Thomas Bernhard

Bernhards første roman, Frost (1963. Frost), ble samtidig hans litterære gjennombrudd. Jeg-fortelleren, en turnuskandidat, har blitt bedt om å observere en maler ved navn Strauch. Maleren har trukket seg tilbake til en avsidesliggende fjellandsby og lever isolert. Når den unge medisinstudenten møter Strauch, blir han kun passiv mottaker av den eldre mannens monologiske hattirader. Strauch er en typisk Bernhard-protagonist: en mann som befinner seg i en konflikt med omverdenen, som føler seg misforstått og som uttrykker sin motvilje mot det samfunnet og den kulturen han motstrebende er en del av i lange, monologiske og repetitive tekstpartier. Til slutt reiser studenten. Senere kommer beskjeden om at Strauch har forsvunnet. Allerede i den første romanen med den symbolske tittelen Frost trer Bernhards hovedtematikk og sentrale motiv tydelig fram, blant annet ensomhet, isolasjon, kulde, sykdom, forfall og død; det samme kan sies om det som skulle utvikle seg til den karakteristiske Bernhard-stilen: lange setninger og tirader, gjentakelser, en spiralformet dialog- og monologføring som prinsipielt kan fortsette i det uendelige.

I romanen Verstörung (1967) videreutvikler Bernhard både tematikk, motiv og sin særpregede stil, nemlig gjentakelsens prinsipp. Gjentakelsen er mer enn bare en stilistisk figur, den har tematisk betydning og viser til gjentakelsens forbannelse: fødselen er den første katastrofen vi opplever. Alt vi opplever senere er gjentakelser av denne første katastrofen, vi er fanget i et liv og et samfunn som består av repetitiv forbannelse.

Handlingen i Das Kalkwerk (1970. Kalkverket) utspiller seg i et nedlagt og ensomt beliggende kalkverk. Her bor en forsker med sin hustru som er lenket til rullestolen. Hun har i en årrekke vært gjenstand for ektemannens eksperimenter. Frustrert over at han ikke lykkes med å fullføre det som skal bli hans livsverk, skyter han henne. Drapet setter et makabert punktum for hans arbeid og blir et bilde på hans egosentrisitet og manglende livsevne. Også i Korrektur (1975. Korrektur), som tar utgangspunkt i en episode i livet til filosofen Ludwig Wittgenstein, viderefører Bernhard sin karakteristiske stil gjennom varierte repetisjoner, lange setninger som videreføres spiralaktig gjennom romanen.

I en serie relativt korte selvbiografiske prosatekster forteller Bernhard om egen barndom og oppvekst. I Ein Kind (1982) skriver han om barndommen som såkalt uekte barn og oppveksten hos besteforeldrene, i Die Ursache (1975) om skolegangen i Salzburg, i Der Keller (1976) om hvorfor han avbrøt skolegangen for å gå i lære hos en kolonialvarehandler, i Der Atem (1978) om bestefaren og senere morens bortgang og i Die Kälte (1981) om rekonvalesensen etter lungesykdommen. Også her er Bernhards hovedtematikk tydelig, men språket er enklere, mindre preget av de karakteristiske og monomaniske gjentakelsene.

Bernhards første teaterstykke, Ein Fest für Boris (1970. En Fest for Boris), ble starten på et omfattende dramatisk verk og på et konstruktivt samarbeid med den tyske regissøren Claus Peymann, et samarbeid som skrev teaterhistorie. Uroppførelsen fant sted på Deutsches Schauspielhaus i Hamburg og etablerte Bernhard som en av det tyskspråklige områdets store dramatikere. Samarbeidet med Peymann og med skuespillere som Bernhard Minetti, Ilse Ritter, Kirsten Dene og Gert Voss (jamfør stykket Ritter, Dene, Voss, 1986) dannet utgangspunktet for hans arbeid for teatret. Som en hyllest til Peymann skrev Bernhard dramoletten Claus Peymann kauft sich eine Hose und geht mit mir essen (posthumt 1999. Claus Peymann kjøper seg en bukse og går ut og spiser med meg).

Bernhards dramatikk er kjennetegnet av et brudd med tradisjonelle dramaturgiske konvensjoner og en utvisking av sjangergrensene. Dialogene er monologiske i sin karakter, språket er preget av repetisjon og sykliske gjentakelser. Han benytter seg ofte av en fast setting: et selskap, en middag eller lignende som en ramme for en monologisk dialog hvor figurene ofte snakker forbi hverandre, hver og en opptatt med sin egen monolog og sin egen indre verden. Kun få av hans stykker har en fabel i tradisjonell forstand. Verken tematisk, motivisk eller stilistisk skiller Bernhards dramatikk seg mye fra hans prosa. Forskjellen ligger primært i resepsjonen: teatret og samarbeidet med Peymann gjorde Bernhard kjent i hele det tyskspråklige området og åpnet for en internasjonal resepsjon. I Østerrike fikk Bernhards provokasjoner svært god grobunn, ikke minst i forbindelse med skandalen som Heldenplatz (1988) utløste.

Der Ignorant und der Wahnsinnige (1972. Den ignorante og den gale), basert på et motiv fra Mozarts Tryllefløyten, skapte teaterskandale ved uroppførelsen under festspillene i Salzburg samme år: teatret nektet å slå av alt lys, inkludert nødlyset, slik som Bernhard hadde skrevet i teksten, og dermed ble det ikke flere oppførelser under festspillene. Die Jagdgesellschaft (1974. Jaktselskapet), uroppført på Burgtheater i Wien, tar opp klassiske Bernhard-tema: forgjengelighet, ensomhet, forfall og død. En forfatter, Bernhards litterære speilbilde, kommenterer sine egne og de andres eksistensielle tomhet; dermed får stykket en poetologisk dimensjon. Kunstneriske problemstillinger tematiseres også i blant annet Die Macht der Gewohnheit (1974. Vanens makt), Die Berühmten (1976. De berømte) og Minetti (1976), en monolog opprinnelig skrevet til skuespilleren med samme navn, i Am Ziel (1981) og i Der Theatermacher (1984).

Enkelte av Bernhards stykker har en mer konkret politisk og kritisk profil. Det gjelder blant annet Vor dem Ruhestand. Eine Komödie von deutscher Seele (1979. Før pensjoneringen. En komedie om den tyske sjelen), som viser en samfunnsstøttes skjulte sympatier for nasjonalsosialismen, hvordan gammelt tankegods i beste velgående lever videre i skjul, det samme gjelder Der deutsche Mittagstisch (1988. Det tyske middagsbordet) og – ikke minst – Heldenplatz (1988). Heldenplatz er skrevet med bakgrunn i at det i 1988 var 50 år siden den såkalte Anschluss. Professor Schuster, en jøde som gikk i eksil ved Hitlers maktovertakelse i 1938, er nå, mange år etter krigen, invitert tilbake til hjembyen Wien av borgermesteren. Da han opplever at østerrikerne fortsatt er like antisemittiske som i 1938, hopper han i døden ut av vinduet i leiligheten sin. Og leiligheten ligger på Heldenplatz, den plassen hvor Hitler holdt sin første store tale i Østerrike og hvor tusenvis av mennesker hadde møtt opp for å hylle ham, – bare få meter fra Burgtheater hvor Peymann stod for uroppførelsen. Handlingen i seg selv er provoserende, ikke mindre provoserende syntes det å være at akkurat dette stykket skulle markere 100-årsjubileet til Burgtheater. Heldenplatz gikk inn i historien som en av Østerrikes største teaterskandaler; Peymann og Bernhard ble utskjelt i media og sett på nærmest som landssvikere. Det skulle ta over 20 år før stykket igjen ble oppført i Wien (Theater in der Josefstadt) i 2010.

I romanen Beton (1982) varierer Bernhard settingen og tematikken fra blant annet Das Kalkwerk: forskerens – i Beton en forfatter som arbeider med en studie over Felix Mendelssohn Bartholdy – dilemma når han ikke lenger klarer å skrive, et tema som berører kunstnerens eksistens, som Bernhard også behandler i flere av sine dramaer. Dette videreutvikles i Der Untergeher (1983), som er den første romanen i en kunstnertrilogi, sammen med Holzfällen. Eine Erregung (1984) og Alte Meister. Eine Komödie (1985). Holzfällen kan også leses som en nøkkelroman hvor sentrale østerrikske kunst- og kulturpersonligheter kritiseres, noe som utløste bred debatt i østerrikske medier. Handlingen i Alte Meister utspiller seg i Kunsthistorisk museum i Wien, hvor to eldre menn jevnlig møtes. I en lang monologisk samtale om kunst passerer Bernhards tradisjonelle tematikk og motiv i revy, samtidig som østerriksk historie, politikk og kultur, samt østerrikerne selv kritiseres med gjentatte negative superlativer. Hjemlandet Østerrike, dets politiske og kulturelle utvikling, er et utømmelig stoffreservoar for Bernhard, både i prosa og dramatikk. Hans siste prosaverk er Auslöschung. Ein Zerfall (1986).

• Amras (1964, norsk oversettelse Amras, 2002)
• Verstörung (1967, norsk oversettelse Forstyrrelse, 2004)
• Gehen (1971, norsk oversettelse Gå, 2003)
• Die Ursache (1975, norsk oversettelse Årsaken, 1996)
• Der Keller (1976, norsk oversettelse Kjelleren, 1996)
• Der Atem (1978, norsk oversettelse Pusten, 1997)
• Ja (1978, norsk oversettelse Ja 2003)
• Die Billigesser (1980, norsk oversettelse Billigspiserne, 2003)
• Die Kälte (1981, norsk oversettelse Kulden, 1997)
• Ein Kind (1982, norsk oversettelse Et barn, 1995)
• Wittgensteins Neffe (1982, norsk oversettelse Wittgensteins nevø, 1989)
• Beton (1982, norsk oversettelse Betong, 1985)
• Der Untergeher (1983, norsk oversettelse Havaristen, 1994)
• Holzfällen (1984, norsk oversettelse Trær som faller, 1990)
• Alte Meister (1985, norsk oversettelse Gamle mestere, 1991)
• Auslöschung (1986, norsk oversettelse Utslettelse, 1992)
• Meine Preise (2009, norsk oversettelse Mine priser, 2010)

• Am Ziel (1981, norsk oversettelse Ved målet, 2003)
• Der Theatermacher (1984, norsk oversettelse Teatermakeren, 2001)
• Einfach kompliziert (1986, norsk oversettelse Ganske enkelt komplisert, 2001)
• Ritter, Dene, Voss (1984, norsk oversettelse Ritter, Dene, Voss, 1997)

• Dikt: Bitterhetens ild, gjendiktninger av Arne Hugo Stølan (1994)