Peter Handke er tildelt Ibsenprisen for 2014. Foto: Wild + Team Agentur - UNI Salzburg. Tilgjengelig hos Wikimedia under GNU Free documentation license

. fri

Peter Handke, østerriksk forfatter. Handke en av de mest fremtredende forfatterne i dagens tyskspråklige litteratur. Han er født i Kärnten, studerte jus ved Universitetet i Graz 1961-1965, men avbrøt studiene da han fikk antatt sitt første romanmanuskript i 1965 (1966. Die Hornissen. Vepsene). Siden 1991 har han bodd i Chanville ved Paris.

Handkes omfattende og mangfoldige verk kretser om subjektets og individets posisjon. Ved hjelp av en sensibel nøyaktighet skildres det sårbare individets ensomhet og fortapthet. Gjennom språklige eksperiment, gjennom ulike litterære former, gjennom detaljerte og minutiøse beskrivelser av og refleksjoner rundt det enkelte subjekt nærmer Handke seg sitt hovedtema. Dette hovedtemaet møter vi ikke bare i hans litterære tekster, men også i hans mange poetologiske essay. 

Handke har skrevet prosa, lyrikk, skuespill, hørespill og essayer. Han slo først gjennom som dramatiker, men hans senere forfatterskap består primært av romaner og essays.

Publikumsbeschimpfung (1966. Publikumsutskjellingen), et stykke som kritiserer publikums konsumholdning til kunst og som er en protest mot det borgerlig-konvensjonelle illusjonsteatret, gjorde Handke til en populær og omdiskutert dramatiker. Også Selbstbezichtigung (1966. Selvanklagelsen) og Das Mündel will Vormund sein (1969. Den umyndige vil være formynder) er eksperimentelle og nyskapende tekster som utfordrer tradisjonell dramaturgi. Språkets makt og individets avmakt tematiseres i Kaspar (1968), som viser hvordan sosiale mønstre deformerer individet. Der Ritt über den Bodensee (1971. Rideturen over Bodensjøen) har tilsynelatende mer konvensjonell dramaturgi, men demonstrerer hvordan språket går på tomgang bak en strøm av floskler og meningsløs kommunikasjon. Immer noch Sturm (2010, Fortsatt storm) er en personlig tekst hvor Handke fletter sin egen familiehistorie sammen med den politiske historien; stykket ble uroppført under festspillene i Salzburg 2011 og fikk Nestroy-prisen 2012 for beste stykke. Die schönen Tage von Aranjuez. Ein Sommerdialog (2012, De vakre dagene i Aranjuez. En sommerdialog) er en dialog mellom en kvinne og en mann om kjærligheten og forgjengeligheten.

Blant Handkes mest kjent prosaverk er Die Angst des Tormanns beim Elfmeter (1970, norsk overs. Målmannens angst ved straffesparkmerket, 1971). Hovedpersonen, den tidligere målvakten Bloch, har drept en kinokassererske etter at de to tilbrakte natten sammen. Etter drapet flykter han. Selv om han ikke blir ettersøkt, er han redd. Like lite som han som målvakt kunne vite hvordan straffesparket kom til å treffe, like lite kontroll har han nå over livet sitt. Romanen er en nøyaktig registrering av hans oppførsel og indre reaksjoner. I Der kurze Brief zum langen Abschied (1972, norsk overs. Fra kort brev til lang avskjed, 1973), en litterær roadmovie tvers gjennom USA, viser Handke hvordan hovedpersonens opplevelse og iakttakelse av det dagligdagse og trivielle fører ham til en ny erkjennelse av sin egen subjektivitet. I Wunschloses Unglück (1972, norsk overs. Kravløs ulykke, 1974) skildrer forfatteren sin mors liv og selvmord, samtidig som teksten beskriver en kvinneskjebne i den østerrikske provinsen i første halvdel av det 20. århundret. Wünschloses Unglück er en av Handkes mest leste tekster. Det samme gjelder Die linkshändige Frau (1976, norsk overs. Den kjevhendte kvinnen, 1977). Her beskriver Handke hvordan en kvinne går gjennom en skilsmisse for å kunne realisere seg selv og hvordan hun lykkes.

I tetralogien Langsame Heimkehr (1979, norsk overs. Hjemreisen, 1981), Die Lehre der Sainte Victoire (1980. Læren til Sainte Victoire), Kindergeschichte (1981. Barnehistorie), Über die Dörfer (1981. Over landsbyene) og i Der Chinese des Schmerzes (1983, norsk overs. Smertens kineser, 1985), søker Handke ut fra en nullpunktsituasjon tilbake til tradisjonelle europeiske verdier, som imidlertid må gjenvinnes på en ny og dypt personlig måte. Romanen Mein Jahr in der Niemandsbucht (1995, norsk overs. Mitt år i Ingenmannsbukten, 1996) er i det ytre en udramatisk fortelling, men på det indre plan et drama om forholdet til en fraskilt hustru, en sønn og andre mennesker som har stått fortelleren nær. I romanen Bildverlust (2002. Bildetap) skildres hvordan en kvinnelig manager drar ut på reise til Sierra de Gredos i Spania for å finne frem til sitt egentlige jeg. I Don Juan – erzählt von ihm selbst (2004. Don Juan – fortalt av ham selv) gjør Handke den kjente forføreren til en slapp representant for vår tid, en skikkelse som utøver sitt kjente håndverk som ren plikt.

Handke har skrevet mange essayistiske og poetologiske tekster. En av nøkkeltekstene for å forstå hans forfatterskap er Ich bin ein Bewohner des Elfenbeinturms (1972. Jeg er en beboer i Elfenbenstårnet). Fra midten av 1980-årene kretser Handke ofte om selve skriveprosessen, blant annet i Die Wiederholung (1986, Gjentakelsen), Die Abwesenheit (1987, norsk overs. De tusen stiers land, 1991) og Nachmittag eines Schriftstellers (1987, Forfatterens ettermiddag). Skriveprosessen og refleksjoner rundt den står sentralt i tre litterære og utforskende essaystiske "forsøk" (1989, Versuch über die Müdigkeit, 1990 Versuch über die Jukebox, 1991 Versuch über den geglückten Tag, alle tre overs. til norsk Tre forsøk, 1993). Det samme gjelder Versuch über den stillen Ort (2012. Forsøk over rommet med hjerte på døra).

I kjølvannet av Balkan-krigene provoserte Handke med sin støtte til Serbia og framkalte heftig politisk diskusjon, blant annet gjennom reiseberetningene Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa...oder Gerechtigkeit für Serbien (1996, En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morawa... eller rettferdighet for Serbia) på grunn av det positive bildet av Serbia som tegnes. Det samme gjorde hans forsvar av Slobodan Milošević. Kontroversen førte blant annet til at Handke ga avkall på tildelingen av Heinrich-Heine-prisen i 2006.

Handke har en utpreget interesse for film. Han regisserte selv filmatiseringen av Die linkshändige Frau (1977) og skrev dreieboken til blant andre Falsche Bewegung (1975. Feil bevegelse) og Der Himmel über Berlin (1987, Himmelen over Berlin) sammen med regissøren Wim Wenders. Wenders filmatiserte Die Angst des Tormanns beim Elfmeter i 1972.

Handke har fått en rekke utmerkelser, blant andre:

  • Gerhart-Hauptmann-prisen (1967)
  • Georg-Büchner-prisen (1973)
  • Großer Österreichischer Staatspreis für Literatur (1987, Den store østerrikske statsprisen for litteratur)
  • Thomas-Mann-prisen (2008)
  • Wiens teaterutmerkelse „Nestroy“ (2011) 
  • Mülheimer Dramatikerpreis (2012)
  • Ibsenprisen (2014)
  • Else-Lasker-Schüler-prisen (2014)
  • Würth-prisen for europeisk litteratur (2015).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.