Peter Handke

Faktaboks

Peter Handke
uttale:
hˈantke
født:
6. desember 1942, Griffen, Kärnten, Østerrike
Peter Handke er en østerriksk forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2019
Av /UNI Salzburg.
Lisens: Gnu FDL

Peter Handke er en østerriksk forfatter, og en av de mest fremtredende forfatterne i dagens tyskspråklige litteratur, men også en kontroversiell forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2019. Hans tekster er oversatt til rundt 70 språk, deriblant norsk.

Handke er født i Kärnten og studerte jus ved Universitetet i Graz i 1961–1965, men avbrøt studiene da han fikk antatt sitt første romanmanuskript i 1965 (Die Hornissen, 'Vepsene', 1966). Siden 1991 har han bodd i Chanville ved Paris.

Peter Handkes omfattende og mangfoldige verk kretser om subjektets og individets posisjon. Ved hjelp av en sensibel nøyaktighet skildres det sårbare individets ensomhet og fortapthet. Gjennom språklige eksperimenter, gjennom ulike litterære former, gjennom detaljerte og minutiøse beskrivelser av og refleksjoner rundt det enkelte subjekt nærmer Handke seg sitt hovedtema. Dette hovedtemaet møter vi ikke bare i hans litterære tekster, men også i hans mange poetologiske essayer.

Handke har skrevet prosa, lyrikk, skuespill, hørespill og essayer. Han slo først gjennom som dramatiker, men hans senere forfatterskap består primært av romaner og essayer.

Dramatikk

Publikumsbeschimpfung (1966; Publikumsutskjellingen), et stykke som kritiserer publikums konsumholdning til kunst og som er en protest mot det borgerlig-konvensjonelle illusjonsteatret, gjorde Handke til en populær og omdiskutert dramatiker. Også Selbstbezichtigung (1966; Selvanklagelsen) og Das Mündel will Vormund sein (1969; Den umyndige vil være formynder) er eksperimentelle og nyskapende tekster som utfordrer tradisjonell dramaturgi. Språkets makt og individets avmakt tematiseres i Kaspar (1968), som viser hvordan sosiale mønstre deformerer individet med utgangspunkt i hittebarnet Kaspar Hauser. Der Ritt über den Bodensee (1971. Rideturen over Bodensjøen) har tilsynelatende mer konvensjonell dramaturgi, men demonstrerer hvordan språket går på tomgang bak en strøm av floskler og meningsløs kommunikasjon. Immer noch Sturm (2010, Fortsatt storm) er en personlig tekst hvor Handke fletter sin egen familiehistorie sammen med den politiske historien; stykket ble uroppført under festspillene i Salzburg i 2011 og fikk Nestroy-prisen i 2012 for beste stykke. Die schönen Tage von Aranjuez. Ein Sommerdialog (2012, De vakre dagene i Aranjuez. En sommerdialog) er en dialog mellom en kvinne og en mann om kjærligheten og forgjengeligheten.

Prosa

Blant Handkes mest kjent prosaverk er Die Angst des Tormanns beim Elfmeter (1970, norsk oversettelse Målmannens angst ved straffesparkmerket, 1971). Hovedpersonen, den tidligere målvakten Bloch, har drept en kinokasserer etter at de to tilbrakte natten sammen. Etter drapet flykter han. Selv om han ikke blir ettersøkt, er han redd. Like lite som han som målvakt kunne vite hvordan straffesparket kom til å treffe, like lite kontroll har han nå over livet sitt. Romanen er en nøyaktig registrering av hans oppførsel og indre reaksjoner.

I Der kurze Brief zum langen Abschied (1972, norsk oversettelse Fra kort brev til lang avskjed, 1973), en litterær roadmovie tvers gjennom USA, viser Handke hvordan hovedpersonens opplevelse og iakttakelse av det dagligdagse og trivielle fører ham til en ny erkjennelse av sin egen subjektivitet. I Wunschloses Unglück (1972, norsk oversettelse Kravløs ulykke, 1974) skildrer forfatteren sin mors liv og selvmord, samtidig som teksten beskriver en kvinneskjebne i den østerrikske provinsen i første halvdel av det 20. århundret. Wünschloses Unglück er en av Handkes mest leste tekster. Det samme gjelder Die linkshändige Frau (1976, norsk oversettelse Den kjevhendte kvinnen, 1977). Her beskriver Handke hvordan en kvinne går gjennom en skilsmisse for å kunne realisere seg selv, og hvordan hun lykkes.

I tetralogien Langsame Heimkehr (1979, norsk oversettelse Hjemreisen, 1981), Die Lehre der Sainte Victoire (1980, Læren til Sainte Victoire), Kindergeschichte (1981, Barnehistorie), Über die Dörfer (1981, Over landsbyene) og i Der Chinese des Schmerzes (1983, norsk oversettelse Smertens kineser, 1985), søker Handke ut fra en nullpunktsituasjon tilbake til tradisjonelle europeiske verdier, som imidlertid må gjenvinnes på en ny og dypt personlig måte. Romanen Mein Jahr in der Niemandsbucht (1995, norsk oversettelse Mitt år i Ingenmannsbukten, 1996) er i det ytre en udramatisk fortelling, men på det indre plan et drama om forholdet til en fraskilt hustru, en sønn og andre mennesker som har stått fortelleren nær. I romanen Bildverlust (2002, Bildetap) skildres hvordan en kvinnelig manager drar ut på reise til Sierra de Gredos i Spania for å finne frem til sitt egentlige jeg. I Don Juan – erzählt von ihm selbst (2004, Don Juan – fortalt av ham selv) gjør Handke den kjente forføreren til en slapp representant for vår tid, en skikkelse som utøver sitt kjente håndverk av ren plikt.

