Zoroastrisme, en av verdens eldste levende religioner. Ifølge zoroastrismens egne hellige tekster, Avesta, ble den opprinnelig utformet av den iranske (persiske) religionsstifteren og profeten Zarathustra. Zoroastrismen er mest kjent for sitt verdens- og menneskesyn, der de gode og lyse krefter står i stadig motsetning til løgnens og mørkets makter. Zoroastere regner Avesta som Guds (Ahura Mazdas) ord.

Zoroastrismen har i dag praktiserende tilhengere i mange land. Anslått antall varierer, fra rundt 125 000 til 190 000. De største antallene finner vi i India, der religionen kalles parsisme, i Iran, Afghanistan, Kurdistan, Nord-Amerika og Storbritannia. Det finnes også mindre grupper i Pakistan, Singapore og Australia.

Zarathustras levetid er omstridt, og dateres fra midten av annet årtusen fvt., til tidlig i første årtusen fvt. Forskere åpner også for at Zarathustra kan være mytologisk, og ikke en historisk person.

Vi vet lite om zoroastrismens lære, praksis og gjennomslag i befolkningen i tidlig tid. Først på 500-tallet fvt. begynner iranske innskrifter å nevne zoroastrismens skapergud, Ahura Mazda. Innskrifter viser at en form for zoroastrisme kan ha vært kongenes religion i det gamle Perserriket (cirka 550–330 fvt.). Det er imidlertid uklart hvordan denne ble praktisert og hvilke trosforestillinger som var utviklet og kjent. De religiøse tekstene ble samlet og nedskrevet langt senere.

En form for zoroastrisme var også en av de religionene som ble praktisert under parterne (cirka 247 fvt.– 224 evt.). Heller ikke fra denne tiden finnes det pålitelig informasjon om ritualer, trosforestilliger og muntlig overleverte tekster. En mer utviklet og organisert zoroastrisme ble statsreligion i det nypersiske riket, under de iranske sasanidene (226–651 evt.). Etter den islamske erobringen på 600-tallet gikk størstedelen av den iranske befolkningen etter hvert over til islam, og det ble vanskelig å praktisere zoroastrisme.

På 900-tallet valgte mange av de persere som holdt fast ved sin gamle religion, å forlate Iran og flytte til India, der de slo seg ned på vestkysten. De tok med seg de rester av Avesta som ikke var gått tapt under de vanskelige århundrene.

Zoroastrismens hellige skrifter er kjent under samlebetegnelsen Avesta. Ordet Avesta betegner også det øst-iranske språket skriftene er nedtegnet på. De hellige tekstene ble opprinnelig overlevert i muntlig form gjennom århundrene. Det dreier seg hovedsakelig om ritualtekster, og ikke om en systematiske fremstillinger av religiøse ideer. Tekstene ble først samlet og nedskrevet under sasanidene, men den utgaven vi kjenner i dag er satt sammen langt senere, og de enkelte tekstenes alder er vanskelig å fastslå.

Avesta blir tilskrevet Zarathustra, men det er bare en håndfull hymner, de såkalte gathaer (sanger) som forskere mener kan være forfattet av en slik skikkelse. I så fall kan de være mer enn tre tusen år gamle. Gathaene er hovedkilden til det som anses som Zarathustras lære, men de er vanskelige å forstå, og det er stor strid om fortolkningene. Ofte er det uklart om læren stammer fra profeten selv eller hører til senere teologi.

Da zoroastrismen ble statsreligion under sasanidene ble også læren fortolket og videreutviklet av presteskapet. Disse tekstene er skrevet på det som kalles pahlavi eller mellompersisk. Motsetningen mellom Ahura Mazda, nå kalt Ohrmazd, og det onde, i skikkelse av Ahriman, fikk en øket betydning og de to fremsto som to uavhengige krefter.

Britiske og europeiske forskere ble kjent med parsismen på 1700-tallet, og parsernes lederskap stiftet bekjentskap med kristen misjon. Dette førte til økt fokusering på zoroastrismens lære utover på 1800-tallet.

Ifølge gathaene mottok Zarathustra sin lære direkte fra guden Ahura Mazda gjennom visjoner. Det er uklart om denne guddommen er skapt av Zarathustra eller overtatt fra tidligere religiøse forestillinger. Ahura (indisk asura) er betegnelse for en klasse guder som alt i arisk tid har stått i opposisjon til en annen gudeklasse, daeva'ene (indisk deva). I zoroastrismen er de siste blitt til onde vesener, falske guder, demoner.

For Zarathustra er Ahura Mazda den høyeste og eneste virkelige gud. Alle andre gudeliknende skikkelser er underlagt ham. Det finnes en rekke sekundære skikkelser som er skapt av, eller utgått fra Ahura Mazda. Av særlig betydning er Amesha Spenta'ene ("de udødelige hellige" eller "livsfremmende udødelige"), som kan fortolkes som uttrykk for forskjellige sider ved Ahura Mazdas vesen. De har alle hver sin negative motsetning.

Her dreier det seg om egenskaper også menneskene burde tilstrebe, som god tanke, orden/rettferdighet, herskermakt, lydighet/fromhet, helhet/velferd og udødelighet. Det hersker faglig uenighet om hvorvidt disse skikkelsene også kan ha vært oppfattet som mer eller mindre selvstendige guddommer. I kosmologien svarer Amesha Spenta'ene til de sju elementer; for eksempel assosieres Asha med ilden, som regnes som hellig, og som gjennomtrenger Asha hele Ahura Mazdas skapning.

I tillegg til de "livsfremmende udødelige" som var egenskaper, ble også naturelementer som solen, ilden, jorden og vannet guddommeliggjort, men underlagt Ahura Mazda.

Ifølge læren er hele tilværelsen dominert av motsetningen mellom Ahura Mazda (mellompersisk Ormazd) og Angra Mainyu eller angro mainjush (mellompersisk Ahriman), henholdsvis det godes og det ondes prinsipp, det livsfremmende og det livsødeleggende. Mellom disse vil det bestå en stadig kamp inntil enden kommer. Zoroastrismens endelige mål er virkeliggjørelsen av «den gode ordning» (Asha). Før det kommer, må alt ondt opphøre, og en dom vil bli felt over alle som motsetter seg Ahura Mazdas skaperplan.

Synet på forholdet mellom disse to kreftene har variert gjennom tidene. Det har vært ulike syn på hvorvidt Angra Mainyu på en eller annen måte var utsprunget fra den eneste og høyeste guden, Ahura Mazda, eller hvorvidt disse to maktene begge hadde eksistert siden begynnelsen. I den retningen som kalles zurvanismen, og som var utbredt i sasanidetiden, er begge født av den første guddom, Tiden. I vår tids zoroastrisme legges det sterkere vekt på religionens monoteistiske og etiske trekk.

For menneskene innebærer læren en etisk dualisme. Mennesket lever i en hellig verden, er født godt og har fri vilje. Zoroastrismens mål for mennesket er at det må søke gode tanker, gode ord, sannhet og gode gjerninger og handlinger. Målet i livet er å bekjempe løgn, ondskap, sykdom og sorg gjennom å leve et balansert og fornuftig liv, uten eksesser. Hvordan man lever her på jorden er avgjørende for hvordan livet etter døden vil bli.

Hvert menneske er involvert i kampen mellom det gode og det onde. De rettroende gir sin støtte til Ahura Mazda gjennom inderlig bønn og ved å fordype seg i livets praktiske gjøremål. Motstanderne, daeva-dyrkerne velger løgnen og det onde.

To prester velsigner et hjem.

Zoroastrisk, parsisk jashan-seremoni. av ukjent/Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

Den zoroastriske identiteten styrkes gjennom å benytte seg av spesielle rituelle gjenstander. Voksne bruker en hvit skjorte, som bæres nærmest kroppen og bare tas av i forbindelse med vask og bading. Den hvite fargen skal symbolisere renhet og den gode tanken. I tillegg bæres et lange belte, kalt kusti, som består av syttito tråder av ull og skal veves av en prests hustru og være velsignet av presten. Beltet blir drapert rundt livet og åpnet og knyttet flere ganger om dagen i forbindelse med bønner som utføres med ansiktet mot lyset. Det symboliserer sjelen og minner om livets to sider, den gode og den onde.

Å begynne å bruke disse rituelle plaggene blir ansett som et tegn på at jenta eller gutten har nådd ansvarlig og voksen alder, og kan regnes som ansvarlig for sine egne handlinger. Anledningen markeres med en religiøs seremoni. Denne fant opprinnelig sted når barnet ble femten år, men foregår i dag vanligvis når barnet er mellom åtte og tretten år.

Zoroastriske templer kalles ildtempler, fordi de alltid har en levende ild brennende. Ilden regnes som hellig, og ildalteret er det viktigste stedet i templene. Ilden holdes ved like døgnet rundt. Det finnes tre ulike grader av hellighet. Den høyeste regnes som en kongelig ild, og har en krone over seg. En slik ild finnes kun i noen få templer, og disse anses som spesielt hellige. Den neste graden er den som finnes i de fleste templene. Begge disse ildstedene må passes av prester. Ved alle sermonier dekker prestene sin munn med et hvitt klede for ikke å puste uren luft på den hellige ilden. Den siste graden er den hellige ilden som også kan passes av vanlige mennesker, og som enkelte svært religiøse mennesker har i sitt eget hjem.

Tempelbygningene har oftest kjennetrekk som er preget av arkitekturen i landet generelt. De har rom for de faste religiøse seremoniene som utføres av prestene, men som vanlige mennesker kan overvære. Et kjent rituale er yasna, i parsismen også kalt jashan, som er et takkerituale. Det kan feires i forbindelse med glede og sorg, markeringer som bryllupsdager eller andre private anledninger. Det ledes av to prester. I tillegg finnes bønnerom som de troende oppsøker for å utføre private bønner. Det finnes ikke faste bønnetider utenom de spesielle festdagene. Tekstene i Avesta blir fremdeles brukt ved gudstjenesten, og barna får undervisning i de hellige skriftene.

Dyreofringer finner ikke lenger sted i zoroastrisme i India og i Vesten, men forekommer ennå i deler av Iran.

Siden både ilden, vannet og jorden regnes som hellige, har zoroastrismen utviklet spesielle skikker for begravelser. For at det døde legemet ikke skulle komme i kontakt med disse elementene bygget man spesielle tårn, med en plattform på toppen der de døde ble lagt ut slik at kjøttet kunne spises av rovfugler. De renspiste knoklene ble senere lagt i et spesielt rom i bunnen. Denne skikken praktiseres ennå i noen grad i India, men er erstattet av en form for elektrisk kremering (uten åpen ild), eller begravelse i spesielle kister, i øvrige land.

CHINVAT-BROEN

Tre dager etter døden blir menneskets sjel ledet frem til Chinvat-broen, som fører fra denne verden til den neste. Først blir avdødes tidligere ord, handlinger, og tanker veiet. Hvilke handlinger som veier mest avgjør sjelens videre skjebne. Bare de gode sjelene, de som i livet har fulgt asha ('sannhet og orden'), får tilgang til et sted der det er godt å være, eller "Sangens og fortjenestens hus". For dem blir broen bred og lett å krysse. Hvis de to sidene veier like mye, kommer sjelen til et mellomsted, et slags skyggerike (Hammistagan).

For de onde og løgnaktige, de som fulgte druj ('falskheten'), blir broen smalere og smalere. Til sist blir den som en knivsegg, og de onde faller ned i et slags helvete (Løgnens hus) der de blir til endetiden.

En gang i fremtiden vil det finne sted en stor kamp mellom det gode og det onde. Alle de døde vil gjenoppstå, og kropp og sjel vil gjenforenes. Denne altomfattende oppstandelsen og dommen ledes av en frelsesfigur, Saosyant (Saoshyan), som skal være etterkommer etter Zarathustra selv. Ved sin side har han flere hjelpere, og hele denne omfattende hendelsen vil ta femtisju år.

De døde vil bli samlet, dømt, prøvet og renset for sine tidligere synder. De gode kan nå gå å rett til paradiset for tre dager, mens de onde og løgnaktige først må gjennomgå en tre dagers straff i helvete. En mektig ild får så alle jordens metaller til å smelte og renne som en elv over jorden. Alle menneskene må krysse denne glødende elven. For de gode vil den ikke føles varm, men for løgnerne vil det være en rensende lidelse. Til slutt foretar Saosyant en ofring av den hellige drikken Haoma, og dette gir menneskene evig liv.

Etter en stor kamp på liv og død vil Ahura Mazda vinne en endelig seier over alle onde makter, og verden igjen fremstå som renset, god og rettferdig.

Det er en vanlig oppfatning blant forskere at zoroastrismen fikk stor betydning for jødisk eskatologi etter det babylonske eksil, da store deler av Midtøsten var underlagt perserne i over to hundre år. Men det innvendes også at vi vet lite om utbredelsen av zoroastrismens trosforestillinger på denne tiden, og at jødiske tekster fra disse århundrene ikke bærer preg av zoroastriske ideer. Det er først frem mot vår tidsregnings begynnelse at ny ideer dukker opp innenfor datidens ulike jødiske retninger.

De viktigste nye ideene dreide seg om livet etter døden, kampen mellom gode og onde makter, engler og satan (djevelen), demoner og helvete. Flere av disse ideene fikk større betydning innenfor kristendommen enn innenfor den rabbinske jødedommen. Flere av disse forestillingene har også funnet vei inn i islam.

Også for manikeismen ble Zarathustra av stor betydning, og ble regnet som en av Manis forløpere. I den greske antikken var han kjent som en vismann og magiker, og i renessansen oppstod det en fornyet interesse for «Zoroaster», som noen mente kunne være som opphavsmann til kabbala.

  • Boyce, Mary: Zoroastrians: Their Religious Beliefs and Practices. Routledge & Kegan Paul, London 1979.
  • Folk, Richard, C: Zoroastrian Attitudes towards Animals, i: Society and Animals. Volume 18, issue 4 (2010).
  • Jong, A. F. de: Animal Sacrifice in Ancient Zoroastrism. A ritual and its Interpretations, i: Baumgarten, A.I.: Sacrifice and Religious Experience. I serien: Studies in the History of Religions nr. 93 Brill, Leiden 2002.
  • Stausberg, Michael: Zarathustra and Zoroastrism. London, Oakville, Equinox 2008.
  • Stausberg, Michael: Iran, i: Gildhus, Ingvild & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax forlag, Oslo 2010.
  • Zarathustras Sanger. De eldste iranske skriftene. Utvalg, oversettelse og innledende essay av: Prods Oktor Skjærvø, i serien: Verdens hellige tekster. De norske bokklubbene 2003.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.