I middelalderen hadde også Østerrike sine innslag av pasjonsspill, og under renessansen utviklet det seg et skoleteater etter humanistisk mønster. Konrad Celtis oppførte humanistdramaer etter romersk modell ved Wiens universitet tidlig på 1500-tallet. Jesuittenes skoleteater kom til å bidra med et hovedtema i østerriksk teater og dramatikk gjennom innføringen av temaet om konflikten mellom det menneskelige og det overnaturlige. På 1600-tallet besøkte italienske commedia dell'arte-grupper Østerrike, og det utviklet seg en spesiell sans for det improviserte, som senere gikk opp i den østerrikske folketeater-tradisjonen. Den tilskrives gjerne Josef Stranitzky, som ledet sin egen vandretrupp tidlig på 1700-tallet, før han overtok ledelsen av Kärntertor-teateret i Wien etter at det hadde vært drevet av en italiensk trupp. Stranitzky skapte det tyskspråklige områdets Harlekin-figur, Hanswurst. Utviklingen av et folketeater skjøt fart utover 1700-tallet ved etterfølgere av Stranitzky som Gottfried Prehauser og Josef Felix Kurz. Tryllefløyten av Schikaneder (1791), som Mozart satte musikk til, kan sees i sammenheng med denne tradisjonen.

Keiser Josef 2 gjorde i 1776 den daværende operaen, som var åpnet i 1658, om til nasjonalteater under navnet Habsburgernes hoffteater, derav det senere navnet Burgtheater om Østerrikes viktigste nasjonale teater. En ny operabygning stod senere ferdig ved Ringstrasse (1869). I mellomtiden ble folketeatertradisjonen dyrket ved flere andre teatre. Forstadsteatre ble typisk for Wien, og i det hele tatt representerer østerriksk teaterhistorie med Wien som tyngdepunkt mange likheter med den tilsvarende utvikling i fransk teater på 1700-tallet.

Burgtheater i Wien var det viktigste i den tyskspråklige verden. Fransk iscenesettelsesstil ble etterlignet, ikke minst med et stort antall prøver slik vi kjenner det fra Franz von Dingelstedts tid ved Burgtheater. Det var i tradisjonen fra blant andre Dingelstedt at Bjørn Bjørnson lærte teaterhåndverk ved skuespillerkonservatoriet ved Burgtheater. Repertoaret i Wien var preget av det litterariserte folkestykke og av historisk-romantisk dramatikk slik som av Franz Grillparzer. Han ble spilt på Burgtheater, og stykkene hans var inspirert av forskjellige epoker, blant annet hentet han ideer fra det antikke drama og den spanske gullalder. Sentrale representanter for folkestykket utover på 1800-tallet var Ferdinand Raimund og Johann Nestroy, og med utgangspunkt i den samme tradisjonen utviklet den wienerske operetten seg. Ved århundreskiftet kom en ny problemorientert samtidsdramatikk og et mer symbolistisk orientert drama.

Etter at Berlin var blitt hovedstad i det samlede Tyskland, flyttet tyngdepunktet for teater i det tyskspråklige området seg dit. Det gjaldt også den sentrale regissøren og teaterlederen Max Reinhardt, som hadde hoveddelen av sin karriere i Berlin, selv om han egentlig var østerriksk jøde. Han kom imidlertid i 1920-årene tilbake til Wien og gjorde oppsettinger ved Theater in der Josefstadt. Han satte i 1920 opp Hofmannsthals Spillet om enhver ved de første festspillene i Salzburg. Andre sentrale østerrikske teaterregissører og skuespillere som arbeidet både i Tyskland og Østerrike, var Max Pallenberg, Fritz Kortner og Hans Hollmann. Berthold Viertel var en regissør og teaterleder som vendte tilbake til Wien og Burgtheater etter den annen verdenskrig etter å ha vært en tid ved Deutsches Theater i Berlin. I 1920-årene ble folkestykketradisjonen videreutviklet i en sosialkritisk retning av en av vårt århundres mest sentrale østerrikske dramatikere, Ödon von Horváth, som skrev stykker som Wienerwald og Don Juan kommer tilbake fra krigen. Fra 1960-årene har han hatt en særlig betydning for europeisk teater.

Flere dramatikere fra Østerrike har gjort seg bemerket internasjonalt etter den annen verdenskrig gjennom sin måte å bruke folkestykketradisjonen på. Det dreier seg om Wolfgang Bauer, Harald Sommer og Peter Turrini, for ikke å snakke om Thomas Bernhard, som har vært en sentral del av det internasjonale repertoar i vår tid. Peter Handkes lingvistiske og etter hvert surrealistiske drama er også godt kjent, for eksempel Timen da vi ikke visste noe om hverandre, et stykke helt uten ord eller dialog som i 1998 ble satt opp både på Torshovteatret i Oslo og ved Den Nationale Scene i Bergen. Betydningsfull i en grotesk og nesten feministisk retning har Elfriede Jelinek vært, mens Werner Schwabs burleske folketeaterinspirerte dramatikk er blitt spilt i flere land, inkludert Norge. På regisiden har østerriksk teater tatt imot tyskere som Claus Peymann.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.