Det gamle Israel er en vanlig betegnelse på det området i Midtøsten som var bebodd av israelitter i bibelsk tid. Utstrekning varierte gjennom tidene, og befolkningen omfattet også innbyggere med en annen etnisk tilhørighet. Hvilken tidsepoke man inkluderer varierer også. Det er vanlig å regne fra ca. 1200 fvt. til rundt 300-tallet fvt. Men for å få en sammenheng i israelittenes (jødenes) historie regner man også ofte helt frem til tempelet i Jerusalems fall i år 70 evt.

Religionen som ble praktisert i dette området er i dag et aktuelt og omstridt forskningsområde. Det er ikke lett å rekonstruere hva folk i svært gammel tid virkelig trodde og praktiserte. Kildene gir ikke et entydig bilde og kan tolkes på forskjellige måter. Tidligere forskning  baserte seg i stor grad på tekstene i Den hebraiske bibel og var preget av teologiske interesser og synspunkter. I dag blir israelittenes religion undersøkt på lik linje med andre gamle religioner i Midtøsten. 

Innenfor forskningen brukes gjerne betegnelsen israelittisk religion om religionen i Det gamle Israel i tiden før eksilet i Babylon (586–538 fvt.) og «det andre tempelets periode» eller «tidlig jødedom» fra eksiltiden og frem til den rabbinske jødedommens fremvekst. Kristen bibelforskning har ofte brukt betegnelsen "senjødedom" om perioden fra rundt 200 fvt. til 100 evt., noe som er misvisende, siden det var i nettopp denne perioden den rabbinske jødedommen tok form.

Den hebraiske bibelen er den viktigste kilden til vår viten om den tidlige utviklingen av den offisielle religionen, der guden JHVH (på norsk skrevet Jahve) skulle være israelittenes eneste gud. Tekstene omfatter poesi, myter, legender, beskrivelser av det som fremstår som historiske beretninger og ikke minst lover. Men tekstene er ikke historiske i ordets moderne betydning. Det dreier seg om ideologiske tekster som er blitt til gjennom et langt tidsrom. De er skrevet av lærde menn og formidler et bilde av deres syn på guddommen, folket og historien. Lovene som angår kvinner er preget av menns oppfatninger og interesser. Tekstene er også sterkt preget av de senere redaktørenes teologiske oppfatninger. 

Både jødisk og kristen tradisjon ble formet i en tid da ingen stilte spørsmål ved Bibelens pålitelighet som historisk kilde. Det var  bred enighet om at Mosebøkene var et resultat av en direkte guddommelig åpenbaring, og at de var nedskrevet av Moses selv. Først med opplysningstiden begynte bibelforskere å studere Mosebøkene med kritiske øyne og stille spørsmål rundt hvem som skrev dem, og når de ble skrevet og redigert. 

Moderne bibelvitenskap (flerkildehypotesen) mener at Mosebøkene er satt sammen av fire skriftlige kilder, fra forskjellig tid og fra forskjellige miljøer. Også de andre tekstenes alder er omstridt, ikke minst fordi også bibelforskere har vært preget av sine teologiske ideer. Mange kristne teologer (som Wellhausen) har for eksempel vært opptatt av å fremheve profetenes ideer på bekostning av Loven (Toraen). I første halvdel av 1900-tallet mente mange forskere (myte-rite skolen) at diktene i Salmenes bok kunne fortelle oss mye om den gammelisraelittiske kulten og forsøkte på denne bakgrunnen å rekonstruere forskjellige fester. Disse ideene er lite utbredt i dag.

Selv om mange av de senere bibeltekstene inneholder lover, fortellinger og sanger (salmer) som kan stamme fra tidlig føreksilsk tid, vet vi ikke i hvilken grad fortellingene og lovene var kjent blant vanlige mennesker utover landet. Folk hadde ingen Bibel, og lesekyndighet var neppe særlig utbredt i tidlig tid. Vi kan ikke vite i hvilken grad forfatternes og redaktørenes religiøse forestillinger er var de samme som den øvrige befolkningens tro og praksis. Dette gjelder i stor grad kvinnene og deres religiøse liv. Her kan arkeologien gi andre svar enn tekstene.

Vi vet heller ikke når fortellingen om åpenbaringen på Sinai ble allment kjent, eller når de forskjellige og detaljerte renhetslovene vi finner i 3. Mosebok ble praktisert av hele folket. Det har vært foreslått at det kan være så sent som i forbindelse med det babylonske eksil.

For å få vite noe om hva folket virkelig trodde og praktiserte, må vi bruke både arkeologiske funn og kunnskap om nabolandenes religiøse forestillinger. Mens tidligere arkeologer var mest opptatt av å finne rester etter store byggverk, som bymurer og palasser, og gjerne brukte Bibelen som hjelpemiddel til å datere funnene, har de senere tiårs arkeologer også vært interesserte i å undersøke vanlige folks hus, graver og hellige steder. Småkunsten, som omfatter amuletter, stempler, smykker og statuetter gir oss et mangfoldig bilde. I en judeisk familiegrav fra slutten av 600-tallet fvt. har man for eksempel funnet amuletter med tekster som stemmer godt overens med kjente bibeltekster, som 4. Mosebok, 6,24–26. («Herren velsigne deg og bevare deg ...»), som fremdeles brukes både i synagoger og kirker. Men det er også funnet tekster som tyder på at Jahve kan ha vært forbundet med kvinnelige makter.

De mindre gjenstandene er også ofte dekorert med bilder som viser at israelittene var godt kjent med nabolandenes religiøse symboler. Også personer som var tilknyttet den offisielle religion benyttet seg av slike. I kongetiden (fra ca. 1000–586 fvt.) brukte for eksempel mange av kongens embedsmenn egyptiske symboler, som uraeusslanger, på sine personlige stempler. I de siste århundrene før eksilet ble også assyriske symboler populære. Vi har ingen store gudestatuer eller gudebilder fra Det gamle Israel, men dette var ikke en kultur uten bilder.

Når man skal forsøke å gi et bilde av tro og praksis i det gamle Israel før eksilet, må man derfor skille mellom bibeltekstenes ideelle bilde av den offisielle religionen og de «fremmede» religionsformene forfatterne fordømmer, men som de likevel innrømmer hadde innpass både ved hoffet og i folkereligionen. Forskningen har vist at israelittene kjente mange av de samme gudene, og også praktiserte mange av de religiøse skikkene, som kanaaneerne og befolkningen i nabolandene. Først etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) later den strenge monoteismen til å være blitt enerådende i alle deler av folket. 

Mosebøkene fremstiller israelittenes eldste historie som en familiehistorie, der stamfaren Abraham inngår en pakt med en guddom og forkaster alle sine gamle guder. Både jødisk og kristen tradisjon regner Abraham som den første monoteist. Fortellingen fortsetter med beretningen om hvordan Abraham og hans familie vandrer inn i Kanaans land. Den neste avgjørende hendelsen er fortellingen om hvordan hans oldebarn, Josef og hans brødre, ender opp med å bo i Egypt, der de etter hvert blir gjort til slaver. Så følger den kjente fortellingen om flukten fra Egypt, og om hvordan israelittiske stammer blir til ett folk som samler seg i et religiøst-politisk forbund og slutter en pakt seg imellom og med guden Jahve ved berget Sinai (2 Mosebok 19 ff.). Jahve lover å beskytte og hjelpe sitt folk, mot at folket på sin side påtar seg en rekke forpliktelser, både av kultisk og etisk art. Åpenbaringen på Sinai og De ti bud danner grunnlaget for både jødisk og kristen lov og etikk helt frem til i dag. 

Bibeltekstene formidler et inntrykk av at et sterkt israelittisk folk vandret inn i sitt nye land med en egen samlende religion, etikk og livsform som sto i sterk motsetning til både kanaaneernes og nabolandenes religiøse forestillinger. Men hverken Abrahams vandringer, israelittenes opphold i Egypt, eller deres lange vandring i Sinai ørken kan bekreftes av utenombibelske kilder eller arkeologiske funn. Dette utelukker likevel ikke at det kan være en viss historisk kjerne i fortellingene. 

Bibelens beskrivelse av lovgivningen på Sinai kan heller ikke brukes av forskningen til å fastslå hvilke religiøse forestillinger som var allment kjent i den tiden da det vokste frem et israelittisk samfunn i høylandet på vestsiden av Jordan-elven (ca. 1200–1000 fvt.). Det hersker heller ingen enighet om hvor de nye innbyggerne kom fra. Den vanligste oppfatningen i dag er at det må ha dreiet seg om både innvandrete grupper (stammer) og en omfordeling av Kanaans egen befolkning. Mange forskere godtar likevel at i alle fall noen av de gruppene som bosatte seg i dette området kom fra Egypt, kanskje over et lengre tidsrom, og at disse kan ha hatt sin egen gud og sine egne tradisjoner. Det er vanlig å anta at en slik utvandring kan ha funnet sted i siste del av 1200-tallet fvt. 

Jødisk og kristen tradisjon lærer at Jahve er evig og alle tings skaper. Ifølge 2. Mosebok 3,14 stammer selve «gudsnavnet» Jahve fra Moses' tid. JHVH er strengt tatt ikke er et navn, men kan i følge bibelteksten selv oversettes med «Jeg er den jeg er» (2. Mosebok 3,14). Gudens bakgrunn er usikker. 

Den opprinnelige uttalen av gudsnavnet JHVH i bibelsk tid er i dag ukjent. Men innskrifter viser at navnet var kjent, ofte i versjonen Jahu. Vi vet også at i det andre tempelets tid (ca 515 fvt. til 70 evt.) ble dette gudsnavnet kun uttalt kun én gang i året, av øverstepresten på yom kippur. (Der JHVH forekommer i den hebraiske teksten leser jøder navnet som Adonaj [min, eller vår Herre]).

Ifølge moderne forskning har Jahve mange trekk til felles med en typisk vestsemittisk storm- og krigsgud, men han assosieres også med vulkaner, ild og røyk (2. Mosebok 19,18). Dette er spesielt for denne guddommen. En annen etymologisk betydning kan ha vært «Han blåser». Det er i dag vanlig å anta at guden Jahve har hatt sin opprinnelse i det området som i dag er en del av det syd-vestlige Jordan og det nord-vestlige Arabia. I Midtøsten var det kun i dette området det fantes slike naturfenomener på denne tiden. 

Det har også vært hevdet at guden Jahve kunne være en videreutvikling av den kanaaneiske guden El. Bibeltekstene bruker også navnet Elohim (flertall av det semittiske ordet for gud) og også flere andre betegnelser som er mer beskrivende, som Elyon (Den høye), Shaddai (Den mektige) eller Rahum (Den barmhjertige). Han er også Herre, adon. Norske bibeloversettelser bruker oftest Herren. De ulike betegnelsene tyder på at det har dreiet seg om ulike miljøer.

Bibeltekstene gir mange forskjellige bilder av denne guden. Mens tidlige tekster forteller om en gud som vandrer i haven (1. Mosebok 3,8), gir andre tekster et bilde av en som er adskilt fra denne verden. Han bor i himmelen, og når han viser seg, kommer naturen i opprør (Salme 18). Salmenes bok og flere av profettekstene viser at han tenktes å være omgitt av guddommelige vesener. Han kalles ofte Jahve Sebaot (Zvaot), hærskarenes gud, med henvisning til himmelske vesener i hans følge (Salme 89, Amos 6). Han åpenbarer seg og handler gjennom historiske hendelser. Han er også en krigsgud, som hjelper sitt folk i dets kamper mot fienden. Han er hellig, dvs. han er atskilt fra alt som er profant, men også den som hjelper og beskytter den enkelte. I den egenskap blir han også karakterisert som hyrde (Salme 23 og 103). Etter hvert blir Jahve ansett som konge, ikke bare herre over sitt eget utvalgte folk, men i siste hånd konge over alle folk.

I følge bibeltekstene skaper Jahve liv alene, og ikke i samhandling med kvinnelige krefter slik det ellers var vanlig i Midtøstens mytologi. I visdomslitteraturen (OrdspråkeneJob og Forkynneren), som har mye til felles med tilsvarende litteratur fra både Egypt og Mesopotamia, finnes likevel tekster som kan tydes som om Visdommen, som her beskrives som Jahves første skapning, i visse kretser eller perioder, kan være blitt oppfattet som en slags gudinne (Ordspåkene 8–9). (Både den hebraiske originalteksten og jødiske oversettelser bruker her gjennomgående kvinnelige pronomener og verbformer.) 

Det blir antatt at det hovedsakelig var profetene som utformet ideen om at Jahve ikke bare var israelittenes gud, men også hele verdens og alle menneskers skaper. Dette gjør alle mennesker i bunn og grunn like verdifulle. Det vokste frem en idé om at det man gjør mot sine medmennesker gjør man også mot Gud, noe som fikk konsekvenser for både etikk- og morallover. 

Men overgangen fra polyteisme til monolatri (der man tilber kun en eneste guddom, men godtar at andre folk har andre guddommer), til ren monoteisme kan ha tatt lang tid og vært forbundet med mange konfrontasjoner og tilbakeslag. For selv om Jahve var israelittenes gud, beskyldes folket, helt frem til eksilet i Babylon (586–538 fvt.), stadig for å dyrke andre guder.

Den religiøse kulten var ment å skulle styrke det nasjonale fellesskapet, samt å opprettholde en avgrensning fra de omliggende folkegruppene. Dette kan ha vært viktig allerede i tidlig tid. Det er for eksempel ikke funnet ben av svin i israelittiske bosetninger fra dommertiden (ca. 1200–1030 fvt.). Vi vet lite om de offisielle religiøse handingene i denne formative perioden, men arkeologiske utgravninger har vist at det var flere mindre kultsteder rundt om i landet. Disse lå gjerne på høyder i landskapet, og kan ha vært brukt både til Jahve-kult og mer alternative former for gudsdyrkelse. 

