saddukeerne

Rekonstruksjon av tempelet, i hagen til Holyland hotell i Jerusalem.
Herodes'tempel
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Saddukeerne var et jødisk religiøst politisk parti i Judea fra 2. århundre fvt. til 1. århundre evt.

Faktaboks

Uttale
saddukˈeerne

Navnet er trolig avledet av Sadok (Zadok), som i henhold til flere tekster i Det gamle testamentet og Tanakh var en prestkong Davids tid (2. Samuelsbok 19,11 og 1. Krønikebok 15,11).

Mannlige etterkommere av Sadok skal i henhold til tradisjonen ha tjent som yppersteprester helt frem til jødenes oppstand mot selevkidene, landets gresk/syriske herskere. Kampene begynte i 167 fvt. og ble ledet av Juda Makkabeeren og hans brødre. Familien var hasmoneere, navnet på en jødisk presteslekt. (Makkabeer er et tilnavn som betyr «hammeren».) Jødenes seier førte til at denne slekten overtok av makten i landet. I 152 fvt. lot Jonatan Makkabeeren seg utnevne til yppersteprest, og dette embetet gikk senere arv i familien. Slekten hadde deretter både den verdslige og den religiøse makten, noe som ikke hadde vært tilfelle tidligere. Dette møtte mye motstand. Flere grupper, blant dem fariseerne, mente at hasmoneerne ikke hadde rett til yppersteprestembetet fordi de ikke ble regnet som nedstammet fra Sadok. Andre mente de ikke kunne være både yppersteprester og ha kongemakt.

Tapet av yppersteprestembetet kan ha ført til at den gamle presteklassen (av slekten Sadok) ble oppsplittet. En gruppe skal ha opprettet et nytt tempel i Leontopolis i Egypt, en annen gruppe skal ha dannet den sekten som kalles esseerne (som skal ha inkludert en gruppe som slo seg ned i Qumran, ved Dødehavet), og en tredje gruppe dannet et slags religiøst-politisk parti i Jerusalem. Det er disse den jødiske historieskriveren Josefus (37–100 evt.) og senere rabbinsk tradisjon omtaler som saddukeerne. De opptrer som gruppe fra rundt 150 fvt.

Saddukeerne har ikke etterlatt seg egne skriftlige kilder, men omtales både i Talmud, i Det nye testamentet og hos den jødiske historieskriveren Josefus (cirka 37–100 evt.). Ingen av disse kildene gir et pålitelig bilde, siden alle betrakter saddukeerne utenfra. Vi kan likevel danne oss et omtrentlig bilde av hvor de kom fra, hva de tenkte og hvordan de forholdt seg til andre jødiske grupper på denne tiden.

Rolle

Gammelt litografisk blad (1894 som fremstiller øverstepresten under ofring av røkelse på alteret.

Øverstepresten i Jerusalem
Av .

Medlemmene kom hovedsakelig fra de aristokratiske prestelige familiene, og overklassen så på dem som representanter for den tradisjonelle tempelkulten og tradisjonelle religiøse verdier. Dette til tross for at mye tyder på at saddukeerne ikke tok avstand fra overklassens hellenistisk påvirkete levesett.

De prestelige familiene ville likevel ha ro og orden i landet slik at den tradisjonelle tempelkulten kunne fortsette. De som valgte å bli igjen i Jerusalem samarbeidet godt med den politiske ledelsen i landet helt frem til ca. 76 fvt., da den jødiske dronningen, Salome Aleksandra, lot fariseerne overta de religiøse lederstillingene. I Herodes den stores regjeringstid (37–4 fvt.) skal saddukeerne igjen ha fått religiøs makt i Jerusalem.

Det var likevel en gruppe underordnete saddukeiske prester som indirekte startet den første jødiske krigen mot romerne i 66 evt. Grunnen skal ha vært misnøye med at det skulle foretas ofringer til ære for den romerske keiseren i det jødiske tempelet. Etter jødenes nederlag i krigen, og tempelets ødeleggelse i år 70 evt., forsvant saddukeerne som religiøst og politisk parti.

Ideer

Fragment av et av de store Jesaja-håndskriftene, Jes 1,1–26.

/Bertelsmann Lexikon-Verlag. Gütersloth.

Tekster funnet i Qumran, Dødehavsrullene, tyder på at esseerne, som de fleste forskere antar utgjorde gruppen som holdt til i Qumran, og saddukkeerne i Jerusalem var uenige om mange tolkningsspørsmål vedrørende jødisk religiøs lov (halakha). Dette til tross for at de begge kan ha ført sine tradisjoner tilbake til presten Sadok.

Ifølge Josefus var saddukeerne tilhengere av ideen om at mennesket har fullstendig fri vilje. De mente derfor at Gud (JHVH) ikke grep inn i menneskenes liv. De var religiøst konservative og avviste nye tanker som oppstandelses- og engletro og hinsidig lønn og straff. Saddukeerne skal også ha ligget i konflikt med fariseerne, både når det gjelder religiøse ideer og utviklingen av den religiøse loven. Både fariseerne og den senere rabbinske jødedommen mener at mennesket har fri vilje og muligheten til å velge mellom rett og galt.

Den største forskjellen var likevel at saddukeerne bare godtok den skriftlige Toraen (bibeltekstene), og avviste den fariseiske og rabbinske tolkningstradisjonen (den muntlige læren) som skulle bli en viktig del av jødedommen i tiden etter tempelets fall og tempelkultens opphør.

Uenigheten ga seg blant annet utslag i viktige ting som hvorvidt de bibelske renhetsreglene, ikke minst for kvinner, skulle begrenses til kontakt med tempelkulten eller overføres til hjemmet og det private liv, slik fariseerne hevdet. Det var denne tolkningstradisjonen som skulle gjøre det mulig å utvikle jødedommen videre, uten tempel og offerkult.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
  • Schiffman, Lawrence H. From Text to Tradition. A History of Second Temple Rabbinic Judaism. Ktav Publishing House. New Jersey 1991.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg