Tempera på tre, muligens fra altertavle.

Abraham, av Lorenzo Monaco (1cirka 1408–1410. av Dick Stracre/Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

Abraham, den eldste av de bibelske stamfedrene (patriarkene) og ifølge første Mosebok både israelittenes (jødenes) og flere andre folks stamfar. Abraham skal ha vært den første som bare anerkjente én gud, og regnes derfor som den første monoteist. Han spiller en sentral rolle i jødedom, kristendom og islam.

I jødedommen regnes Abraham som det jødiske folkets stamfar, og den som inngikk en pakt mellom Gud og det jødiske folk. Innlemmelse i pakten markeres gjennom brit mila, omskjæring av guttebarn. Kristendommen anser Abraham for å være det perfekte eksempelet på et rettroende menneske, og de troende kristne anses som hans virkelige etterkommere. Innenfor islam regnes Abraham som en av profetene, og gjennom sønnen Ismael som det arabiske folkets stamfar. Disse tre religionene kalles derfor ofte «de abrahamittiske religonene».

Fortellingene om Abraham finnes i første Mosebok, kapittel 12 til 25. Abraham er gift med Sara, og far til Isak og Ishmael, som er sønn av tjenstekvinnen Hagar. Etter Saras død får Abraham ytterligere seks sønner med Ketura, men disse dro senere østover og fikk ingen plass i fortellingene.

Abraham er en velstående småfe-eier som på Guds (JHVHs) befaling utvandrer fra Ur i Mesopotamia til Kanaan sammen med sin familie. Gud lover ham at han skal bli stamfar for et stort folk, og at alle fremtidige slekter vil bli velsignet gjennom ham. Når de ankommer landet Kanaan gir Gud landet til Abraham og hans etterkommere (1. Mosebok 12,7). Dette løftet blir senere gjentatt.

Etter en tid i landet Kanaan inngår Gud en formell pakt med Abraham. Pakten skal føres videre gjennom den ennå ufødte sønnen Isak. Gud gjentar løftet om at Abraham skal bli far til mange folkeslag, og endrer nå hans navn fra Abram, som betyr "Den opphøyde far" til Abraham, som betyr "Mange folks far". Pakten innebærer at Gud (JHVH) skal være Abrahams gud, og Abrahams slekt skal være Guds folk. Betingelsen er at alle mannlige etterkommere, fra slekt til slekt, skal omskjæres. (Gud glemmer likevel ikke Ismael, og lover å gjøre også ham til stamfar for et stort folk.)

Både ifølge bibelteksten og senere tradisjon er Abraham og Sara, samt stamfedrene og stammødrene Isak og Rebekka, Jakob og Lea begravet i Makpelahulen i Hebron (1. Mosebok 23).

Fortellingene om Abraham, hans sønnesønn Jakob og dennes sønn Josef kan betraktes som et gammel-israelittisk nasjonalepos som legitimerer «nasjonal», religiøs og kulturell identitet, særlig i tiden etter eksilet i Babylon (586– 538 fvt.), da fortellingene i henhold til bibelvitenskapen fikk sin endelige form.

I senere jødisk tradisjon fremstår Abraham som det store tros- og lydighetsforbilde. For å teste Abrahams lydighet ber Gud ham om å ofre Isak som brennoffer. Abraham adlyder, men gutten blir reddet i siste liten, ved at en Guds engel gir Abraham en vær som erstatning for sønnen. Engelen forteller Abraham at han vil være velsignet på grunn av sin lydighet mot Gud. Fortellingen om bindingen av Isak (aqedah) har fått mange tolkninger og mange tilleggsopplysninger i den jødiske tolkningstradisjonen aggada og midrash.

Som religionsgrunnlegger overgås Abraham bare av Moses. I jødisk fortellertradisjon omtales Abraham som den som overholdt alle Guds bud, også de som enda ikke var blitt åpenbart, og i tidlig jødisk filosofi fremstår han som den store rettferdige, som profet og som filosof.

I nyere tid har forestillingen om Guds løfte om land til Abrahams jødiske etterkommere fått fornyet aktualitet i forbindelse med sionismens oppkomst.

I Det nye testamentet er Abraham, nest etter Moses, den av skikkelsene fra Den hebraiske bibelen/Det gamle testamente som omtales mest, 72 ganger. Her understrekes også Abrahams lydighet. Abraham blir dessuten et forbilde på den kristne forestillingen om rettferdiggjørelse gjennom tro, og de kristne oppfattes som de virkelige Abrahams barn og som de som blir velsignet av Gud. Jesus regnes som en direkte etterkommer etter Abraham (Matteus 1,1–7).

Løftet til Abraham om at gjennom ham skal alle jordens slekter velsignes, oppfattes i Det nye testamente som en tidlig forutsigelse om det fremtidige kristne evangelium.

Fra Web Gallery of Art.

Abraham sender Hagsr og Ismael bort av Guercino (1591–1666)/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

De bibelske abrahamstradisjonene utgjør også en viktig bakgrunn for fremveksten av islam. Abraham, eller Ibrahim på arabisk, regnes som en av dem som fikk Guds åpenbaring før Muhammad og omtales som "Guds venn" (Sure 4,124). Innenfor islam regnes Abraham som muslim og som den som først forsto Guds (Allahs) enhet. Muhammad skal ha regnet Abraham som den viktigste tidligere profeten og Abraham omtales i 25 av Koranens 114 surer (75 ganger ved navn). Sura 14 heter Abraham. Ifølge islam regnes Abraham også som arabernes stamfar, gjennom sønnen Ishmael, som han fikk med tjenstekvinnen Hagar.

Bibelforskningen har beskjeftiget seg intenst med Abraham-skikkelsen. Det var lenge vanlig å anta at Abraham var en historisk person, at han hadde forbindelse med amorittene og kunne plasseres i tid rundt 2000–1800 fvt. Fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble det stadig mer vanlig å hevde at Abraham kunne være en rent litterær skikkelse. Noen inntar fremdeles et mellomstandpunkt og mener at Abrahamsberetningene inneholder en historisk kjerne, men at denne etter hvert er blitt forandret og utvidet.

Svært få jødiske eller kristne akademiske bibelforskere vil i dag hevde at Abraham er en historisk person. Mange teologer vil også hevde at en uheldig overfokusering på historisitet har ført til at de mest sentrale teologiske og litterære poengene i historien om Abraham er kommet i bakgrunnen. Jødiske og kristne forskere har også ulikt perspektiv på hva som er de sentrale teologiske poengene.

For mange troende og ikke-troende i dag er vitenskapens oppfatninger om Abraham og hans historie ikke spesielt relevante. Fortellingen betraktes som en hellig historie, uavhengig av hvorvidt Abraham har vært en virkelig person.

  • Nielsen, Eduard : Abrahams historie, 1992, København : Museum Tusculanums forlag
  • Van Seters, John: Abraham in history and tradition, 1975, New Haven : Yale University Press
  • Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg. Universitetsforlaget, Oslo 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. oktober skrev theodor moe

bra fakta i denne teksten. det hjalp meg med skolearbeidet :)

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.