gjengjeld fikk USA anledning til å opprette en kommunikasjonsstasjon, Kagnew, utenfor Eritreas hovedstad Asmara. Militærbistanden vedvarte til 1977, da amerikanerne ble kastet ut av det kommunistiske Derg-regimet. Norske offiserer deltok i oppbyggingen av den etiopiske marine 1955–65.

Som det ene av de to afrikanske land som aldri var blitt kolonisert, oppnådde Etiopia en særlig status blant de nye, selvstendige afrikanske stater og både FN-organet Economic Commission for Africa (ECA) og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) – senere Afrikanske Union (AU) – har sine hovedkvarter i Addis Abeba.

Haile Selassie overlevde et kuppforsøk i 1960, men motstanden mot hans styre vokste utover 1960-årene. Misnøyen rettet seg mot det føydale styresettet, keiserens eneveldige makt og den økonomiske situasjonen, med et skille mellom en liten velstående elite, først og fremst de rike jordeierne, og de brede lag av folket, som levde under vanskelige forhold. Motstanden ble ledet av studenter fra universitetet i Addis Abeba, og det fremste kravet var en jordreform som i første rekke ville tilgodese befolkningen på landsbygda. I årene 1972–74 ble Etiopia hjemsøkt av en alvorlig tørke, som krevde om lag 200 000 menneskeliv, først og fremst i Wello og Tigray. Keiseren forsøkte å holde omfanget av sultkatastrofen skjult, både for landets egne innbyggere og for omverdenen. Det førte til at hjelp ikke kom frem, og kombinert med omfattende korrupsjon i statsadministrasjonen førte håndteringen av tørken til keiserens fall. En annen hovedgrunn til at Haile Selassie ble styrtet i 1974, var misnøyen med krigføringen i Eritrea blant de ledende militære.

Etter andre verdenskrig fremstod keiser Haile Selassie som en moderniseringsvennlig leder, men hans reformer fant sted bare på overflaten, og i 1974 var Etiopia et av de fattigste land i verden. I februar 1974 økte misnøyen med Haile Selassies regime til en streikebølge og demonstrasjoner ledet av studenter i hovedstaden Addis Abeba. Samtidig gjorde flere hæravdelinger opprør med krav om høyere lønn og politiske reformer. I mars ble det generalstreik for første gang i Etiopias historie. Innen hæren organiserte yngre offiserer seg og dannet i juni De væpnede styrkers koordineringskomité (Dergen, komité på amharisk). 12. september avsatte Dergen keiser Haile Selassie og satte ham i husarrest. De militære tok over styringen av landet gjennom det nydannede provisoriske militære administrative råd (PMAC). General Aman Andom ble valgt til Dergens første leder.

Revolusjonen var ikke bare et militært statskupp; maktovertakelsen var kulminasjonen av et opprør mot det eneveldige og føydale styresettet og de meget vanskelige sosiale kår det store flertall av folket levde under. Man vet ennå ikke når og hvordan keiser Haile Selassie døde, men han ble etter all sannsynlighet myrdet av de nye makthaverne kort tid etter at han ble avsatt.

Ved maktovertakelsen hadde ikke de militære noen klar formening om hvilken kurs de skulle slå inn på, og det kom til en intens maktkamp innad i Dergen. I november 1974 ble general Andom drept, og general Teferi Bante ble valgt til ny leder for Dergen, med oberst Mengistu Haile Mariam og oberstløytnant Atnafu Abate som viseformenn. I februar 1975 ble Bante og fem andre ledere i Dergen henrettet, og Mengistu tok over ledelsen av PMAC og ble ny statssjef. I november 1977 ble også Atnafu henrettet. I mars 1975 ble Etiopia republikk. En form for etiopisk sosialisme ble deretter satt ut i livet blant annet gjennom nasjonalisering av alle banker og flere finansinstitusjoner og industriforetak, og en omfattende jordreform ble satt ut i livet. All jord ble nasjonalisert, og hver bonde fikk tildelt inntil ti hektar. Forbudet mot leilendingssystemet er ansett som den etiopiske revolusjonens største vinning. I byene ble en stor del av boligmarkedet nasjonalisert. Motstanden mot militærjuntaen vokste imidlertid raskt blant studentene, og i 1977 lanserte Dergen sin «røde terror» for å knuse de to venstrepartiene EPRP og MEISON. Flere tusen ble drept og arrestert. I 1979 ble en komité satt ned for å forberede dannelsen av et marxist-leninistisk parti. Partiet, etter modell av det sovjetiske kommunistpartiet, ble stiftet i 1984.

Militærregimet fortsatte krigføringen i Eritrea. Men også på andre fronter ble sentralregjeringen i Addis Abeba utfordret av geriljaorganisasjoner som krevde selvstendighet eller indre selvstyre. Den største av disse var Tigray People's Liberation Front (TPLF), dannet i 1975, og som i perioder hadde tett samarbeid med EPLF. I juli 1977 ble Etiopia angrepet av Somalia, som gjorde krav på områder i Ogaden. Ogaden-krigen gikk i Somalias favør til Etiopia fikk militær hjelp fra Sovjetunionen og Cuba. Somalia var en sovjetisk alliert, men Sovjetunionen valgte likevel å sette inn en luftbro med våpen til Etiopia, samtidig som om lag 3000 sovjetiske militære rådgivere ankom Etiopia 1977–79. Kubanske og jemenittiske soldater deltok på etiopisk side og avgjorde krigen i Etiopias favør. Med sin intervensjon ble Etiopia Sovjetunionens nye allierte på Afrikas horn. Sovjetunionen ble Etiopias viktigste våpenleverandør fra 1977 og fikk til gjengjeld blant annet bygge marineinstallasjoner på Dahlakøyene utenfor Eritrea.

Den sovjetiske støtten var avgjørende for at juntaen kunne holde seg ved makten og stå imot det militære presset fra de ulike frigjøringsgruppene. Sovjetunionen bistod fra 1977 også med militære rådgivere; flere av disse ved fronten i Eritrea. Det var den militære utviklingen i Eritrea som bestemte den politiske utviklingen i Etiopia i 1970- og 1980-årene. Etiopia satte store materielle og militære krefter inn på å vinne krigen, blant annet fordi et selvstendig Eritrea ville avskjære Etiopia fra havet. I 1980-årene ble flere offensiver satt inn mot EPLF, uten at regjeringsstyrkene klarte å drive frigjøringsstyrkene tilbake. Tvert imot vant EPLF flere regulære slag og drev de etiopiske styrkene på retrett. I 1984 erobret EPLF byene Tessenei og Mersa Teklai, og i 1985 angrep geriljaen flyplassen i Asmara. I mars 1988 erobret EPLF byen Afabet etter harde kamper, med den følge at den etiopiske regjering mistet hele Vest-Eritrea. I februar 1990 tok EPLF så kontrollen med havnebyen Massawa og omringet den eritreiske hovedstaden Asmara. Samtidig var TPLF på offensiven i Tigray-provinsen, og 1989 valgte den etiopiske regjeringshæren å evakuere hele Tigray. De kubanske styrkene som ble sendt til Etiopia for å delta i Ogaden-krigen, ble gradvis hjemsendt i første halvdel av 1980-årene; de siste i 1989.

Mengistu forsøkte i 1980-årene å danne en sosialistisk stat basert på østeuropeisk modell i Etiopia, og foretok et hamskifte fra militært til sivilt styresett, selv om de fleste lederne fortsatt hadde militær bakgrunn. Et sentralt trekk i denne prosessen var å grunnlegge et statsbærende kaderparti, Workers' Party of Ethiopia (WPE), og å etablere en ny nasjonalforsamling (Shengo). 1987 ble det holdt valg til denne, og Mengistu ble valgt til Etiopias første president. Den demokratiske folkerepublikken Etiopia ble utropt – med en ny, sivil grunnlov. På slutten av 1980-tallet ble den marxistiske politikken mer pragmatisk. I tillegg kom det økende internasjonal motstand – ikke minst fra Sovjetunionen – mot den fortsatt pågående krigen i Eritrea og Tigray. Det var denne krigen som til sist felte Mengistus regime i 1991.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.