Tempera på tre, muligens fra altertavle.

Abraham, av Lorenzo Monaco (1cirka 1408–1410. av Dick Stracre/Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

Abraham, den eldste av de bibelske stamfedrene (patriarkene) og ifølge første Mosebok både israelittenes (jødenes) og flere andre folks stamfar. Abraham skal ha vært den første som bare anerkjente én gud, og regnes derfor som den første monoteist. Han spiller en sentral rolle i jødedom, kristendom og islam.

I jødedommen regnes Abraham som det jødiske folkets stamfar, og den som inngikk en pakt mellom Gud og det jødiske folk. Innlemmelse i pakten markeres gjennom brit mila, omskjæring av guttebarn. Kristendommen anser Abraham for å være det perfekte eksempelet på et rettroende menneske, og de troende kristne anses som hans virkelige etterkommere. Innenfor islam regnes Abraham som en av profetene, og gjennom sønnen Ismael som det arabiske folkets stamfar. Disse tre religionene kalles derfor ofte «de abrahamittiske religonene».

Fortellingene om Abraham finnes i første Mosebok, kapittel 12 til 25. Abraham er gift med Sara, og far til Isak og Ishmael, som er sønn av tjenstekvinnen Hagar. Etter Saras død får Abraham ytterligere seks sønner med Ketura, men disse dro senere østover og fikk ingen plass i fortellingene.

Abraham er en velstående småfe-eier som på Guds (JHVHs) befaling utvandrer fra Ur i Mesopotamia til Kanaan sammen med sin familie. Gud lover ham at han skal bli stamfar for et stort folk, og at alle fremtidige slekter vil bli velsignet gjennom ham. Når de ankommer landet Kanaan gir Gud landet til Abraham og hans etterkommere (1. Mosebok 12,7). Dette løftet blir senere gjentatt.

Etter en tid i landet Kanaan inngår Gud en formell pakt med Abraham. Pakten skal føres videre gjennom den ennå ufødte sønnen Isak. Gud gjentar løftet om at Abraham skal bli far til mange folkeslag, og endrer nå hans navn fra Abram, som betyr "Den opphøyde far" til Abraham, som betyr "Mange folks far". Pakten innebærer at Gud (JHVH) skal være Abrahams gud, og Abrahams slekt skal være Guds folk. Betingelsen er at alle mannlige etterkommere, fra slekt til slekt, skal omskjæres. (Gud glemmer likevel ikke Ismael, og lover å gjøre også ham til stamfar for et stort folk.)

Både ifølge bibelteksten og senere tradisjon er Abraham og Sara, samt stamfedrene og stammødrene Isak og Rebekka, Jakob og Lea begravet i Makpelahulen i Hebron (1. Mosebok 23).

Fortellingene om Abraham, hans sønnesønn Jakob og dennes sønn Josef kan betraktes som et gammel-israelittisk nasjonalepos som legitimerer «nasjonal», religiøs og kulturell identitet, særlig i tiden etter eksilet i Babylon (586– 538 fvt.), da fortellingene i henhold til bibelvitenskapen fikk sin endelige form.

I senere jødisk tradisjon fremstår Abraham som det store tros- og lydighetsforbilde. For å teste Abrahams lydighet ber Gud ham om å ofre Isak som brennoffer. Abraham adlyder, men gutten blir reddet i siste liten, ved at en Guds engel gir Abraham en vær som erstatning for sønnen. Engelen forteller Abraham at han vil være velsignet på grunn av sin lydighet mot Gud. Fortellingen om bindingen av Isak (aqedah) har fått mange tolkninger og mange tilleggsopplysninger i den jødiske tolkningstradisjonen aggada og midrash.

Som religionsgrunnlegger overgås Abraham bare av Moses. I jødisk fortellertradisjon omtales Abraham som den som overholdt alle Guds bud, også de som enda ikke var blitt åpenbart, og i tidlig jødisk filosofi fremstår han som den store rettferdige, som profet og som filosof.

I nyere tid har forestillingen om Guds løfte om land til Abrahams jødiske etterkommere fått fornyet aktualitet i forbindelse med sionismens oppkomst.

I Det nye testamentet er Abraham, nest etter Moses, den av skikkelsene fra Den hebraiske bibelen/Det gamle testamente som omtales mest, 72 ganger. Her understrekes også Abrahams lydighet. Abraham blir dessuten et forbilde på den kristne forestillingen om rettferdiggjørelse gjennom tro, og de kristne oppfattes som de virkelige Abrahams barn og som de som blir velsignet av Gud. Jesus regnes som en direkte etterkommer etter Abraham (Matteus 1,1–7).

Løftet til Abraham om at gjennom ham skal alle jordens slekter velsignes, oppfattes i Det nye testamente som en tidlig forutsigelse om det fremtidige kristne evangelium.

Fra Web Gallery of Art.

Abraham sender Hagsr og Ismael bort av Guercino (1591–1666)/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

De bibelske abrahamstradisjonene utgjør også en viktig bakgrunn for fremveksten av islam. Abraham, eller Ibrahim på arabisk, regnes som en av dem som fikk Guds åpenbaring før Muhammad og omtales som "Guds venn" (Sure 4,124). Innenfor islam regnes Abraham som muslim og som den som først forsto Guds (Allahs) enhet. Muhammad skal ha regnet Abraham som den viktigste tidligere profeten og Abraham omtales i 25 av Koranens 114 surer (75 ganger ved navn). Sura 14 heter Abraham. Ifølge islam regnes Abraham også som arabernes stamfar, gjennom sønnen Ishmael, som han fikk med tjenstekvinnen Hagar.

Bibelforskningen har beskjeftiget seg intenst med Abraham-skikkelsen. Det var lenge vanlig å anta at Abraham var en historisk person, at han hadde forbindelse med amorittene og kunne plasseres i tid rundt 2000–1800 fvt. Fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble det stadig mer vanlig å hevde at Abraham kunne være en rent litterær skikkelse. Noen inntar fremdeles et mellomstandpunkt og mener at Abrahamsberetningene inneholder en historisk kjerne, men at denne etter hvert er blitt forandret og utvidet.

Svært få jødiske eller kristne akademiske bibelforskere vil i dag hevde at Abraham er en historisk person. Mange teologer vil også hevde at en uheldig overfokusering på historisitet har ført til at de mest sentrale teologiske og litterære poengene i historien om Abraham er kommet i bakgrunnen. Jødiske og kristne forskere har også ulikt perspektiv på hva som er de sentrale teologiske poengene.

For mange troende og ikke-troende i dag er vitenskapens oppfatninger om Abraham og hans historie ikke spesielt relevante. Fortellingen betraktes som en hellig historie, uavhengig av hvorvidt Abraham har vært en virkelig person.

  • Nielsen, Eduard : Abrahams historie, 1992, København : Museum Tusculanums forlag
  • Van Seters, John: Abraham in history and tradition, 1975, New Haven : Yale University Press
  • Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg. Universitetsforlaget, Oslo 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. november 2011 skrev tor dahlberg

Jeg lurer på hvilken av de fremende guder, som Abraham og hans far Tarah dyrket østenfor Eufrat, Jos.24; 1-2.



Det er bare en virkelig GUD, Jesu FAR.

Derfor måtte flere guder være tegn på avguder,serlig når vi ser på Moses gud som bad sitt folk om å bryte loven.

Dræp og stjel alt dere klare, fikk de beskjed om.





Troen på vår fryktelige herre.

23/11-09



Midt Østens problem startet for flere tusen år siden, da en gruppe mennesker ble ledet og fristet med melk og honning og i troen på en djevelsk herre, til å angripe kana`aen, da startet en brann der nede som etter flere tusen år, enda ikke er slukket, så om det finnes en djevel noe sted, så må det være troen på en slik som klarte dette.



Men da slår folk seg på brystet og sier med sin egen fortreffelighet i saueflokken, det finnes ikke noe slikt.

Men glemmer at troen på at han finnes lever, og dette har styrt menneskene til grusomheter i flere tusen år.



De geistlige har i to tusen år fortalt oss om denne gode gud, men deres lærebok bibelens skrifter forteller oss ikke om en god gud, men om en djevelsk gud, på side etter side.



Der han ber sitt folk om å utføre de verste krigs forbrytelser, drep kvinner og barn ble de pålagt å gjøre, noe som de og utførte, mest på grunn av frykt for sin fryktelige herre.



Men som oftest var denne djevelske gud slett ikke fornøyd med deres verk, og sendte verdens daværende krigsherrer gang på gang for å straffe sine slaver, som hadde lovet troskap, og merket seg med forhudens skamfering, som et tegn på underdanighet.



Dette blir av våre prester bare tatt som et tegn på denne guds rettferdighet, men det var lederne som førte folket da som nå, derfor var alt urettferdig mot de som aldri hadde noe valg, prester og øvrighet arvet jo sine posisjoner, dette har jeg aldri hørt fra prekestolen, men truslene om straff fra deres ”gud”, har vi hørt fra den kanten, i mange tusen år.



Vår tro kommer fra et folk i Midtøsten, dette folkets opprinnelige 12 stammer, er nå redusert til bare en stamme, som har nedarvet tro og frykt for sin gud, de fikk jo bevis for hans eksistens, og makt til å straffe dem da han satte Adolf i gang med dette i siste krig.



Derfor har de stor trang til å reise templet, for å tilfredsstille deres gud med offergaver.

Men tempeltomten er allerede bebygd av den samme herrens moske, den kan ikke ryddes av veien uten meget stor strid, som kan dra hele verden med seg. (avgud mot avgud).



Problemet er bare at de som har verdslig makt og styrer verden i dag også underlegger seg troen på denne djevel, enten han eksisterer eller ikke.



Muslimske selvmords terrorister går gladelig i døden i troen på deres gode gud, mens moren med glede og stolthet henger opp ett bilde av sin edle sønn, som var villig til å adlyde sin herre, selv om han måtte gi sitt liv.



Det samme gjør USAs president når han må sende sine ungdommer ut til strid mot denne gudens undersåtter, der begge parter dør i troen på en rettferdig gud.

Vi må ikke glemme at ingen president i USA kan nomineres uten at han legger hånden på bibelen, som symbol på sin tror på denne djevelske gud, som Jødedommen og Muslimene har felles, utrykt på hver sit språk.

Herren Allah.



Mens vi "kristne" burde følge i Kristus fotspor, han som kjempet mot denne guds avgudsprester fra første stund.

Men den muligheten har våre fundamentalistiske kirkefedre tatt fra oss, i sin blindhet.

Blindet av sin herre.



Men de er nå i de siste tider avslørt i sine handlinger, ved at de har begynt å spotte Jesus rettledning, i alle bibelselskapets nye bibelutgaver, som er blitt utgitt etter 1930 utgaven.



Interesserte kan få deres meget utspekulerte eksempler på dette, fra undertegnede.



Det kom en kar ned på et fjell i Sinai, og påstod at han var selve skaperen av alt det fysiske, og som bevis på sin påstand, gav han sitt utvalgte folk 10 gode bud, hugget i stener. (Himmelens grunnlov)?

Men denne karen kom også med andre 613 lover. Som ikke var gode, de fleste var meget onde. (Moseloven).



Denne karen tvang sitt folk til å bryte alle de 10 gode bud, slå i hjel alle dere klarer, stjel alle derres eiendommer og deres land, var hans befalning til sitt folk, dette er de ikke ferdig med enda. = KRIGSFORBRYTELSER.



Vi har tilbedt denne djevel i mange tusen år, og gjør det enda, på grunn av våre lederes grådighet.

Bibelen dokumenterer dette i hele det gamle testamente.

Med over 100 foskjellige historier.



Moses brukte djevelens redskap slangestaven, til å forføre sitt folk.



Det var en kvinne ved navn Eva som også ble fristet av en slange.



Muslimenes gud er den samme som Abrahams gud, selvmords bomberne beviser dette, med deres fristelser om en herlighet uten grenser i himmelen. Det samme ble våre vikinger fristet med, om de døde i kamp.





Tor Dahlberg.







3. mai 2012 skrev Sissel Røvik

Hei Tor Dahlberg

Jeg lurer på hvilke kilder du bruker når du fremlegger slike påstander.

27. august 2013 skrev tor dahlberg

Forandringer etter bibelselskapets 1978 utgave.

ev, 89.





Pottemakerens penger.

9/11-09





I Matteus 27, 9, blir det pekt på Jeremias skrifter, men der er det tilsynelatende ikke noe som har sammenheng med en pottemakers penger, bare om en elendig pottemaker. Men Matteus kjente tydeligvis sammenhengen ellers hadde han ikke henvist til Jeremias skrifter.

Men i dag blir det særlig vanskelig når dagens skriflærde har forandret bibelen til det ukjennelige.



Herren så på seg selv som en vellykket pottemaker, som kunne forme Israels hus til en velformet potte i sin hånd. Men om den ikke ble vellykket første gang så var det vel bare å gjøre leiren om igjen, om den ikke var herdet enda, til et annet kar, som alle pottemakere pleid å gjøre. Jer.18,1-12.



Men enda denne ufullkomne pottmakeren har drevet på i flere tusen år har han enda ikke klart å få til en god potte av denne leiren, for han driver på med å forme Israels hus fremdeles.

For leiren ville bestemme sin egen formgivning, for de hadde harde hjerter, Jer: 18;12.



Men sine onde og harde hjerter hadde Israel fått av sin djevelske skaper, for han sier; den jeg vil den forherder jeg.

De aktet ikke sin gud som noen god håndverker, men en som ikke skjønte seg på slikt, og ville derfor forme seg selv,

Jes.29; 16.



Han har altså drevet på med dette arbeidet i flere tusen år, men da han slett ikke er en god og fullkommen pottemaker, så er hans verk bare blitt til en nasjon av baktalere, som hele tiden har baktalt Messias etter hans død. = (Deres salvede).

Deres konge som de trodde skulle frelse dem, i en blodig krig mot Romer åket.



Og da han nektet å være med på deres ville planer, ble det forherdete folket veldig skuffet, derfor fikk endelig djevelens prester med seg hele folket, i et felles skrik. KORSFEST; KORSFEST.

At dette var feil, har de aldri lært seg til å forstå, for deres herre og gud, = pottemakeren, har hele tiden lovet dem en stor og mektig frelser, som de enda går og håper på.



Slik at de aldri kunne fatte, at det som de her gjorde, var feil.

Enda Jesus alltid hadde gjort bare gode gjærninger for folket, og aldri hadde gjort noen gjerninger som var onde, så ville folket allikevel straffe ham, ved steining, Joh.10, 30-39.



For de likte slett ikke at han påminte dem om at deres gud hadde skapt Moses om til en gud for Aron og Farao,

2Mos.4; 16 + 7; 1. +Sal.82; 6.

Dermed beviste Jesus at deres egen gud drev med å lage avguder. For da Jesus sa dette prøvde de å gripe ham, Joh.10, 39.

.

Deres raseri bunnet i deres redsel, og den angst de hadde for deres forferdelige gud, som hadde straffet dem i over tusen år, fordi som han sa, de hadde tilbedt avguder.

Dermed hadde djevelen dem i sin klo, for Moses var deres forbilde og far, og gud for deres høyeste prest Aron.

Dessuten viste de at deres herre gang på gang hadde minnet dem på at han var alle guders gud, slik at han også ble gud for alle avguder. Men dette kunne de ikke gjøre noe med.



Helt til Jesus kom og sa deres djevel i mot, Mat.4, 8-10. da fikk djevelen sine lydige og flittige spyttslikkende prester, til å kjøpe en forræder for tretti sølvpenger, slik at de på et beleilig tidspunkt kunne gripe Jesus, uten at den allmennheten som enda stod på Jesus side, fikk noen mulighet til å lage oppstyr, derfor ble han grepet i nattemørket, av mørkets tjenere.

Mat.26, 14-16.



Men da den selvopptatte angiveren Judas endelig forsto hva han hadde gjort, var det for sent å angre, og nå ville han slett ikke ha disse blodpenger, og ville levere dem tilbake til sin arbeidsgiver, men de nektet å ta tilbake disse penger, fordi de var klar over at de hadde forårsaket uskyldig blod, Mat.27; 3-10.



Men da disse penger kom fra Israels pottemaker, ble de derfor returnert tilbake til ham, han som hadde bosted i tempelet deres,

Her i Sak. 11; 13. 1930 utgaven sies det at han kastet pengene inn til pottemakeren i herrens hus, som selvfølgelig er den rette eieren.



For herre pleide å sammenligne seg med en pottemaker, som skulle forme Israels hus til en fullkommen potte, det mente han måtte la seg gjøre, for leiren kunne ikke bestemme sin skapelse, det var det pottemakeren som bestemte, naturligvis.



Derfor gikk Judas tilbake til sin oppdragsgiver, og returnerte blodpengene til han som de hevdet hadde tilholdssted i tempelet, nemlig Israels gud, eller djevelen, som hadde gitt pengene til sin leiemorder Judas, som endelig forsto hvem han i virkelighet hadde fått oppdraget fra, da han så hva de gjorde med Jesus.



De skriftlærte som arbeider i det skjulte, på vår tid, mente dette måtte være feil, eller for avslørende, for deres kjære djevel.

Derfor tok de i 1978 i Det Nosk bibelselskaps forlag, og forandret Sak.11; 13, og sa det var smelteren som bodde i tempelet.

Men det eneste en pottemaker bruker varmen til, er for å herdede sine potter.

Han kan da ikke smelte sine leir krukker. Husk det står ingetig om at pengene ble smeltet, men at de ble brukt til å kjøpe pottemakerens åker, for å bruke den til begravelses sted .



Altså med andre ord, i djevelens åker, der hans leiesvenner prestene begraver alle hans forårsakete døde mennesker på den vide jord, i sine hager.



Then the Lord said, throw the money into the treasury. So I threw the money into the treasury at the Lords temple. Zec.11, 13. The Bible, Contemporary English Version, Harper C. P.



Derfor lyder mitt spørsmål; Hvem står i virkeligheten, bak dagens utgivelse av det hellige ord.

28. august 2013 skrev Ida Jackson

Bibelen er utgitt av Det norske Bibelselskap. http://www.bibel.no/

Håper det var nyttig.



Alt godt

Ida Jackson

Nettansvarlig

28. august 2013 skrev Kurt Ivan Gaare

Tor Dahlberg.



Enig med deg.



Herrens ondskap er grundig dokumentert i Det gamle testamente. Det er overveldende flere bibelsteder som beskriver denne i retning av ”THE PRINCIPLE OF (D)EVIL” enn bibelsteder som beskriver denne i retning av ”THE PRINCIPLE OF GO(O)D”.



Likevel klarer bibeloversetterne og teologene å vri og vrenge på kunnskapen om godt og ondt, slik at jødenes sverdsvingende, krigerske, hevngjerrige og blodtørstige entitet – HÆR(SKAR)ENES GUD - får overveldende flere positive sider enn negative sider.



Er ikke dette - å se på ondskapen som godt - svært farlig for menneskene i det lange løp? Er det ikke farlig å tilbe en entitet man kaller kjærlig, hvis kjærlighet er blitt grundig forvansket gjennom teologien (jf. NIDkjærhet), og hvis ukjærlighet man tillegger Gud blir gjort til det helligste av alt? Er det ikke livets største fare når sverd, hat og hevn blir til religion, når det moralske livs avfallsstoffer opphøyes til rang av guddommelighet?



Kristne blir lært opp til å tro at den jødisk-kristne tradisjon har menneskehetens mest avanserte moral, skriver Riane Eisler i boka Begeret og Sverdet. - Og det er riktignok at Bibelen i hovedsak handler om rett og galt... Men i den utstrekning den avspeiler et herskersamfunn, er Bibelens moral i beste fall avstumpet. I verste fall er den en pseudomoral hvor Guds vilje er et skalkeskjul for grusomhet og barbari.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.