Saddukeerne, jødisk religiøst politisk parti i Judea fra 2. århundre fvt. til 1. århundre evt. Navnet er trolig avledet av Sadok (Zadok), en øversteprestkong Davids tid (2. Samuelsbok 19,12). Sadoks etterkommere tjente som øversteprester helt frem til makkabeertiden tidlig i 2. århundre fvt.

Saddukeerne har ikke etterlatt seg noen skriftlige kilder, men omtales både i Talmud, i Det nye testamente og hos Josefus. Ingen av disse kildene gir et pålitelig bilde, siden alle betrakter saddukeerne utenfra, og ingen av dem er positivt innstilt til saddukeerne. Vi kan likevel danne oss et omtrentlig bilde av hvor de kom fra, hva de tenkte og hvordan de forholdt seg til andre jødiske grupper på denne tiden.

Da makkabeerne overtok rollen som øversteprester, noe de ifølge tradisjonen ikke hadde rett til, førte dette til at presteklassen ble oppsplittet. En gruppe skal ha opprettet et nytt tempel i Leontopolis i Egypt, en annen gruppe skal ha dannet den sekten som kalles esseere (som skal ha inkludert en gruppe som slo seg ned i Qumran, ved Dødehavet), og en tredje gruppe dannet et slags religiøst-politisk parti i Jerusalem. Det er disse Josefus og senere rabbinsk tradisjon omtaler som saddukeerne.

Medlemmene kom hovedsakelig fra de aristokratiske prestelige familiene, og overklassen så på dem som representanter for den tradisjonelle tempelkulten og tradisjonelle religiøse verdier. Dette til tross for at mye tyder på at saddukeerne ikke tok avstand fra overklassens hellenistisk påvirkete levesett.

Saddukeerne ville ha ro og orden i landet slik at den tradisjonelle tempelkulten kunne fortsette. De samarbeidet godt med den politiske ledelsen i landet helt frem til ca. 76 fvt., da den jødiske dronningen, Salome Aleksandra, lot fariseerne overta de religiøse lederstillingene. I Herodes den stores regjeringstid (37–4 fvt.) skal saddukeerne igjen ha fått religiøs makt i Jerusalem.

Det var likevel en gruppe underordnete saddukeiske prester som indirekte startet den første jødiske krigen mot romerne i 66 evt. Grunnen skal ha vært misnøye med at det skulle foretas ofringer til ære for den romerske keiseren i det jødiske tempelet. Etter jødenes nederlag i krigen, og tempelets ødeleggelse i år 70 evt., forsvant saddukeerne som religiøst og politisk parti.

Tekster funnet i Qumran, Dødehavsrullene, tyder på at gruppen ved Dødehavet og gruppen i Jerusalem var uenige om mange tolkningsspørsmål vedrørende jødisk religiøs lov (halakha).

Fariseerne skal også ha ligget i konflikt med fariseerne, både når det gjelder religiøse ideer og utviklingen av den religiøse loven. Ifølge Josefus var saddukeerne tilhengere av ideen om at mennesket har fullstendig fri vilje. De mente derfor at Gud (JHVH) ikke grep inn i menneskenes liv. De var religiøst konservative og avviste nye tanker som oppstandelses- og engletro og hinsidig lønn og straff. 

Den største forskjellen var likevel at saddukeerne bare godtok den skriftlige Toraen (bibeltekstene), og avviste den fariseiske og rabbinske tolkningstradisjonen (Den muntlige loven) som skulle bli en viktig del av jødedommen i tiden etter tempelets fall i år 70 evt. Uenigheten ga seg utslag i viktige ting som hvorvidt de bibelske renhetsreglene, ikke minst for kvinner, skulle begrenses til kontakt med tempelkulten eller overføres til hjemmet og det private liv, slik fariseerne hevdet.

  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.