Elisabeth (keiserinne av Østerrike)

Elisabeth tilhørte en sidegren av det bayerske fyrstehuset Wittelsbach. Hun var datter av Maximilian Josef (1808–1888), som var «hertug i Bayern»; moren Ludovika (1808–1892) var datter av den bayerske kongen Maximilian 1. Josef i dennes andre ekteskap. Elisabeth vokste opp i en stor søskenflokk (ti barn, hvorav åtte vokste opp), og barneårene ble stort sett tilbrakt på slottet Possenhofen ved Starnberger See sørvest for München, der barna kunne boltre seg i den bayerske naturen. Elisabeth var opptatt av dyr og ble tidlig en dyktig rytterske, som etter hvert også interesserte seg for revejakt fra hesteryggen, en aktivitet som i samtiden stort sett ble drevet av menn. Men hun fikk også boklig og kunstnerisk opplæring, slik det var vanlig for prinsesser, og hun begynte tidlig å tegne og skrive egne dikt, noe hun også fortsatte med som voksen.

Som barn ble Elisabeth av sine guvernanter betegnet som vennlig og føyelig, men introvert og ukonsentrert (i dag ville man kanskje ha kalt henne hyperaktiv). Oppveksten ble nok også preget av farens eksentriske livsstil, morens ambisjoner for barna og Elisabeths eget nære forhold til søsknene, især den eldre søsteren Helene (1834–1890) og den yngre broren Karl Theodor (1839–1909).

Elisabeths moster Sofie (1807–1872) var gift med en av den østerrikske keiseren Frans 1.s sønner, erkehertug Franz Karl (1802–1878). Deres eldste sønn Franz Josef, som altså var Elisabeths fetter, overtok keisertronen i 1848. Franz Josef var da 18 år gammel, og ble keiser etter at farbroren, den epileptiske Ferdinand 1., abdiserte. Moren til Franz Josef begynte deretter å lete etter en passende brud for ham. I august 1853 feiret han sin 23-årsdag på sommerstedet Bad Ischl, og i forbindelse med et stort familieselskap her møtte han den knapt 16 år gamle kusinen Elisabeth. Forlovelsen ble deklarert dagen etter fødselsdagsfesten. Vielsen ble bestemt til april 1854 og fant sted i Augustinerkirken i Wien.

Franz Josef og Elisabeth fikk i alt fire barn – sønnen kronprins Rudolf og døtrene Sofie (1855–1857), Gisela (1856–1932) og Marie Valerie (1868–1924). Fødslene var vanskelige, og etter sønnens fødsel fikk Elisabeths helse en knekk som hun aldri helt kom over. At den eldste datteren døde bare to år gammel, gikk også sterkt inn på henne, og det var først den yngste datteren hun fikk et nært forhold til.

Keiserinne Elisabeth følte seg ikke vel i store forsamlinger, og hun opplevde det strengt formelle og konservative hofflivet i Wien som en stor belastning. På grunn av dette og gradvis økende helseproblemer holdt hun seg ofte borte fra offentligheten, dels gjennom lange reiser og kuropphold i utlandet, men også med en særlig forkjærlighet for Ungarn. Hun besøkte landet en rekke ganger, blant annet da hun og keiseren ble kronet til dronning og konge av Ungarn i 1867, i forbindelse med at landet offisielt ble anerkjent som en likestilt del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Denne statsrettslige endringen var i stor grad Elisabeths fortjeneste, og hun lærte seg ungarsk og tilbrakte mye tid på slottet Gödöllő nordøst for Budapest. Hun var også svært interessert i gresk historie og kultur, og fra 1891 bodde hun i perioder på sitt eget nybygde slott Achilleion på Kerkyra.

Elisabeths mange og lange fravær fra ektefellen og barna har tradisjonelt vært tolket som tegn på at ekteskapet ikke var lykkelig. Ektefellene møttes imidlertid ofte under disse utenlandsoppholdene, og det er bevart en omfattende brevveksling mellom de to som tyder på at de hele tiden hadde et nært forhold preget av gjensidig omsorg og respekt. Elisabeth gikk til og med så langt at hun introduserte ektemannen for skuespillerinnen Katharina Schratt (1853–1940), som ble keiserens nære venninne og fortrolige samtalepartner i keiserinnens fravær.

