tannaim

Tannaim, (flertallsform av tanna, en som tolker og underviser) er betegnelsen på en gruppe jødiske lærde som arbeidet med utviklingen av den jødiske religiøse loven, halakha, og jødisk bibeltolkning, midrash, i de første to århundrene av vår tidsregning.

Det er vanlig å anta at tannaim overtok fra fariseerne, men det har ikke vært en klar og skarp overgang. Deres oppgaver var likevel noe forskjellige. Fariseerne hadde gått over fra å være en politisk gruppe under hasmoneerne, til å bli religiøse lærere for folk flest. Tannaim var mer opptatt av å utvikle og tilpasse loven, samle og systematisere den. Tilhengerne av Hillels og Shammais retninger ("skoler"), som fortsatte å eksistere etter læremestrenes død, utgjorde en vesentlig del av tannaim. 

Tannaims betydning økte etter tempelet i Jerusalems fall og tempelkultens opphør i år 70 evt. De lærde var nå av den overbevisning at det fantes både en muntlig og en skriftlig Tora, og at begge var gitt til Moses på Sinai. Tannaim var knyttet til jeshivaer, akademier, men det er ikke klart hvorvidt det dreide seg om større institusjoner og egne bygninger. De kan også ha møttes i studiehus, synagoger og private hjem. Flere tannaim er kjente skikkelser for jøder helt frem til i dag, som rabban Gamaliel den eldre, rabbi Akiva og Jehuda ha-Nasi.

Etter Bar Kokhva-oppstanden (132–132 evt.) fant de lærde det nødvendig å samle og systematisere den jødiske loven og skrive den ned. Vi vet ikke akkurat nå eller hvordan arbeidet begynte. Den endelige redaksjonen skal ha vært utført av den kjente rabbineren Jehuda ha-Nasi, og være blitt ferdig rundt år 200 evt. Tilleggsverket, Tosefta, ble ferdig noe senere. Men utviklingen av jødisk lov tok ikke slutt. Det videre tolkningsarbeidet ble utført av deres etterfølgere, de såkalte amoraim, som arbeidet ved akademiene i Eretz Israel og i Babylonia. Resultatet av dette omfattende arbeidet ble Talmud, jødedommens største og viktigste hellige tekstsamling etter Toraen, og flere samlinger av midrashlitteratur.