Første i kong Salomos regjeringstid (ca. 970–930 fvt.) ble det bygget et større kultsted, et tempel, i Jerusalem. Bibelens beskrivelse av tempelets form og utsmykning kan virke overveldende, men utformingen later til å ha hatt mange fellestrekk med det som var vanlig i både Kanaan og Syria på denne tiden. Også utsmykningen som beskrives er nå kjent fra andre byggverk i området (1. Kongebok 6, 21–29). Kjeruber, blandingsvesener med løvekropp, menneskehode og vinger, ble brukt som symboler for guddommen i mange land i Midtøsten helt fra tredje årtusen fvt. Palmer og lotusblomster er også kjente fellessymboler. Tekstene beskriver en bygning som bestod av en forhall og to indre rom – ett hellig rom og det aller helligste. I det hellige stod lysestaker, alteret for røkelsesoffer og et bord med skuebrød. I det aller helligste rom stod Paktens ark, en kiste som også symboliserte Jahves nærvær i tempelet. Det store brennofferalteret stod ute i forhallen eller forgården. Beskrivelsen av tempelet er preget av forfatternes og redaktørenes forestillinger om kong Salomos rikdom og makt. Hans virkelige tempel kan ha vært noe enklere.

Når det gjelder de offisielle religiøse handlingene, kan Salmene  gi oss en del opplysninger. Enkelte forskere har ment at en vesentlig del av kultlyrikken, for eksempel. de som går under navnet «Davids salmer», kan være diktet av sangerne og musikerne som arbeidet ved tempelet i Jerusalem. De har mange likhetstrekk med både gammelegyptiske og ugarittiske salmer. Det hersker imidlertid fremdeles ingen enighet, hverken om de enkelte salmenes alder, eller om hvorvidt bestemte salmer kan være forfattet av én bestemt person. Noen kan stamme fra den tidlige kongetiden, men mange ble skrevet i tiden etter eksilet i Babylon. 

Salmene kan deles inn i tre grupper. En gruppe hymner priser Jahve, som verdens herre, konge og skaper (f. eks. Salme 8, 103, 104, 135), andre er offentlige klagesalmer som enten ble brukt når krig eller annen ulykke truet landet, eller når kongen eller en annen person var syk eller lidende (individuelle klagesalmer). Man hadde også takkesalmer som ble anvendt når folket eller den enkelte var reddet fra nød. En egen gruppe hymner kalles ofte historiske siden de omtaler hendelser i israelittenes liv (Salme 44, 80, 105, 114). 

I salmene er det tale om å gå til Herrens hus eller alter, om å delta i ofringen og festen ved tempelet. Som i de andre kulturene i det gamle Midtøsten var ofring den viktigste kulthandlingen. Tanken bak offeret var at det enten skulle være en gave til guddommen, eller også være soning for skyld. Som oftest var det dyr man ofret, men man kunne også ofre av markens grøde. På mindre kultsteder i området er det også funnet små røkelsesaltere. Gudstjenesten ble ledsaget av musikk og sang. 

De tre store pilegrimsfestene, da folket skulle komme opp til Jerusalem, er alle knyttet både til landbruket og til historien. Pesach, som ble feiret om våren, markerte begynnelsen på bygginnhøstingen og ble også feiret til minne om befrielsen fra slavetilværelsen i Egypt. Ukefesten (shavuot) ble feiret sju uker senere, da hveten var klar til innhøsting, men også til minne om at Gud åpenbarte seg for Moses på Sinai-fjellet. Løvhyttefesten (sukkot) markerte vininnhøstingen. Overholdelse av forsoningsdagen, yom kippur, er påbudt i 3. Mosebok 23, 27–32, og disse ritualene ble også feiret i tempelet. Ellers ble hver 7. dag, sabbaten (shabbat), forskriftsmessig markert med særskilte ofre og bønner. Til tross for at alt folket ble oppfordret til å komme opp til Jerusalem til de store høytidene, må vi regne med at de aller fleste aldri hadde anledning til en så lang og besværlig reise.

Bibeltekstene forteller at det var en fast og arvelig prestestand som hadde i oppgave å lede offerhandlingene og gudstjenesten. Oppgaven gikk på omgang. Prestene, ifølge tradisjonen etterkommere av Moses' bror, Aron, kunne ikke eie land. De ble derfor underholdt av folkets tiende. Prestene skulle også undervise folket og holde oppsikt med tempelets øvrige funksjonærer, sangere, musikere og kultprofeter. Avvik fra den offisielle doktrinen ble neppe tolerert av disse. 

Profeter kunne også være knyttet til tempelet og stå i kongens tjeneste. De ble tilkalt når viktige avgjørelser skulle tas, f.eks. om krig, da de i henhold til bibeltekstene fikk i oppdrag å spå om utfallet av den forestående konflikten. Sannsynligvis virket ofte prestene selv som profeter. I tidlig tid var prester og profeter også knyttet til de lokale offisielle kultstedene rundt i landet. Men ifølge 2. Krønikebok 34 og 2. Kongebok 22–23 forsøkte kong Josjia (i ca. 622 fvt.) å fjerne det som ble ansett for fremmed kult, og gjennomførte en konsekvent sentralisering til Jerusalems tempel, uten at dette lyktes fullstendig. Alle prester og profeter ble nå knyttet til tempelet i Jerusalem og underordnet prestene der.

Ifølge bibeltekstene var det profetene som kjempet sterkest for den rene Jahve-tro (se Elias kamp mot guden Baal og gudinnen Ashera, 1. Kongebok 18). Vi finner disse monoteistiske idealene allerede hos 800-tallets profeter, Elia og Elisja, men de har neppe fått gjennomslag i alle deler av folket før mange hundre år senere. Profeter som Jesaja og Amos (700-tallet fvt.) fremhevet Jahves velde og makt, og de krav han hadde rett til å stille. Profetene var også opptatt av å understreke at offeret ikke virket i seg selv, så å si automatisk, men måtte følges av etisk vandel, sosial tenkning og omsorg for medmennesker dersom man ville vente at Gud skulle godta dem (Amos 5). 

I tiden rundt eksilet virket profetene Esekiel og Jeremia som begge prekte Guds straff og folkets undergang. Folket hadde sviktet, tilbedt andre guder og gudinner, og ulykken måtte komme. Ved å angre og be om forlatelse, var det likevel mulig å få tilgivelse. Det vokste frem også en idé om om fremtidskongen Messias, av kong Davids ætt, som skulle lede et nytt og selvstendig Israel, der hele folket igjen skulle samles. Dette ga opphavet til senere jødisk messianisme. 

Den første kongen, Saul, ble innsatt av profeten Samuel i en krisetid. Hans etterfølger, kong David, blir beskrevet som den som gjorde Det gamle Israel til en stormakt i området. Ifølge 2. Samuelsbok 7,12–13 skal David ha fått et løfte av Jahve om at hans etterfølgere skulle være konger i Israel til evig tid. Hans etterfølger, kong Salomo, fikk ry som både rik, klok og mektig. Tekstene gir inntrykk av at folket skulle ære sin konge, men at det også ble forventet at kongen skulle holde seg til Loven (Toraen), han var ikke allmektig. I 5. Mosebok 17,14–20 advares det mot konger som tar for mye makt, holder for mange koner eller skaffer seg for stor rikdom. 

Bildet av kongen er ikke enhetlig. Vi vet ikke hvordan vanlige mennesker betraktet sin konge. Flere salmer kan tyde på at kongen, i alle fall i visse kretser, var ansett som Guds «sønn», og tenktes innsatt på tronen av Jahve (Salme 2 og 110). Kongen skulle ideelt sett være folkets fremste religiøse leder. Han var mashiah (gr. messias), den salvede, noe som kan hentyde til en seremoni som ble foretatt ved Gihonkilden i Kedrons dal i forbindelse med kroningen. Noen av salmene kan tydes som om både naturen og folket ble beskyttet av kongen og den gudskraft han representerte (Salme 72). Salme 45 kan også også tolkes som om kongen var mer enn et alminnelig menneske, at han var guddommelig. Dette synet var særlig utbredt innenfor den retningen innen religionshistorisk forskning som blir kalt myte-riteskolen.

Andre tekster gir et ganske annet bilde av kongenes forhold til sitt folk og til den offisielle religionen. Ifølge bibeltekstene ble allerede kong Salomo anklaget av folket for å ha innført tvangsarbeide i forbindelse med sine store byggeprosjekter. Han blir også anklaget for å ha latt sine utenlandske hustruer forlede ham til vantro og fremmed religiøs praksis. Etter kong Salomos død, da landet ble delt sydriket (Juda), og Nordriket (Israel), tok mange konger makten gjennom krig, fjerning av konkurrenter og intriger. Begge lands konger holdt store harem, samlet seg rikdom og inngikk politiske ekteskap med døtre av nabolandenes herskere. Disse fremmede kvinnene beskyldes ofte for å ha ført sine menn bort fra den rette tro og praksis. 

0vergangen fra monolatri til ren og reflektert monoteisme har etter alt å dømme tatt lang tid. Både bibeltekstene og arkeologiske funn viser at det må ha dreiet seg om en gradvis forandring, med stadige konfrontasjoner med tidligere religionsformer. Dette var en periode da seksualitetens religiøse dimensjon, samspillet mellom det kvinnelige og mannlige aspekt i skapelsen, skulle fjernes. Dette handler om en tid da all guddommelig makt skulle forenes hos én transcendent gud. Jahve er, i motsetning til nabolandenes mannlige guddommer, ikke et seksuelt vesen, men fremstår likevel som «mann» i bibeltekstene. En «mannlig» guddom skulle altså nå overta gudinnenes tidligere ansvarsområder. 

Både bibeltekstene selv og arkeologiske funn viser at i mange kretser hadde områdets gamle guder fremdeles en betydning helt frem til Juda rikets fall (Jeremia 7, 17–18). Mye tyder på at kvinnelige guddommer ikke lett lot seg fjerne fra den folkelige religionen. I dag mener også mange forskere at israelittene, eller noen av dem, kan ha hatt en forestilling om at også Jahve trengte en kvinnelig makt ved sin side, slik andre høyguder i Midtøsten hadde. 

Tidligere gikk man nærmest selvfølgelig ut fra at det hovedsakelig var Astarte som var knyttet til det profetene og skriverne anså som frafall fra den rette tro. Der ordet eller navnet a/Ashera (hebraisk har ikke store og små bokstaver) forekom i bibeltekstene ble det oversatt med «lund» eller erstattet med Astarte. Dette var før ugarittekstene viste at Ashera var «gudenes mor» i Ugarit. Mange mener nå at det er sannsynlig at den Ashera vi møter i bibeltekstene, i ikonografien og i innskrifter kan være en arvtager etter den kanaaneiske gudinnen Ashera, symbolisert i form av en utformet trestokk, et levende tre eller et bilde av gudinnen. Ashera nevnes 40 ganger i den hebraiske teksten, og det kommer tydelig frem at hennes kult er sterkt uønsket blant de lærde. Hun både «kuttes ned», «ødelegges» og «brennes» (2. Kongebok 23,6).

Av spesiell interesse er også de mange små søylefigurene av terrakotta som er funnet i private judeiske hjem fra kongetiden, særlig fra 700-tallet fvt. Det er nå funnet mer enn tusen slike. Også på mindre og ikke-offisielle kultsteder har man funnet slike figurer, samt små hester, fugler og miniatyrmøbler, røkelsesaltere og egyptisk-inspirerte amuletter. Vi har nå også flere innskrifter som nevner «Jahve og hans a/Ashera», delvis ledsaget av tegninger av mannlige og kvinnelige vesener. Det kan tyde på at «Jahve og hans a/Ashera var en slags velkjent og akseptert velsignelsesformel.

Bibeltekstene viser at Kanaans gamle guder også fikk innpass ved hoffene i Jerusalem og Samaria, det ville derfor være galt å betegne dette som ren «folkereligion». Mange av det gamle Israels konger ble beskyldt for å dyrke andre guder enn Jahve. Allerede kong Salomo skal ha latt seg forlede til å la bygge altere for fremmede guder og tilbe både Astarte og Milkom (1. Kongbok 11, 5–8). Kongene i det senere Nordriket, Israel, får spesielt dårlig omdømme, og dronning Jesabel blir blant annet fordømt fordi hun underholder både Baal-profeter og Ashera-profeter. I kong Joakas' regjeringstid (818– 802 fvt.) skal det ha stått en Ashera (kanskje en statue) i Samaria (2. Kongebok 13,6). 

Mye kan også tyde på at de omliggende lands mannlige guder også hadde fått innpass i tempelet i Jerusalem (Esekiel 8,7–12). I Esekiel 8,14 kan vi lese om kvinner som «satt og gråt for Tammuz», den mesopotamiske guden som var gudinnen Ishtars ledsager. I Jeremia 44,15–19 hører vi om at det ble bakt kaker i Jerusalems gater til ære for Himmeldronningen, som flere forskere mener kan være en betegnelse på en sammensmelting av den mesopotamiske gudinnen Inanna/Isthtar og Astarte, ikke minst fordi assyriske tekster viser at det ble ofret kaker til Ishtar. I Juda later dette til å ha vært en familiekult, der kvinnene hadde en spesiell rolle. Å slutte med denne kulten skal ifølge folket selv ha vært det som førte til sult og mangel på våpen (Jeremia 44,18–19). 

Vi vet ikke i hvilken grad tilbedelsen av kvinnelige guddommer kan ha preget den mer offisielle kulten, men mye tyder på at i hjemmet og lokalsamfunnet kan hennes rolle ha vært viktig. Vi vet heller ikke hvorvidt det har foregått noen regelrett huskult, men kvinnefigurenes form tyder på at de har vært stilt opp i en nisje eller liknende. Det har vært vanlig, både i bibeltekstene selv og innen forskningen, å hevde at det var kvinnene som innførte eller praktiserte slik ikke-reglementert kult, og at nettopp kvinner følte et behov for en kvinnelig guddoms hjelp i livets vanskelige og farefulle situasjoner, som fødsler, sykdom og småbarnperioder. Det er imidlertid lite sannsynlig at kvinner kunne praktisere en kult i hjemmet som mannen ikke var inneforstått med. 

Livet etter døden var ikke en viktig del av tidlig israelittisk religion, de tidlige bibeltekstene gir inntrykk av at man mente at de døde «sov» i Dødsriket (1. Mosebok 37, 35). Dette var et slags skyggerike, en forestilling som også var utbredt i Mesopotamia. Flere skriftsteder tyder likevel på at de døde hadde en eller annen form for eksistens, og kunne nås. Mosebøkene inneholder forbud mot gravkult (5. Mosebok 25,14), men de mange funn av bruksgjenstander i gamle israelittske graver kan bety at man i folkereligionen håpet på et mer aktivt liv i Dødsriket, og at familiemedlemmer derfor utstyrte den døde med både mat og gjenstander. Virkelige forestillinger om legemlig oppstandelse møter vi først i tiden etter det babylonske eksil.

Da Nordriket, Israel, ble ødelagt i 722, ble en stor del av innbyggerne ført i eksil til Assyria, der de fleste etter hvert ble assimilert. Andre folkegrupper ble forflyttet inn i det tidligere israelittiske området. Juda fortsatte å eksistere som egen stat i mer enn hundre år til. Eksilet i Babylonia (586–538 fvt.) ble derimot et slags vendepunkt i utviklingen av israelittenes religion. Fra nå av snakker vi om jødedom, siden det var Judas innbyggere som førte tradisjonene videre. 

Tempelet var ødelagt, tempelkulten opphørt, og overklassen, presteskapet og de lærde var ført i eksil til Babylonia. Mange var også flyktet til Egypt, der det etter hvert oppsto mange jødiske samfunn. Profetene Jeremia og Esekiel hevdet eksilet var Guds straff over sitt folk, men at det også kunne bli starten på en ny begynnelse. Profetene lovet at at hvis folket angret og lovet å igjen vende seg til den rette tro og praksis, å ville Gud gi dem en ny mulighet. Jahve var nå ikke lenger oppfattet som bare Israels nasjonalgud. Han kunne bruke andre folkeslag, som babylonerne, til å straffe sitt eget folk. Han er nå blitt hele universets Gud. 

Vi har lite konkret informasjon om jødenes religiøse liv i Babylonia. I henhold til Esekiel 1,1–3 var det et jødisk samfunn ved Kebar-elven helt fra år 597 fvt., da en stor del av Judas overklasse ble ført til Babylonia. Esras bok nevner også flere steder som hadde jødiske samfunn. Alt tyder derfor på at de bortførte jødene fikk bosette seg sammen med sine egne. Uten tempel som sentralt samlingssted, ble det enda viktig enn før å beholde sin identitet og sine religiøse forestillinger og lover. Det ble igjen viktig å avgrense seg fra andre. 

Mange mener derfor at det var i Babylonia man begynte å samles i en tidlig form for forsamlingshus (synagoger), for å studere hellige skrifter, be og synge salmer, men man har ikke funnet rester etter slike. Felles møtesteder kan likevel ha vært brukt av profeter og lærde som videreformidlet læren om den ene og allmektige Gud. Man kunne også legge mer vekt på å praktisere sine egne lover i det daglige, både når det handlet om familiesaker, mat og helligdager. 

Da kong perserkongen Kyros tillot jødene å vende tilbake til Jerusalem (538 fvt.), og lot dem gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, vokste det frem en ny og samlende form for jødedom. Denne var preget av de hjemvendtes syn og tradisjoner. Man skapte en myte om «eksil og tilbakevending», en idé om at hele folket hadde vært ført bort og kommet tilbake. Dette til tross for at en stor del av Judas lavere samfunnslag var blitt igjen i landet, og at en stor del av de bortførte valgte å bli i Babylonia. Den mer folkelige religionen, som fremdeles ble praktisert utover landet, ble sterkt fordømt. I hus fra etter-eksilsk tid finnes ikke lenger terrakottafigurer og egyptiske symboler.

I nesten to hundre år var Juda en fattig provins i det store persiske riket. I ca. 515 fvt. var det nye tempelet ferdig, sannsynligvis en enklere utgave enn det gamle. Paktkisten var blitt borte, men tempelkulten ble igjen det felles nasjonale samlingsstedet, der prestene (Kohen/Kohanim) sto for ofringene. Presteklassen fikk fra nå av stadig større betydning. Tempelet ble også provinsens finansielle sentrum. Det var også her her folket møttes til de store høytidene. Prester og levitter var tradisjonelt delt inn i 24 vakter, som tjenestegjorde en uke av gangen, to ganger i året. Nå ble også resten av folket delt inn i slike vakter, der representanter for de forskjellige landsdelene skulle være tilstede for å overvære ofringene, for slik å gi hele folket delaktighet i ritualene. 

Mye tyder også på at Mosebøkene ble redigert i tiden rundt og etter eksilet. Forskere mener at også deler av Salmenes bok og profetlitteraturen ble skrevet ned og gjort tilgjengelige for studier og tolkning, også av folk som bodde utenfor Juda. Sannsynligvis har også lesekyndighet blitt mer utbredt blant folket. I Nehemja 8, 1–5 (400-tallet fvt.) hører vi om at skriveren Esra leser fra Loven (Toraen) for folket. Esras bok forteller om hvordan han tvinger folket til å skille seg fra sine «fremmede hustruer» og advarer familiene mot å gifte sine barn bort til de av landets innbyggere som ikke er blant de hjemvendte. Nehemjas bok forteller også om hvordan Nehemja gjenoppretter pakten mellom Gud og folket, gjennom å utarbeide en skriftlig avtale som ble undertegnet av alle stormenn, prester og levitter. Hele folket skulle nå praktisere den samme form for kult og holde seg til de samme religiøse lovene.

Etter hvert anså man Mosebøkene som en uforanderlig og guddommelig åpenbaringstekst. På et meget tidlig tidspunkt må de lærde likevel ha innsett at tekstene måtte tolkes og forklares for å beholde sin aktualitet gjennom endrede tider.  Det var også viktig å utlede moralske og etiske prinsipper fra de mange fortellingene i bibeltekstene. Hensikten var å gjøre det mulig å leve i henhold til den pakten man mente var inngått allerede på Sinai-fjellet. Senere jødisk tradisjon fører denne tolkningstradisjonen helt tilbake til Josva. Den skal så være gått videre til «de eldste», og fra dem til profetene. Etter eksilet skal tradisjonen være videreført av «Den store forsamling», en gruppe lærde ledet av skriveren Esra. Vi har ikke mange opplysninger om rekken av formidlere fra 400-tallet fvt. og frem til makkabeer-tiden nesten tre hundre år senere. 

I tiden frem mot tempelets ødeleggelse i år 70 evt., ble det etter hvert  grunnlagt kjente akademier (jeshivaer) der de lærde videreutviklet både lovene, de daglige levereglene og etikken (se Hillel, Shammai). I det andre tempelets senere tid holdt også det jødiske sanhedrin til i tempelets forgård. Det ble også stadig mer vanlig å møtes i synagogene til bønn og studier. Grunnlaget ble lagt for det som senere fikk navnet rabbinsk jødedom. Det var denne som overtok da tempelkulten tok slutt og jødene etter ble hvert drevet i eksil.

I tiden etter eksilet oppsto det etter hvert forestillinger om legemlig oppstandelse, sannsynligvis under påvirkning fra zoroastrismen. I de siste århundrene før vår tidsregnings begynnelse kom også ideene om sjelens udødelighet (Daniel 12). De nye ideene ble utviklet av fariseerne og de tidlige rabbinerne, men skal være blitt avvist av presteklassen, saddukeerne. De lærde fokuserte nå stadig mer på enkeltmennesket og enkeltindividets skjebne etter døden. Troen på de dødes oppstandelse er tett knyttet til læren om straff og belønning. Mens man tidligere mente Guds straff skulle finne sted her på jorden, oppsto en tro på at resultatet av ens handlinger skulle vises i det neste liv. Fariseerne begynte å bruke begreper som olam ha-ze (denne verden) og olam ha-ba (den kommende verden).

Ideene om legemets og sjelens oppstandelse spilte også en stor rolle i mange fromme kretser, f.eks. blant esseerne, som de fleste mener er forfatterne av Dødehavsrullene. I tiden før tempelets fall utviklet det seg også en apokalyptikk, som særlig utfoldet seg i apokryfe skrifter. De fleste av disse har ikke fått innpass blant jødedommens hellige skrifter.

  • Barstad, Hans M.: Det Gamle Testamente. En innføring. Oslo 1993.
  • Brenner, Athalya: The Hebrew God and His Female Complements, i: The Feminist Companion to World Mythology, London 1992, s. 48–62.
  • Dever, William G.: Did God have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel, Grand Rapids, Michigan. Cambridge, U.K. 2005.
  • Dever, William G.: The Lives of Ordinary People in Ancient Israel. Where Archaeology and the Bible Intersect, Grand Rapids, Michigan; Cambridge U.K. 2012.
  • Finkelstein, Israel; Silberman Neil Asher: The Bible Unearthed. Archaeology´s New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred texts. New York. London. Toronto, Singapore. Sydney 2001.
  • Keel, Othmar: Jerusalem und der eine Gott. Eine Religionsgeschichte. Göttingen 2011.
  • Niditch, S.: Ancient Israelite Religion. New York 1997.
  • Olyan, Shaul M.: Ashera and the Cult of Jahweh in Israel. Scholars Press 1988.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.