Faktaboks

Ilse Aichinger
Uttale
ˈaikj-
Født
1. november 1921, Wien
Død
11. november 2016, Wien
Ilse Aichinger
Ilse Aichinger regnes som en av de viktigste forfattere i østerriksk etterkrigslitteratur. Fotografert fra 1996.
Av /Deutsche Fotothek.
I forbindelse med en utstilling om Ilse Aichinger pryder hennes bilde fasaden på Stifterhuset i Linz (2022)
I forbindelse med en utstilling om Ilse Aichinger pryder hennes bilde fasaden på Stifterhuset i Linz (2022)
I forbindelse med en utstilling om Ilse Aichinger pryder hennes bilde fasaden på Stifterhuset i Linz (2022)
Lisens: CC BY SA 3.0

Ilse Aichinger var en østerriksk forfatter. Forfatterskapet, som omfatter prosa, lyrikk og hørespill, regnes som et av de viktigste i østerriksk etterkrigslitteratur.

Biografi

Moren til Ilse Aichinger var jøde, og fra 1938, året for Anschluss, stod hun i fare for å bli deportert. Mens tvillingssøsteren Helga kunne reise til Storbritannia med en barnetransport, forble Ilse Aichinger i Wien. Hun ble utkommandert til tvangsarbeid. Moren overlevde krigen i skjul i Wien. Fra 1951 var Ilse Aichinger, som en av få kvinnelige forfattere, medlem i Gruppe 47. I 1953 giftet hun seg med forfatteren Günter Eich.

Forfatterskap

Die größere Hoffnung

Ilse Aichinger var den første østerrikske forfatteren som skrev en litterær tekst om konsentrasjonsleirene: Das vierte Tor (1945). Romanen Die größere Hoffnung (1948, ny og bearbeidet versjon kom i 1960) forteller om en gruppe barn med jødisk bakgrunn og hvordan disse, på grunn av sin jødiske tilhørighet, blir isolert og foraktet. De er «Kinder mit den falschen Großeltern» («barn med feil besteforeldre»), og det er nok til at de ikke bare utestenges fra det normale livet, men ydmykes, forfølges – i ytterste konsekvens deporteres. Handlingen utspiller seg i Wien under nasjonalsosialismen. Ett av barna, Ellen, er halvt jødisk, akkurat som forfatteren selv. Die größere Hoffnung, Aichingers eneste roman, har mange selvbiografiske trekk.

Spiegelgeschichte og prisen til Gruppe 47

I Spiegelgeschichte (1952) fortelles, i en eksperimentell du-form, livshistorien til en kvinne, fra hun dør til hun fødes, altså baklengs. Den korte og strengt gjennomstrukturerte teksten regnes som en av de beste kortfortellingene i tidlig tysk prosalitteratur, og Aichinger presenterte den i Gruppe 47 som hedret den med sin prestisjetunge pris i 1953.

Fremmedgjøring og språkskepsis

Det er først og fremst fortellingen som er Ilse Aichingers sjanger. I 1952 kom et bind med fortellinger med tittelen Rede unter dem Galgen (ny utgave med tittelen Der Gefesselte 1953), i 1963 Wo ich wohne, en samling fortellinger som tematisk kretser rundt fremmedgjøring og individuell autonomi. I Kleist, Moos, Fasane (1987), en samling fortellinger skrevet gjennom et lengre tidsrom, skriver hun blant annet om eksistensielle erfaringer som ung i Wien under nasjonalsosialismen.

Aichingers litterære stil ble i løpet av forfatterskapet kjennetegnet av stadig knappere språk. Hun gav gradvis avkall på skildre reelle og historisk kontekstualiserte handlinger til fordel for et litterært univers som utspiller seg i drømmen og har sterke irrasjonelle trekk. Hun utviklet en sterkt språkkritisk holdning, som kom til uttrykk blant annet i Meine Sprache und ich (1978), en samling fortellinger skrevet mellom 1949 og 1968.

Fra 2000 publiserte Aichinger regelmessig i den østerrikske avisa Der Standard. Tekstene, som dels var selvbiografiske, kom også ut i bokform: Film und Verhängnis – Blitzlichter auf ein Leben (2001), Unglaubwürdige Reisen (2005) og Subtexte (2006).

Hørespill og lyrikk

Ilse Aichinger skrev en rekke hørespill, blant annet Knöpfe (1953), Zu keiner Stunde (1957), Nachmittag in Ostende (1968) og Zu keiner Stunde. Szenen und Dialoge(1980). Hun offentliggjorde én diktsamling: Verschenkter Rat (1978).

Betydning

Ilse Aichingers prosaverk regnes som ett av de viktigste i tidlig østerriksk etterkrigslitteratur. Hun ble hedret i sin samtid, ikke bare av Gruppe 47, men også av blant annet av den viktige litteraturkritikeren Hans Weigel, som mente at hennes verk innledet den østerrikske etterkrigslitteraturen. Også i østerriksk litteraturhistorieskrivning og germanistisk forskning står forfatterskapet sentralt.

Ilse Aichinger var svært interessert i kino og en hyppig kinogjenger, noe som har inspirert filmskapere til å beskjeftige seg med henne. Det har blitt lagd tre filmportretter: Ilse Aichinger, Schreiben ist sterben lernen (1991, regi: Brita Steinwendtner), Die Kinogängerin (2001, regi: Norbert Beilharz) og dokumentarfilmen Wo ich wohne – Ein Film für Ilse Aichinger (2015, regi: Christine Nagel).

Utmerkelser

Ilse Aichinger fikk en rekke utmerkelser for sitt forfatterskap, blant annet

  • Litteraturprisen til Gruppe 47 (1952)
  • Anton Wildgans-prisen (1968)
  • Nelly Sachs-prisen (1971)
  • Günter Eich-prisen (1984)
  • Marie Luise Kaschnitz-prisen (1984)
  • Manès Sperber-prisen (1990)
  • Solothurns litteraturpris (1991)
  • Den store østerrikske statsprisen for litteratur (1995)
  • Joseph Breitbach-prisen (2000)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg