I følge Mosebøkene, og senere jødisk tradisjon, kan det jødiske folkets historie følges tilbake til patriarken Abraham, som på Guds befaling drar med hele sin familie den lange veien fra sitt gamle hjemland i Mesopotamia til landet Kanaan, det landet som senere fikk navnet Eretz Israel, landet Israel. Abraham, hans kone Sara, deres barn og barnebarn regnes derfor som jødedommens forfedre og formødre. I henhold til bibelteksten er det Abrahams sønnesønn Jakob som gir nasjonen dens navn, Israel. Mosebøkene gir ingen opplysninger om når hendelsene skal ha funnet sted, men jødisk tradisjon daterer gjerne Abrahams fødsel til år 1812 før vår tidregnings begynnelse. (Se også jødedom)
Israelittenes lange opphold i Egypt vil da ha vart fra rundt 1700 til slutten av 1200-tallet f.Kr. Mange moderne forskere mener at flukten fra Egypt, under ledelse av Moses, kan ha funnet sted i perioden 1240 – 1204 f.Kr. under farao Ramses 2 eller hans sønn Merenptah (Merenephtah).
Befrielsen fra slavetilværelsen i Egypt, og den etterfølgende lovgivningen på Sinai, ble hele det jødiske folkets nasjonalmyte, og grunnlaget for jødisk identitet. Det var i Sinai de tidligere slavene ble et fritt folk som inngikk en gjensidig pakt med en guddom. Det var her israelittene (jødene) ble pålagt å leve som et hellig folk for Gud (2. Mos. 19, 5–6). Utvandringen feires og reaktualiseres hvert år under vårfesten pesach. Lovgivningen på Sinai blir feiret i forbindelse med ukefesten (shavuot.) Både De ti bud, og alle de andre lovene Moses i henhold til tradisjonen mottok under den lange vandringen, danner grunnlaget for jødisk religiøs lov og tradisjon, halakha.
Vitenskapen
Frem til opplysningstiden ble Mosebøkenes fortellinger sett på som pålitelige kilder til jødenes tidlige historie, slik man fremdeles gjør innenfor ortodoks jødedom og tradisjonell kristendom. Moderne forskning er fremdeles ikke kommet til enighet om hvor mye som kan betraktes som faktisk historie, og hvor mye som er senere konstruerte opphavsmyter.
I henhold til moderne forskning bør Bibelens fortellinger om verdens skapelse, de første menneskene og israelittenes tidlige historie betraktes om hellig historie, og ikke som historie i ordets moderne betydning. Det finnes ingen sikre utenombibelske kilder til Bibelens fortellinger om patriarkene eller om israelittenes opphold i Egypt. Ingen arkeologiske funn har kunnet påvise at det skal ha bodd rundt en million fremmede israelitter i det egyptiske deltaet i den aktuelle perioden. (Ordet "Israel" nevnes imidlertid på en stele reist i Luxor en gang i peridoen 1224 til 1202 av Ramses IIs sønn Merenphtah, men det er uklart hva ordet henviser til.) Flere av motivene i Bibelens beretninger er likevel kjent. Vi vet at småfenomader fra Kanaan og Sinai fikk komme inn i Egypt i tørkeår. Vi vet at at folk fra Kanaan tjenestegjorde hos egyptiske stormenn, og også at fremmede folk måtte arbeide som slaver i jordbruket og på byggeprosjektene.
Ingen arkeologiske funn underbygger fortellingen om et helt folks førti år lange vandring gjennom Sinai. Når det gjelder innvandringen til landet Kanaan, der Josvas bok og Dommernes bok gir et noe forskjellig bilde, kommer det stadig nye teorier, i dag oftest basert på arkeologiske funn. Moderne arkeologer er likevel enige om at det må ha foregått en større innvandring til høyladet på begge sider av elven Jordan i tidsrommet fra ca. 1200 – 1000 før vår tidsregning, antallet bosetninger økte til det mangedobbelte i denne perioden.
Det er fremdeles ingen enighet om hvor de nye innbyggerne kom fra. De fleste forskere mener det må ha dreiet seg om en kombinasjon av innvandring over tid, og fra flere steder, samt en omfordeling av Kanaans opprinnelige befolkning. Mange forskere mener likevel at de nye bosetterne også kan ha inkludert grupper som enten selv hadde opplevd noe som minner om Eksodusberetningen i 2. Mosebok, eller hatt en tradisjon som sa at deres forfedre hadde vært slaver i Egypt. Etter hvert kan de forskjellige gruppene ha smeltet sammen til ett folk med en felles opprinnelseshistorie. (Se ISRAEL 1(Det gamle Israel)
Kongetiden
Først med kongetiden (ca. 1020– 586) er vi på mer sikker grunn. Nye arkeologiske funn synes å belegge at kong David er en historisk person, flere av de senere kongene og hendelsene nevnes også i de omliggende lands skrifter. Nøyaktige dateringer er imidlertid fremdeles ikke mulig. Oppdelingen i to riker etter Salomos død regnes som historisk.
I 722 f. Kr. ble Nord-riket Israel erobret av assyrerne, og befolkningen ble ført bort. Vi har lite kunnskap om dens videre skjebne. Kongene i Juda fortsatte å regjere i et fritt land frem til babylonernes erobring av Jerusalem i 597, da kongen ble drept og hans sønn ble ført til Babylon, sammen med landets lederskap. Nebukadnesar 2 innsatte en lydkonge, men i 586 f. Kr., kom babylonerne tilbake, og denne gangen ble store deler av Judas befolkning ført i eksil til Babylonia, andre unnslapp ved å flykte til Egypt. Deler av bondebefolkningen later til å være blitt igjen i Juda.
Jødedommen gjennomgikk en utvikling i eksiltiden. Fra nå av snakker vi om jødedom, siden de som skulle bringe tradisjonen videre, nedstammet fra Juda rike. Jødene levde nå ikke lenger i en nasjonalstat, men i en religiøs menighet. For å beholde sin etnisitet i det kosmopolitiske Babylonia ble det viktig å avgrense seg fra sine naboer gjennom å beholde eller skape egne skikker. Uten et eget tempel måtte den normerte gudstjenesten finne andre former, der man la mer vekt på bønner og studier. Det jødiske forsamlingshuset, synagogen kan ha sin opprinnelse i denne tiden. Da jødene i 538 f. Kr. fikk tillatelse til å vende hjem, valgte bare et mindretall å vende tilbake til Jerusalem. Det jødiske samfunnet i Babylonia (Mesopotamia) fortsatte å eksistere helt frem til utvandringen til staten Israel i 1950-årene. Et nytt tempel ble innviet i Jerusalem ca. 515 f.Kr., men man antar at mange av de religiøse tradisjonene fra eksiltiden ble beholdt.
Hellenistisk tid
Under Aleksander den stores erobringer (334–323) f.Kr. ble det opprettet nye byer, og handelsforbindelsene ble utvidet. Juda ble avvekslende styrt fra Syria og Egypt. Mange jøder bosatte seg etter hvert i de hellenistiske byene. Alexandria i Egypt ble et stort jødisk senter, der det i perioder bodde flere hundre tusen jøder som etter hvert ble gresktalende og helleniserte. Under de syriske selevkidene ble det etter hvert innført nye og harde skatter, og deretter ble jødiske skikker forbudt og tempelet skjendet. Dette resulterte i makkabeerkrigene (167–164), mellom jødiske opprørere og de gresk-syriske herskerne. Krigene førte til en midlertidig ny jødisk selvstendighet og en ny jødisk kongelig familie. Den siste regent var dronning Salome Alexandra (Shlomzion ha Malka), som regjerte fra 76 – 67 f.Kr.
I år 63. e.Kr. ble Juda underlagt romerne. Caesar overlot den politiske ledelsen av Judea (romernes betegnelse på området) til idumeeren Antipater, som delegerte ansvaret til sine to sønner. I 42 f.Kr. utnevnte senatet i Roma hans sønn Herodes den store til konge i Judea. Etter Herodes´ død ble landet delt mellom hans tre sønner, og en turbulent tid fulgte. i år 6 e.Kr. ble hele området omgjort til en romersk provins under ledelse av en såkalt prokurator, men jødene fikk en stor grad av selvstyre. Motstanden mot skattebyrden og okkupasjonen ble imidlertid stadig sterkere, og ideen om en befrier, en messias som skulle befri landet fra romersk herredømme, vokste frem.
Den virkelige oppstanden begynte i år 66, og endte med en fem måneders romersk beleiring av Jerusalem. Krigen endte i år 70 e.Kr, da romerne satte det jødiske tempelet i brann og sendte kultgjenstandene til Roma. Mange jøder flyktet fra landet og bosatte seg rundt om i Romerriket. I forbindelse med diasporaoppstandene mot romerne i årene 115–117 e.Kr. ble jøder fordrevet fra Alexandria og fra de fleste andre steder i Nord-Afrika. Det siste jødiske opprøret mot romerne i Judea i 132–135 e.Kr. resulterte i at titusener jøder ble drept eller solgt som slaver. Store deler av den gjenlevende jødiske befolkningen flyktet til andre land.
Det bodde nå jøder i alle landene i Det romerske imperium. Vi har spor etter jødiske bosettinger i Spania fra 1. århundre e.Kr. og fra Rhinland fra 300-tallet. Alvorlige restriksjoner ble først innført da kristendommen ble statsreligion på 300-tallet e.Kr.
Under tidlig islam
Muslimenes territoriale erobringer førte til at stadig flere av de gamle jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika ble underlagt islam. Allerede i islams første tid ble det utarbeidet klare regler for minoritetenes stilling i det muslimske samfunnet. Som "bokens folk" fikk jøder og kristne status som dhimmi. Mot å anerkjenne muslimenes overordnete stilling, underlegge seg en del restriksjoner, samt å betale en egen skatt, fikk jødene rett til utøvelse av egen religion og beskyttelse av liv og eiendom. Pakten ble ikke alltid overholdt; i perioder ble restriksjonene ikke gjennomført, i andre ble jødene likevel utsatt for forsøk på tvangskonverteringer eller undertrykkelse. I mange tilfeller førte avtalen imidlertid til en forbedring av jødenes situasjon. Da Jerusalem ble erobret av Umar I, i 638, fikk jøder igjen adgang til byen, noe de ikke hadde hatt under de bysantinske kristne. Fra rundt 720 ble de imidlertid nektet adgang til selve tempelhøyden, som nå var erklært for hellig område for islam.
Fra gammel tid hadde Babylonia vært et viktig jødisk sentrum. Under abbasidekalifatets (750–1258) første tid lå datidens mest berømte jødiske høyere læresteder (se Jeshiva) i Mesopotamia. De nylig konverterte arabiske og ikke-arabiske muslimene skulle nå adminstrere store områder og en blandet befolkning. Jødenes språkmektighet og internasjonale kontakter (rundt 90% av verdens jøder levde nå under islam), gjorde dem vel egnete som oversettere, tolker og leger. Kontakten med storsamfunnet ble ivaretatt av det såkalte eksilark-embetet i Bagdad. I følge jødisk tradisjon nedstammet eksilarken fra kong David, og hadde derfor en helt spesiell posisjon i det jødiske samfunnet.
Utover på 800-tallet oppsto det stadig flere jødiske samfunn i Nord-Afrika. På 900–tallet ble det grunnlagt en jødisk menighet i Kairouan i Tunis, som snart skulle bli et av de viktigste sentrene i den jødiske verden. Etter hvert som akademiene i Bagdad mistet sin betydning, ble det også opprette stadig flere akademier i Nord-Afrika, og etter hvert også i Spania. Sentrum for jødisk liv forflyttet seg vestover.
Den muslimske erobringen av Spania på 700-tallet førte til en blomstringstid for jødisk kultur. Denne varte fra rundt 900-tallet til ca. 1150. Cordoba ble et kulturelt sentrum, der jødiske og arabiske filosofer, leger, poeter og religiøse tenkere utvekslet tankegods og ideer. Kontakten med islams teologi og filosofi førte til at jødiske filosofer begynte å beskjeftige seg med allmenne filosofiske problemstillinger. Jødiske diktere lot seg også inspirerere av den arabiske poetiske tradisjonen. I mange perioder fikk jødene innta høye embeder. Da ummayadekalifatet i Cordoba gikk i oppløsning i 1030, og området ble oppdelt i mindre kongeriker med egne sentre, fikk jødene først nye muligheter til å organisere sine egne menigheter, uavhengig av myndighetene. Granada hadde i en periode så mange jødiske læresteder og synagoger at befolkningen kallte byen "Granada al-Yahud".
De kristnes gradvise gjenerobring av Spania førte etter hvert til store endringer for jødene. I 1082 ba kongen av Sevilla om assistanse fra sine trosfeller, almoravidene i Nord-Afrika, og deres overtagelse av ledelsen av de muslimske områdene førte til nye restriksjoner for jødene. I 1146 kom de enda mer ekstreme almohadene til makten, og jødene ble utsatt for omfattende tvangskonverteringer, noe som førte til en masseutvandring til de kristne områdene i nord.
Det kristne Spania
Jødene ble først godt mottatt i de kristne områdene, ikke minst på grunn av sitt kjennskap til arabisk kultur og internasjonal handel. Men allerede mot slutten av 1200-tallet vakte deres tilknytning til hoffet, deres rikdom og kultur mistenksomhet blant katolske naboer. Antijødiske opptøyer ble stadig vanligere, og jødiske lærde ble tvunget til å delta i offentlige disputaser med kristne teologer. Mistenksomheten var ikke lenger kun knyttet til de nystestamentlige tekstene, men til Talmud, som ble betraktet som truende. Svartedaudens herjinger på 1300-tallet, som jødene ofte ble beskyldt for å ha forårsaket, gjorde situasjonen enda verre (se jødeforfølgelser – oldtid og middelalder). Mange valgte etter hvert å konvertere til katolisismen, og oppnådde slik ofte høye posisjoner i samfunnet. Mistenksomheten forble likevel sterk, konvertittene ble beskyldt for å praktisere jødiske skikker i skjul. Allerede i 1481 ble de første konvertittene brent på bålet, beskyldt for "jøderi".
Jødisk liv i Spania tok slutt med Ferdinand og Isabellas utvisningsordre i 1492. Mange flyktet først til Portugal, men disse ble noen år senere utvist eller tvangskonvertert. Svært mange fikk opphold i Italia, Det osmanske riket og Nord-Afrika forøvrig, andre slo seg ned i Nederland, England, Hamburg og områdene i Den nye verden. Sefardisk jødedom, (betegnelse avledet av det hebraiske ordet for Spania, Sefarad) er fremdeles en levende tradisjon, og jødisk middelalderspansk, ladino, er fremdeles i bruk.
Jødene i Europa frem til 1789
Fra 800-tallet ble Tyskland omtalt som Askenas (Ashkenaz) i jødisk tradisjon. Etter hvert ble betegnelsen askenasisk brukt om jøder fra alle landene nord for Alpene. Dagligspråket jiddisk (jiddisch) utviklet seg på tysk grunn fra 1000-tallet av, og ble senere benyttet i hele det området der de askenasiske jøder slo seg ned, i første rekke Øst-Europa.
På 700-tallet bodde det jøder i Nord-Frankrike og i Aachen, etter hvert også i de mange nye byene ved Rhinen. Etter hvert oppstod viktige jødiske læresteder i disse landene. I Frankrike hadde Karl den store oppmuntret til jødisk bosetting, men i 1394 ble jødene definitivt utvist derfra, og fra England ble de fordrevet alt i 1290. Pga. skiftende holdning til jøder i de tyske enkeltstater måtte de stadig søke nye tilfluktssteder. Ved middelalderens slutt var det totale antall jøder ca. 1,5 millioner. Keiser Fredrik Barbarossa (1152–90) hadde villet beskytte jødene ved å erklære dem som fyrstens private eiendom, «keiserens kammertjenere» (i praksis livegne). De ble nektet retten til å eie jord, og de fikk heller ikke adgang til laugene, og mistet dermed retten til å drive håndverk; de ble dessuten trengt ut av internasjonal handel av hansabyene og de norditalienske bysamfunnene. Pengehandelen derimot, som kirken forbød, men som statsfinanser og handel var avhengig av, ble overlatt jødene. Innenfor ghettoens murer utviklet jødene et fellesskap med de jødiske institusjonene skolene og synagogen som sentrum.
Alt på Jesu tid var det kommet jøder til områdene ved Svartehavet, det sørlige Russland og Balkan. På 700-tallet tok khazarene kontrollen over landet mellom Svartehavet og Kaspiske hav (senere også deler av Romania), og kongen, hoffet og en stor del av folket antok jødedommen. Da khazar-riket brøt sammen 969, ble Kiev senteret for østeuropeisk jødedom. Under korstogstiden strømmet mange jøder dit og til Ungarn; til Polen kom de alt på 1000-tallet. I sistnevnte land ble de oppmuntret til å drive handelsvirksomhet. Antallet jøder vokste da Polen utvidet sitt landområde, og ved foreningen med Litauen. På 1400-tallet ble jødene i Polen og Litauen drevet ut av flere byer, og deres virksomheter ble forbudt, men i 1551 utstedte kong Sigismund August et dekret om jødisk selvstyre. I perioden 1569–1648 slo mange polske jøder seg ned i Ukraina. Denne perioden med blomstrende økonomisk, sosialt og kulturelt liv fikk en brå slutt med kosakkhøvdingen Khmelnitskijs opprør 1648.
På 1500- og 1600-tallet inntrådte langsomt en bedre tid for jødene i Tyskland og Vest-Europa. I Nederland skapte etterkommere av marranoene en blomstrende menighet fra slutten av 1500-tallet. Jødene var med på å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel. Til England fikk jødene adgang under Oliver Cromwell (1655). Etter Trettiårskrigen fikk Frankrike igjen en jødisk befolkningsgruppe (i Alsace). I enkelte stater i Tyskland ansatte fyrstene «hoffjøder». Ved siden av disse fant man de såkalte «beskyttede» jøder, hovedsakelig rike leverandører og kjøpmenn som oppnådde rettslige fordeler i motsetning til det store flertall «tolererte» jøder.
Opplysningstiden førte ikke til synderlig bedring av rettsvilkårene, men brakte større religiøs toleranse. Ved å tilegne seg allmenn europeisk kultur ville jødene oppnå likestilling med ikke-jøder, men mange så i denne opplysningsform en fare for den jødiske religiøsitet. Mendelssohns opplysningsbevegelse nådde også de østeuropeiske jøder. Både Fredrik 2 av Preussen (1750) og keiser Josef 2 (1782) utstedte toleranseedikt. Kong Fredrik tolererte jødenes religiøse utfoldelse, men regulerte deres antall og påla dem ekstra skattebyrder.
Jøder under islam fra 1492 til 1948
Praktisk talt alle land i det osmanske (ottomanske) riket, og i den arabiske verden forøvrig, hadde større eller mindre jødiske minoriteter. Mange hadde sine røtter i Midtøsten helt fra de tidligste tider, andre nedstammet fra sefardiske jøder. Lenge hadde velutdannede spanske jøder mange viktige posisjoner i Det osmanske riket.
Fra slutten av 1700-tallet ble jødene underlagt stadig flere restriksjoner og utsatt for sterkere diskriminering, spesielt i de ikke-osmanske muslimske landene. Dette førte også til periodiske massakrer på den jødiske befolkningen i flere muslimske land (se jødeforfølgelser). De osmanske myndighetene gjorde mye for å beskytte sine jødiske innbyggere, og den tyrkiske befolkningen var generelt ikke jødefiendtlig. Europeiske resende på 1800-tallet forteller likevel om fattigdom og kulturelle stagnasjon blnt jødene i de muslimske landene.
Da de vestige kolonimaktene etter hvert fikk sterk innflytelse, eller overtok styret i de muslimske landene i Nordafrika, fikk dette også innvirkning på disse landenes jødiske minoriteter. Muslimene var i en vanskelig situasjon, toleransen ble mindre og de forholdsvis svake og mangelfullt utdannede jødene var lettere å angripe enn det kristne lederskapet. Fra slutten av 1800-tallet dukker også kristne antisemittiske beskyldninger opp i de muslimske land.
I 1860 opprettet franske jøder en organisasjon som hadde som formål å spre opplysning og fremme utdannelse blant jøder i den muslimske verden. Organisasjonen het Alliance Israélite Universelle og hadde hovedkontor i Paris. I løpet av få år ble det opprettet mer enn 60 skoler i områdene fra Iran til Marokko. Jødenes økonomiske situasjon ble etter hvert igjen bedre. Men Alliance-skolenes oversikt over elevenes fedres yrkesbakgrunn viser at de fleste jøder var gateselgere, vannbærerere, skopussere, barberere og håndverkere. Noen ble imidlertid etter hvert velutdannede og velstående.
Oppløsningen av Det osmanske riket etter 1. verdenskrig, førte til oppdelingen av området i nye stater under vestlig innflytelse. Arabisk nasjonalisme vokste frem, og i mange land følte jødene seg innledningsvis som en del av denne. I de arabiske land snakket også jødene arabisk, om enn med egne dialekter. Graden av deltagelse i storsamfunnets anliggender varierte mye fra land til land. Jødene i Irak følte seg som landets opprinnelige innbyggere, mange hadde tilknytning til arabisk kultur, og mange deltok i det arabiske intellektuelle og kulturelle livet i Irak. I det italiensk-okkuperte Libya levde det mer enn to tusen år gamle jødiske samfunnet under nyinnførte fascistiske antijødiske lover.
Jødene i de muslimske land var generelt lite opptatt av internasjonale politiske ideer eller religiøse nystrømninger innen jødedommen. De aller fleste praktiserte en tradisjonell form for for sefardisk jødedom, med mange lokale variasjoner. Ideen om et nytt jødisk hjemland, sionismen, vant likevel også mange tilhengere blant jøder i muslimske land.
Jødene i Europa 1789–1948
Frankrike skapte grunnlaget for jødenes emansipasjon med et vedtak i nasjonalforsamlingen 1791, med talsmenn som Mirabeau, Henri Grégoire, Talleyrand og Robespierre. I 1806 innkalte Napoleon Bonaparte franske jøder til en notabelforsamling og året etter til et synhedrion (sanhedrin) som sentralt organ for jødene mot at de oppgav kravene om egen forvaltning, jurisdiksjon og nasjonalitet. Jødenes borgerlige likestilling ble innført i de land Napoleon inntok, men ble avskaffet eller modifisert igjen i flere stater etter Wien-kongressen. I 1831 fikk jødene full likestilling i Frankrike. Jødene fikk fulle borgerlige rettigheter i Storbritannia 1845/1859, i Sveits 1863, Østerrike-Ungarn 1867 og i 1870-årene i Italia, Tyskland, Tyrkia og Balkanlandene, unntatt Romania. Tendenser til assimilasjon førte ut gjennom 1800-tallet til religiøs reformvirksomhet og til at mange begynte å betone sin tilhørighet til landet som borgere av mosaisk tro. Sist i århundret fremstod sionismen som bevegelse og økte den jødiske nasjonale bevissthet, særlig i Øst-Europa, før Theodor Herzl skapte den politiske sionisme. Det oppstod også jødiske filantropiske organisasjoner. En rekke jøder i Vest-Europa ble engasjert i vitenskap, kunst, litteratur og industri, andre i finansvesen (familien Rothschild), enkelte i politikk, men de fleste i småhandel og som funksjonærer, håndverkere eller arbeidere. Flertallet tilhørte en temmelig ubemidlet mellom- og underklasse, ikke minst i Øst-Europa.Ved erobringen av svartehavsområdet fra Tyrkia i 1768 og ved Polens delinger fikk Russland, som inntil da hadde sperret jøder ute, distrikter med en tallrik jødisk befolkning. Disse jødene bodde i mindre byer og landsbyer, som utviklet seg til den typiske østeuropeiske stetl (stedtl). Men restriksjonene var mange; jøder fikk bare bo i bestemte bosetningssoner i Vest-Russland mellom Svartehavet og Østersjøen. Aleksander 1 ville gjøre jødene til bønder og tvang dem flere ganger ut av landsbyene. Under Nikolai 1 ble russifiseringen satt i gang gjennom 25 års militær tjenesteplikt, senere satt ned til 10. Det forekom at barn under 12 år ble slept til leirer fjernt fra hjemmet, pisket og mishandlet og tvunget til dåp. Isak Bär Levinsohn (1788–1860) startet en jødisk opplysningsbevegelse, haskala, med Moses Mendelssohn som forbilde. En del forfattere brukte jiddisk som skriftspråk, men etter hvert tok Haskalas forfattere i bruk hebraisk. Aleksander 2 åpnet universitetene for jøder og tillot en del å slå seg ned i storbyer som St. Petersburg og Moskva. Flere bidrog til utviklingen av industri og jernbanedrift, virket som leger og jurister, engasjerte seg i presse, litteratur og kunst; men den store masse bestod av dagarbeidere, tjenestefolk og industriarbeidere. Polen opphevet 1862 restriksjonene for jøders bosetning i byene, men de ble fordrevet fra landsbyene. I 1870-årene vokste antisemittismen innen det russiske embetsverket. Mordet på Aleksander 2 1881 resulterte i pogromer. Det ble stiftet flere sionistiske foreninger, og den første gruppe ungdommer reiste 1882 til Palestina, hvor de startet jordbrukskolonier. Radikale tendenser vant innpass, og det jødiske sosialdemokratiske Bund hevdet retten til kulturell autonomi og anerkjennelse av jiddisk som nasjonalt språk. Fattigdom og nye pogromer (særlig omkring 1905) førte til masseutvandring, vesentlig til USA og Vest-Europa. 1881–1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske land. I samme periode befestet jødene i Ungarn sin posisjon, og utviklet et rikt jødisk liv. Ved Balfour-deklarasjonen 1917 lovte den britiske regjering – etter Chaim Weizmanns mangeårige bestrebelser – at et jødisk nasjonalt hjem skulle opprettes i Palestina (se Palestina I og Israel II).
Etter den første verdenskrig oppstod en rekke nye stater, som på fredskonferansen – etter sterk motstand – aksepterte minoritetenes rettigheter, senere garantert av Folkeforbundet. Men etter hvert ble disse satt til side; i noen land ble det innført adgangsbegrensninger for studier og yrker. I Sovjetunionen avviste bolsjevikene antisemittismen. Mange jøder sluttet seg 1917 aktivt til revolusjonen. Jødene fikk drive egne politiske og kulturelle institusjoner og jødiske skoler. Sovjetisk-jiddisk kultur blomstret frem til midten av 1930-årene. Noen forfattere (Ilja Ehrenburg, Boris Leonidovitsj Pasternak, Isak Babel, Samuel Marsjak) benyttet russisk. Sovjets antireligiøse holdning førte til kamp mot jødisk religiøs opplæring, mot hebraisk og mot sionisme. Et autonomt jødisk område, Birobidsjan, ble opprettet med jiddisk som nasjonalt språk, men få søkte dit. Tidligere hadde forfulgte jøder i Øst-Europa funnet et tilfluktssted i USA, men innvandringslovene etter 1924 rammet nettopp disse gruppene. Også adgangen til Palestina var regulert, og ble i 1939 innskrenket til 75 000, etterfulgt av innvandringsstopp. Imens hadde nazistene i Tyskland satt antisemittismen i system. «Den endelige løsning» av jødespørsmålet kostet 6 millioner jøder livet. I noen land, særlig i Øst-Europa, sluttet jøder seg til partisangrupper eller dannet egne motstandsgrupper. Mest kjent er opprøret i Warszawa-ghettoen våren 1943 og i Treblinka-leiren (se jødeforfølgelser).I noen land fikk jødene hjelp av den øvrige befolkningen.
Mange hundre tusen jøder falt i kamp i de allierte armeer. Ca. 50 000 jøder ble befridd fra leirene i Østerrike og Tyskland ved krigens slutt; de fleste av disse havnet i leirer for displaced persons sammen med folk som hadde ligget i skjul eller deltatt i partisanbevegelsen. Til disse leirene kom også storparten av de rundt 150 000 jøder som ble repatriert fra Sovjetunionen til Polen, men som var blitt skremt av bl.a. en polsk pogrom i Kielce 1946. De fleste ville til Palestina, mange ble oppbrakt av britene før de nådde landet og internert på Kypros, en gruppe på flere tusen ble brakt tilbake til leir i Tyskland. Mange kom til ulike europeiske land og USA, men mange reiste til Israel etter 1948.
Etter 1948
Opprettelsen av staten Israel i 1948, og de påfølgende krigene mellom Israel og de arabiske land, gjorde det vanskelig eller umulig for jødene å bli boende i sine gamle hjemland i Midtøsten og Nord-Afrika. I flere land ble jødene fratatt sine borgerrettigheter og eiendeler (Irak), andre arabiske land utstedte etter hvert regelrette utvisningsordre (Egypt i 1956, Algerie i 1962, Marokko i 1963 og Libya i 1957 og 1967). Mellom 1950 og 1970 utvandret praktisk talt hele den arabiske verdens jødiske befolkning (mer enn 900 000 mennesker) til Israel og andre land i Vesten, hovedsakelig Frankrike. Jøder med opprinnelse i de muslimske land ugjør nå ca. 50% av Israels jødiske befolkning.
De gamle jødiske samfunnene i India, både i Cochin i Syd-India og i Bombay (Mumbai) holdes bare såvidt i live. Nesten alle medlemmene har utvandret til Israel eller andre land i Vesten. Rundt 75 000 iranske jøder har også forlatt stitt gamle hjemland, bare ca. 30 000 er tilbake. Tyrkia har fremdeles en større jødisk minoritet, som inkluderer rundt 25 000 mennesker.
I årene 1948 til 1970 immigrerte rundt 500 000 jøder fra Øst-Europa og 75 000 fra Vest-Europa til den nye staten. På 1990-tallet kom det rundt 1 million innvandrere fra den tidligere Sovjetunionen. Fra slutten av 80-tallet og frem til i dag er det også kommet rundt 80 000 innvandrere fra Etiopia, de såkalte falasha. Fremdeles kommer det mindre grupper og enkeltpersoner fra alle landene i Vesten.
Israel er blitt et nytt sentrum for jødisk vitenskap og kultur. For mange jøder er det å støtte Israel moralsk, økonomisk og politisk blitt en viktig oppgave. Mange menigheter sender sine unge på kortere eller lengre besøk til Israel.
De gamle jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika er helt eller nesten borte. Men opprettelsen av staten Israel i 1948 bidro til fornyet religiøs og kulturell aktivitet i jødiske menigheter i Vest-Europa og USA. Tyskland har igjen en stor og levende jødisk minoritet.
Ikke-jøder har etter hvert fått større forsåelse for jødenes spesielle stilling – kulturelt og solsialt. flere stater har vedtatt lover mot krenkelse av etniske og religiøse minoriteter, bl.a. Norge i 1961 og 1970. Se for øvrig Israel 2 (Det moderne Israel).