Jødenes historie i Norge

Fram til 1814 fastslo Christian 5s norske lov at sefardiske jøder formelt sett hadde anledning til å reise rundt i Norge. Andre jøder måtte søke den danske kongen om tillatelse, ellers ble de utvist. I motsetning til enkelte danske byer, hadde jøder ikke rett til å slå seg ned i norske byer.

Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 inneholdt egne bestemmelser om jøder, definert i den såkalte jødeparagrafen. Ifølge denne hadde ingen jøder lov til å oppholde seg på norsk jord, langt mindre være borgere av det norske kongeriket. At jøder med dette ble nektet adgang til Norge innebar en innskjerping av den tidligere praksisen under dansketiden.

Selv om den jødiske gruppen ble definert etter religiøse kriterier, var det klart at forbudet mot jødenes adgang kom til som en følge av politisk, sosialt og økonomisk funderte fordommer. Det ble argumentert med at jødene var grådige, for mektige, for dyktige innen handel, at deres mål var verdensherredømme, og at deres tro ikke lot seg forene med Grunnloven.

Forbudet ble hardt overholdt av myndighetene de første tiårene, og det finnes eksempler på at jødiske skipbrudne ble arrestert og ført ut av landet som en konsekvens. På denne tiden var den norske lovgivningen mot jødene en av de strengeste i Europa. Først på 1830-tallet ble ordningen med leidebrev tatt i bruk igjen, og i 1844 gjorde Høyesterett det klart at sefardiske jøder igjen hadde adgang dersom de hadde leidebrev.

Fra slutten av 1830-tallet hadde Henrik Wergeland innledet kampen for å få opphevet forbudet om jøders adgang til Norge. I 1839 sendte han forslag til Stortinget om å oppheve jødeparagrafen, og i 1842 ble et forslag om opphevelse av forbudet for første gang diskutert i Stortinget. Argumentet var blant annet at når én gruppe jøder fikk anledning til å oppholde seg i landet, burde alle jøder ha samme rett. Andre viste til jøders rettslige status i andre europeiske land. Selv om forslaget fikk flertall, fikk det ikke det nødvendige to tredjedels majoritet som en grunnlovsendring krevde.

Det samme skjedde da lignende forslag var oppe i 1845 og 1849, før forbudet ble endelig opphevet med stort flertall i 1851.

Ett av argumentene imot opphevelsen av jødeparagrafen var en frykt for at Norge skulle bli «oversvømmet» av jøder som ville slå seg ned her. Men ved folketellingen i 1865 var bare 25 jøder bosatt i landet, og mange av disse hadde bare midlertidig opphold mens de drev handelsvirksomhet i Kristiania.

Fordi Norge ikke hadde hatt en jødisk befolkning tidligere, hadde landet heller ingen antijødiske forordninger, som restriksjoner i bosetting og yrkesutøvelse. Jødene fikk derfor umiddelbart de samme borgerrettigheter som andre dissentere.

Mens de første bosetterne i all hovedsak var fra Danmark eller Nord-Tyskland, skulle den store gruppen av jødiske innvandrere til Norge komme da østeuropeiske jøder tok til å emigrere fra det russiske tsarriket. Den utløsende faktoren for en storstilt emigrasjon var drapet på tsar Aleksander 2 i mars 1881. Som en konsekvens av hans død fant det sted voldsomme pogromer, og i tillegg ble jødene undertrykket både politisk og økonomisk.

De østeuropeiske jødene som kom til Norge var svært annerledes enn den første gruppen. De snakket jiddisk, hadde gjerne en beskjeden økonomisk bakgrunn og kom ofte med hele familien. En del hadde bodd i andre skandinaviske land før de ankom Norge.

Fram til utbruddet av andre verdenskrig drev de fleste med handel, noe de sannsynligvis også hadde gjort i Øst-Europa, og i Sverige eller Danmark. Mange startet opp som omførselshandlere, men etter hvert etablerte flertallet sine egne foretak, enten det var en beskjeden detaljhandel, eller de hadde en grossistvirksomhet, mens andre kunne ha en jødisk arbeidsgiver. Også mange av kvinnene arbeidet i detaljistleddet.

Noen jøder slo seg opp og ble velhavende, mens andre forble en del av den lavere middelklassen resten av livet. Etter hvert utviklet det seg en gruppe som hadde akademisk utdanning, og da særlig leger, tannleger og jurister.

Mens det fantes mindre jødiske miljøer i Bergen og Kristiansund, bosatte jødene seg i all hovedsak i Trondheim og Oslo, hvor de også dannet menigheter og organisasjoner. I 1891 ble dissenterloven, som fram til da hadde regulert kristen religionsutøvelse utenfor statskirken, utvidet til også å gjelde andre religioner.

Dette medførte at jødene i Kristiania dannet sin første menighet, Det Mosaiske Trossamfund, året etter. På grunn av indre uenigheter og sosiale forskjeller i forsamlingen, ble Den israelitiske menighed grunnlagt i 1917. I 1905 ble Det Mosaiske Trossamfund i Trondhjem etablert. Alle menighetene var ortodokse av karakter og bygget egne synagoger på begynnelsen av 1920-tallet.

For å opprettholde et jødisk liv og identitet, ble det etablert jødiske foreninger i Oslo og Trondheim. De viktigste var Mosaisk Kvinneforening og Israelittisk Ungdomsforening (senere Jødisk Ungdomsforening), som hadde som eksplisitt mål å fremme jødisk kultur og tradisjon blant ungdom i de to byene. Foreningene holdt møter med forelesninger om jødisk tematikk, spilte teaterstykker på jiddisk og avholdt idrettskonkurranser som langrenn, skihopp og friidrett. I tillegg var de, sammen med sine nordiske søsterforeninger, en viktig arena for å finne seg en ektefelle.

Kvinneforeningene drev med veldedighetsarbeid, blant annet samlet de inn penger for at jødiske barn kunne dra på feriekoloni, avlastet slitne husmødre og avla fattige jøder besøk og sørget for at de fikk mat og klær. Det eksisterte også en sionistforening, hvor man blant annet samlet inn penger til oppbyggingen av jødisk virksomhet i daværende Palestina.

Samtidig som de var bevisste på å holde på sin jødiske bakgrunn, var de opptatt av å bli en del av det norske storsamfunnet. Grunnlaget for forretningsdriften var hovedsakelig det ikke-jødiske storsamfunnet.

Antisemittisme, uttrykt i holdninger og handlinger, var en del av mellomkrigstiden. Og selv om den ikke var så ekstrem i Norge som i andre europeiske land som Tyskland, Østerrike, Polen og Russland, var den til tider synlig i samfunnet. Ideologier basert på en hierarkisk oppfatning av raser, hvor jøder ofte var lavt rangert, preget enkeltindivider og miljøer i den norske offentligheten.

Ett eksempel er høyesterettsadvokat Eivind Saxlund (1858–1936), som utga skriftet Jøder og Gojim første gang i 1910. Han hevdet at jødene var et pengekjært og rotløst folk som med sitt nærvær endret samfunnet i en liberal og materialistisk retning. Derfor ville han gjeninnføre grunnlovsparagrafen som utestengte dem i 1814.

Stereotypiske oppfatninger av jøder som bolsjeviker eller kommunister preget den politiske høyresidens syn på jøder. Jødiske omførselsmenn ble under første verdenskrig beskyldt for å være bolsjeviker eller for å stå i forbindelse med slike. Andre påstander som gikk igjen var at jøder var gjerrige eller snyltende handelsmenn, og slike holdninger fantes blant annet i vittighetsblader og i handelsstanden i Oslo.

Antijødiske holdninger gjorde seg også gjeldende i pressen, blant annet i organer tilhørende bondebevegelsen. Her var et gjennomgående argument at «det norske» skulle vernes, og jøder var ansett som en trussel mot disse verdiene.

Antisemittiske holdninger var i all hovedsak et skriftlig fenomen i Norge, og antisemittiske anklager rettet seg sjeldent mot konkrete norske jøder. Ett unntak fra dette finner vi under debattene om forbud mot jødisk rituell slakting. I flere av debattinnleggene i Stortinget og i medier hadde argumentene en antisemittisk overtone, hvor det ble gjort klart at jødisk slaktemåte var unorsk, og at jøder ved å følge disse reglene ikke kunne anses som nordmenn.

Blant annet uttalte Bondepartiets Jens Hundseid at «Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier». Forbud mot jødisk rituell slakting ble gjort gjeldende fra 1930 og gjorde det vanskelig å leve som religiøs jøde i Norge.

Da Nasjonal Samling ble dannet i 1933, var ikke jødehat en sentral del av partiets ideologi. To år senere endret Vidkun Quisling syn og utpekte jødene som hovedfiende. Et par år senere ble partiets dårlige oppslutning i valg og påfølgende splittelse forklart med «jødiske sammensvergelser». Sentral i denne radikaliseringen var Halldis Neegaard Østbye (1896–1983), som argumenterte for et forbud mot innvandring av jøder til Norge, en segregering av de som allerede befant seg i landet og en egen stat hvor jøder kunne bo.

Hitlers maktovertakelse bekymret jødene i Norge fra første øyeblikk, og de fulgte utviklingen nøye. Enkeltpersoner, som Moritz Rabinowitz, advarte mot den nazistiske politikken mot jødene i tidsskriftsartikler og leserinnlegg i aviser.

I andre halvdel av 1930-tallet var jødiske organisasjoner involvert i organiseringen av sommeropphold for jødiske barn i tyskokkuperte områder. Dette ble gjort i samarbeid med Nansenhjelpen. Videre kom det noen få hundre jødiske flyktninger til landet på samme tid, men de norske myndighetene hadde liten forståelse for at jødene ble forfulgt i Tyskland, og mange ble nektet adgang. Blant annet skrev ekspedisjonssjef Carl N. Platou i Justisdepartementet at han var redd for at flere jøder ville føre til økt jødehat i Norge. Derimot fikk politiske flyktninger enkelt oppholdstillatelse.

Den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig rammet det jødiske miljøet hardt. I 1942 bodde det om lag 2100 jøder i landet, og 773 av disse ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Bare 38 av dem overlevde. De aller fleste av de som ikke ble deportert til Tyskland, flyktet over grensen til Sverige, men noen få levde i dekning i Norge eller satt på Berg fangeleir fram til noen få dager før okkupasjonen opphørte.

• Les mer: Holocaust i Norge

Det jødiske samfunnet var sterkt redusert både økonomisk og med hensyn til menneskelige ressurser etter andre verdenskrig. Folketellingen i 1946 viser at det befant seg 559 jøder i landet. Det tok derfor tid å reetablere seg.

Mens synagogen i Oslo var i god stand, var synagogen i Trondheim vandalisert av tyskerne. Begge ble tatt i bruk igjen, men det religiøse livet hadde endret seg. I ukedagene ble det vanskelig å samle en «minjan», de ti foreskrevne menn som må til for å gjennomføre en gudstjeneste. Et gradvis økende antall gikk mest i synagogen på de viktigste helligdagene, som Jom Kippur. I tillegg ble det stadig færre som holdt kosher, og antallet som fant seg en ikke-jødisk ektefelle økte.

I 1977 var om lag en tredjedel av medlemmene i Oslo gift med ikke-jøder. Menighetene var blitt ortodokse forsamlinger med ikke-ortodokse medlemmer.

Begge menighetene manglet i lange perioder rabbiner og andre kompetente religiøse tjenestemenn, og dette var årsaken til at Det Mosaiske Trossamfund i Oslo i 1975 inngikk en avtale med Michael Melchior om at de skulle bidra økonomisk til rabbinerutdanningen hans, mot at han forpliktet seg til å være deres rabbiner.

Høsten 1980 ble han innsatt som rabbiner, og hans arbeid i menigheten har blitt beskrevet som avgjørende for et fortsatt jødisk liv i Norge. Det fant sted en markert økning i deltakelse i forenings- og menighetslivet, det ble etablert en jødisk barnehage, og en arabisk israeler fikk ansvaret for å selge koshermat på vegne av menigheten. Melchior var aktiv i offentlige debatter som berørte jødiske spørsmål, og brøt med en selvpålagt lav profil i offentligheten som det jødiske samfunnet hadde utviklet i mellomkrigstiden og opprettholdt etter andre verdenskrigs slutt.

Parallelt med menighetsvirksomheten ble det kulturelle arbeidet fra mellomkrigstiden opprettholdt i foreningslivet. I tillegg ble den sionistiske virksomheten mer fremtredende, blant annet ved at den religiøst baserte og sionistiske ungdomsforeningen Bnei Akiva ble etablert i 1957. Dette var en viktig kilde til opplæring i jødisk kultur og religion for etterkrigstiden.

Jødisk ungdom hadde også opphold på kibbutzer i perioder, og eksistensen av Israel har vært viktig for det lille samfunnet. Mange mente at den jødiske staten motbeviste antisemittiske fordommer, og statens eksistens ble en ny kilde til stolthet over å være jøde. Samtidig var den en inspirasjonskilde for opprettholdelsen av en jødisk identitet, selv om det har vært delte meninger om statens politikk.

Det norske storsamfunnets positive holdning til Israel fram til 1970-tallet bidro til at norske jøder kunne vise solidaritet med den jødiske staten uten å bli beskyldt for å være illojale norske borgere.

Fra myndighetenes side fantes det en tanke om at jødisk liv kunne styrkes ved at de livene som gikk tapt under krigen, ble «erstattet» med jødiske overlevende som befant seg i leirer for fordrevne personer «displaced persons» i Europa. Dette var individer som av ulike grunner ikke ville eller kunne returnere til sine opprinnelige hjemland. Til tross for dyp skepsis fra regjeringen når det gjaldt utenlandsk arbeidskraft, fantes det vilje til å hjelpe disse flyktningene, og i overkant av 400 personer ankom Norge i mai 1947.

Imidlertid flyttet flesteparten av disse raskt til Israel, og de gjenværende hadde store vansker med å bli en del av det etablerte jødiske miljøet i Oslo. Det samme var tilfelle med de såkalte «minusflyktningene», jødiske tuberkulosesyke som kom til landet på 1950-tallet, og med israelsk-jødiske innvandrere senere.

Til tross for at Israel ble langt mer omdiskutert og kritisert i det norske storsamfunnet fra 1970-tallet av, forble landet en kilde til stolthet over å være jødisk. Samtidig har bare et fåtall flyttet dit. Den viktigste grunnen er sannsynligvis at det norske miljøet er så lite at det å emigrere vil gå ut over de som blir igjen i Norge. Samtidig har ikke den jødiske staten vært eneste inspirasjonskilde. Med de kommunistiske regimenes fall i Øst-Europa fra slutten av 1980-tallet, ble den østeuropeiske jødiske kulturarven mer tilgjengelig og viktigere. To jødiske museer i Oslo og Trondheim formidler både jøders norskhet og deres kulturelle og religiøse særegenhet.

I tillegg fant det sted en utvikling i storsamfunnet som endret jødenes stilling. Siden 1990-årene har det funnet sted en markant økning i historieformidling om jøder i Norge generelt og særlig deres skjebne under andre verdenskrig. Da hadde jødiske enkeltpersoner allerede begynt å fortelle om sine erfaringer i bokutgivelser.

Videre fikk jødene en offentlig oppreisning for det mangelfulle økonomiske oppgjøret rett etter andre verdenskrig, etter innstilling fra Skarpnesutvalget (NOU 1997:22). Det ble vedtatt både et kollektivt og et individuelt oppgjør. Enkeltpersoner fikk en økonomisk kompensasjon for tidligere urett. Den kollektive kompensasjonen muliggjorde opprettelsen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Prosessen og utkommet ble oppfattet som en viktig markering av storsamfunnets aksept fra jødisk hold.

På grunn av de mosaiske trossamfunnenes ortodokse karakter, har kvinner hele tiden hatt en begrenset stilling i den religiøse virksomheten, noe som mange har sett på som frustrerende. Samtidig har kvinnene gradvis fått en mer framtredende plass i det organisatoriske arbeidet, og begge forsamlingene har hatt kvinnelige forstandere.

Det har tidvis eksistert små grupperinger hvor likestilling mellom kjønnene har vært et uttalt mål, og i 2010 ble Lynn Claire Feinberg den første norsk-jødiske kvinnelige rabbineren. I den andre enden av spekteret finnes «Chabad-Lubavitch», hvor kvinnen har en beskjeden plass i den religiøse utøvelsen.

Antisemittismen forsvant aldri etter andre verdenskrig. På 1950- og 1960-tallet fant en rekke antijødiske hendelser sted, som hets av jødiske elever, veltede gravstøtter på den jødiske gravlunden og tilgrising av synagogen i Oslo. I 1976 ble Olav Hoaas, lektor på en videregående skole i Nordland, dømt for Holocaustbenektelse og rasistiske uttalelser mot jøder.

Samtidig som det aldri har vært akseptabelt å fremme antisemittiske ytringer i storsamfunnet, viste en undersøkelse gjort av HL-senteret i 2012 at om lag én av ti nordmenn har antisemittiske holdninger. En undersøkelse blant skoleelever i Oslo har avslørt at antisemittisme forekommer langt oftere enn rasisme, og at «jøde» blir brukt som skjellsord (Perduco 2011).

Med etterkrigsinnvandringen fra andre verdensdeler har Norge blitt et langt mer mangfoldig land, og jødene er ikke lenger en av få grupper med en ulik bakgrunn og religion. Samtidig med at det er gjort mye arbeid, blant annet i de religiøst organiserte miljøene for å styrke dialogen og samarbeidet, har motsetninger også kommet til syne via enkeltpersoner. Det mest graverende er Arfan Bhattis skyting mot synagogen i september 2006.

Det er særlig Midtøsten-konflikten som oppgis som grunn til de antijødiske holdningene, men det er ingen tvil om at jødehatet henter argumenter fra den klassiske europeiske antisemittismen. Imidlertid kan hendelser slik som «Fredens ring», hvor muslimsk ungdom slo en symbolsk ring rundt synagogen i Oslo i februar 2015, tolkes som et ønske fra muslimsk hold om tilnærming og forståelse.

• Holocaust i Norge
• Norges historie
• Det jødiske folkets tidlige historie
• Jødedom
• pogrom

• Hvorfor ble jødene utestengt på Eidsvoll? – Norgeshistorie.no
• Norske jøders flukt til Sverige under krigen – Norgeshistorie.no
• Deportasjonen av de norske jødene – Norgeshistorie.no
• Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. HL-senteret, 2012
• Utdanningsetaten i Oslo. Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme, undersøkelse blant elever (trinn 8–10) i Osloskolen, Perduco, Oslo 2011.

• Banik, Vibeke Kieding. Solidaritet og tilhørighet. Norske jøders forhold til Israel 1945–1975, Oslo: Ph.D.-avhandling i historie, Universitetet i Oslo, 2009.
• Banik, Vibeke Kieding. Neste år i Jerusalem? Sionisme blant de norske jødene i mellomkrigstiden, Oslo, HL-senterets skriftserie 2007.
• Bruland, Bjarte. Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr 7, Oslo 2008.
• Corell, Synne. Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker, Oslo: Scandinavian Academic Press, 2010.
• Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz, Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Oslo: N.W. Damm & Søn 2005.
• Gjernes, Marta. Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarane si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942, Oslo, HL-senterets skriftserie 2007.
• Hagtvet, Bernt, Nik. Brandal og Dag Einar Thorsen (red.), Folkemordenes svarte bok, 2. utgave, Oslo: Universitetsforlaget 2014.
• Harket, Håkon. Paragrafen. Eidsvoll 1814, Oslo: Dreyers forlag, 2014.
• Johansen, Per Ole. Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1984.
• Lund, Anne Bonnevie og Bente Bolme Moen (red.), Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 2010.
• Mendelsohn, Oskar. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1–2, Oslo: Universitetsforlaget 1987.
• Moe, Vibeke og Øyvind Kopperud (red.), Forestillinger om jøder. Aspekter ved konstruksjonen av en minoritet 1814–1940, Oslo: Unipub forlag 2011.
• NOU 1997:22, Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig.
• NOU 1986:8, Flyktningers tilpasning til det norske samfunn.
• Reitan, Jon. Jødene fra Trondheim, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 2005.
• Sebak, Per Kristian. «…vi blir neppe nogensinne mange her». Jøder i Bergen 1851–1945. Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2008.
• Simonsen, Kjetil Braut. Antisemittisme, innvandringsfiendtlighet og rasetenkning i norsk bondebevegelse, 1918–1940, Oslo: HL-senterets skriftserie, 2012.
• Snildal, Andreas. An Anti-Semitic Slaughter Law? The Origins of the Norwegian Prohibition of Jewish Religious Slaughter c. 1890–1930, Oslo: Ph.D.-avhandling i historie, 2014.
• Tangestuen, Mats. «Også jødene kom for øvrig over grensen høsten 1942». Jødiske flyktninger fra Norge i Sverige 1940–1945. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 2004.
• Ulvund, Frode. Fridomens grenser 1814–1851: Handhevinga av den norske «jødeparagrafen», Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2014
• Vestbø, Arne. Moritz Rabinowitz. En biografi. Oslo: Spartacus Forlag AS, 2011.