Keiserinne Elisabeth la stor vekt på å bevare sitt slanke, ungdommelige utseende (og ikke minst sitt kroppslange hår) gjennom streng diett, fysisk trening og tidkrevende kroppspleie. Hun fulgte (eller definerte?) lenge samtidens moteideal med kraftig innsnørt midje («vepsetalje»); hennes midjemål varierte mellom 43 cm (som nygift) og 49 cm, og hun veide aldri mer enn omkring 50 kilo, til tross for en kroppshøyde på 172 cm.

I begynnelsen av 1860-årene var Elisabeth i lengre tid plaget av sterk hoste og pustebesvær. Legene fryktet tuberkulose, og sendte henne på kur til Madeira og den greske øya Kerkyra i til sammen to år. Andre teorier forklarer plagene som resultat av de stramme korsettene eller som en psykosomatisk reaksjon på de vanskelige fødslene og tapet av datteren.

Til tider viste hun også tegn på tungsinn. Dette har vært tolket som et resultat av en antatt arvelig tilbøyelighet, ettersom både hennes egen slekt og huset Habsburg i generasjoner hadde praktisert inngifte mellom nære familiemedlemmer og mellom de to fyrstehusene. Flere av keiserinnens samtidige slektninger led dessuten under tydelige fysiske og mentale defekter. Kildene gir imidlertid ikke grunnlag for å hevde at hun var psykisk syk. Tungsinnet ble verre etter sønnen Rudolfs dramatiske selvmord på jaktslottet Mayerling i 1889.

I forlengelsen av et kuropphold i Tyskland reiste keiserinne Elisabeth i begynnelsen av september 1898 inkognito til Genève i Sveits. Der ble hun myrdet av den italienske anarkisten Luigi Lucheni (1873–1910), som stakk henne i brystet med en spiss industrifil. Gjerningsmannen hadde egentlig bestemt seg for å drepe den franske tronpretendenten, hertugen av Orléans, men denne hadde allerede forlatt byen. Da det lekket ut at Elisabeth var i Genève, bestemte Lucheni seg for å drepe henne isteden – hun var jo en sentral representant for de monarkiske regimene i Europa.

Elisabeth døde av indre blødninger en time etter angrepet. Hennes jordiske levninger ble ført tilbake til Wien med tog og bisatt i habsburgernes gravkrypt i kapusinerklosteret der. Inntil nylig har anonyme beundrere hver uke lagt friske blomster ved hennes sarkofag.

På grunn av Elisabeths tilbaketrukne livsførsel i store deler av livet fikk offentligheten i samtiden bare glimtvise inntrykk av henne som person. Det var kjent at hun var opptatt av veldedighet, og etter hennes død ble en stor del av hennes private smykker solgt til inntekt for ulike religiøse og humanitære organisasjoner og institusjoner. I nyere tid er det også blitt kjent at hun i sitt testament hadde bestemt at en privat dagbok, som hun førte i 1880-årene, skulle deponeres hos de sveitsiske myndighetene og først kunne utgis minst 60 år etter hennes død. I 1980 besluttet det sveitsiske forbundsrådet å overdra utgivelsesretten til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Dagboken ble utgitt av det østerrikske vitenskapsakademiet i 1997, og i 2022 gikk inntektene fra salget til et av høykommissærens programmer for ukrainske flyktninger.

Fotografiet fikk sitt gjennombrudd i Elisabeths levetid, men keiserinnen likte ikke å bli fotografert, så de få fotografiene av henne som er bevart, er hovedsakelig offisielle portretter. Til gjengjeld ble hun ofte avbildet av andre kunstnere, både malere og billedhuggere. Det finnes mer enn 20 ulike offentlige skulpturminnesmerker over henne – dels i helfigur, dels som byster – i Østerrike, Ungarn og andre europeiske land (Hellas, Italia, Nederland, Portugal og Sveits). Blant de mest kjente malte portrettene av Elisabeth er den tyske maleren Franz Xaver Winterhalters helfigurbilde fra 1865 av keiserinnen i hvit gallakjole med utslått hår pyntet med stjerneformede, diamant- og perlebesatte hårsmykker. Først mange år etter hennes død (og keiserdømmets fall) ble det kjent at Winterhalter også hadde malt to portretter av Elisabeth i 1864; disse var ment for keiserens private værelser og viste keiserinnen i en mer avslappet positur og med det lange håret som sentralt bildeelement.

• Østerrike-Ungarn
• Østerrikes historie