Essay og poetologiske tekster

Handke har skrevet mange essayistiske og poetologiske tekster. En av nøkkeltekstene for å forstå hans forfatterskap er Ich bin ein Bewohner des Elfenbeinturms (1972, Jeg er en beboer i Elfenbenstårnet). Fra midten av 1980-årene kretser Handke ofte om selve skriveprosessen, blant annet i Die Wiederholung (1986, Gjentakelsen), Die Abwesenheit (1987, norsk oversettelse De tusen stiers land, 1991) og Nachmittag eines Schriftstellers (1987, Forfatterens ettermiddag). Skriveprosessen og refleksjoner rundt den står sentralt i tre litterære og utforskende essayistiske «forsøk» (1989, Versuch über die Müdigkeit; 1990, Versuch über die Jukebox; 1991 Versuch über den geglückten Tag, alle tre oversatt til norsk som Tre forsøk, 1993). Det samme gjelder Versuch über den stillen Ort (2012, Forsøk over rommet med hjerte på døra).

Forholdet til Serbia

I kjølvannet av Balkankrigene provoserte Handke med sin støtte til Serbia og framkalte heftig politisk diskusjon, blant annet gjennom reiseberetningene Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa oder Gerechtigkeit für Serbien (1996, En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morawa, eller rettferdighet for Serbia) på grunn av det positive bildet av Serbia som tegnes. Det samme gjorde hans forsvar av Slobodan Milošević. Kontroversen førte blant annet til at Handke ga avkall på tildelingen av Heinrich Heine-prisen i 2006.

Også tildelingen av Ibsenprisen i 2014 førte til kraftig debatt om Handkes politiske holdning og om det var riktig å tildele den høythengende prisen til en forfatter som var politisk kontroversiell. Da Handke kom til Oslo for å motta prisen, ble han møtt av demonstranter. Debatten er dokumentert i antologien Handke-debatten – dokumentasjon, videreføring, analyse, utgitt av Henning Hagerup og Kaja Scherven Mollerin (2015).

Film

Handke har en utpreget interesse for film. Han regisserte selv filmatiseringen av Die linkshändige Frau (1977) og skrev dreieboken til blant annet Falsche Bewegung (1975. Feil bevegelse) og Der Himmel über Berlin (1987, Himmelen over Berlin) sammen med regissøren Wim Wenders. Wenders filmatiserte Die Angst des Tormanns beim Elfmeter i 1972. Wenders regisserte også teaterdialogen Die schönen Tage von Aranjuez (2012, De vakre dagene i Aranjuez) i 2017; musikken ble lagd av Nick Cave.

Utmerkelser

Handke har fått en rekke utmerkelser, blant annet:

  • Gerhart Hauptmann-prisen (1967)
  • Georg Büchner-prisen (1973)
  • Großer Österreichischer Staatspreis für Literatur (1987, Den store østerrikske statsprisen for litteratur)
  • Thomas Mann-prisen (2008)
  • Wiens teaterutmerkelse «Nestroy» (2011)
  • Mülheimer Dramatikerpreis (2012)
  • Ibsenprisen (2014)
  • Else Lasker Schüler-prisen (2014)
  • Würth-prisen for europeisk litteratur (2015)
  • Milovan Vidakovic-prisen (2017)
  • Nestroy-prisen (2018)
  • Nobelprisen i litteratur (2019)

Oversettelser til norsk

  • Kaspar (1971)
  • Målmannens angst ved straffesparkmerket (1971)
  • Fra kort brev til lang avskjed (1973)
  • Kravløs ulykke (1974)
  • Den sanne følelses stund (1976)
  • Den kjevhendte kvinnen (1977)
  • Hjemreisen (1981)
  • Budskapet fra Sainte-Victoire (1983)
  • Smertens kineser (1985)
  • De tusen stiers land: et eventyr (1991)
  • Tre forsøk (1993)
  • Mitt år i Ingenmannsbukten: et eventyr fra de nye tider (1996)
  • Timen da vi ikke visste noe om hverandre: et skuespill (1998)
  • Det store fallet (2013)
  • Peter Handkes Ibsenpristale (2014)
  • Jugoslavia: tre reiser (2015)
  • Dei vakre dagane i Aranjuez: ein sommardialog (2016)
  • Stendig storm (2017)
  • Spørrespillet eller Reisen til det sonore landet: skuespill (2018)

Les mer Store norske leksikon

Eksterne lenker

Film om Handke

  • Peter Handke – Bin im Wald, kann sein, dass ich mich verspäte. Dokumentarfilm. Regi: Corinna Belz (Tyskland 2016).

Litteratur

  • Sæterbakken, Stig, red.: Peter Handke, 1996 (Marginal, 2), isbn 82-02-15917-2, Finn boken.
  • Hagerup, Henning; Mollerin, Kaja Scherven, red.: Handke-debatten – dokumentasjon, videreføring, analyse, 2015, isbn 978-82-05-48814-4.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg