Eretz Israel, politisk og religiøst begrep; hebraisk for "Israels land", opprinnelig det bibelske Israel, som tilhørte de jødiske kongedømmer på tiden for det første og andre tempelet. Området er også betegnet som det lovede land: et landområde lovet jødene av Gud.

Begrepet er ikke mye brukt i Bibelen (og kun i Det gamle testamente), først og fremst i mosebøkene. Begrepet opptrer først i 1 Mos 12,7 – som landet som ble lovet til Abrahams etterkommere.

Forskere er uenige om hvorvidt Eretz Israel skal forstås religiøst eller geografisk; som det symbolske, religiøse hjemlandet, eller som et definert geografiske område. Med framveksten av den politiske sionismen på 1800-tallet, og etableringen av staten Israel i 1948, er det oftest brukt om et geografisk område innenfor det historiske Palestina. Heller ikke som sådan er Eretz Israel presist angitt, og det er ikke enighet om hvilke landområder som hører til Israels land. Særlig i israelsk politikk bruker Eretz Israel politisk, blant annet for å forsvare okkupasjonen av Vestbredden, som i jødisk nasjonalisme består av Judea og Samaria. Deler av høyresiden har argumentert for at deler av Libanon (opp til elven Litani) tilhører Eretz Israel; andre at hele Libanon, deler av Syria, deler av Jordan og store deler av Sinai også inngår. Enkelte regner også Golanhøydene med til Eretz Israel.

Mens Palestina (og Libanon) var en del av Det osmanske riket ble Eretz Israel av sionistene oftest brukt om området rundt Jerusalem og strekningen fra Litani-elva i nord til Eilat i sør. I det britiske mandatområdet Palestina, fra 1920-årene til 1948, var Eretz Israel det hebraiske navnet brukt av sionistene på mandatområdet.

Opprettelsen av Israel som selvstendig stat skjedde innenfor deler av det britiske mandatområdet Palestina. Den sionistiske ledelsen var sekulær, og brukte ikke Eretz Israel som religiøs referanse. Målet var å etablere en moderne, sionistisk stat i Palestina, ikke nødvendigvis et stor-Israel samsvarende med olditidens Eretz Israel, som det heller ikke er folkerettslig grunnlag for. Like fullt refererte israelske myndigheter på 1950-tallet til det historiske Eretz Israel, og understreket at staten Israel er en del av dette.

I nyere israelsk politikk, særlig etter Seksdagerskrigen i 1967, da Golan og Vestbredden ble okkupert, har Eretz Israel som politisk faktor fått større betydning. Da ble Øst-Jerusalem, der de jødiske templene lå, erobret – og Jerusalem forent under israelsk styre; det bibelske Judea og Samaria ble lagt under israelsk kontroll. Høyreorienterte sionister argumenterte for at også området opp til Litani i Libanon burde tilhøre Israel. Dette ble framført i forbindelse med Israels invasjoner i 1978 og 1982; den i 1978 ble gitt navnet Operasjon Litani.

Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 har begrepet særlig blitt brukt for å legitimere Israels krav på Vestbredden, og ikke minst som det ideologiske grunnlaget for de nasjonalreligiøse bosetterne. Blant ortodokse jøder er det problematisk å overlate deler av Eretz Israel til ikke-jøder, og en anneksjon av Vestbredden er begrunnet med både religiøse og politiske argumenter, så vel som sikkerhetsmessige. Ved å inngå en fredsavtale med Jordan i 1994 anerkjente Israel denne staten, og oppga derved krav på territorier øst for Jordan-elven. Dette er imidlertid ikke akseptert av alle høyresionister. Blant de ultraortodokse avvises derimot enhver jødisk statsdannelse så vel som tanken om et Eretz Israel, fordi det etter deres oppfatning griper inn i Guds plan for jødene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.