Diaspora, opprinnelig en betegnelse på jødenes spredning blant andre nasjoner og på jødiske samfunn utenfor Eretz Israel (landet Israel). Diasporaen var et resultat av deportasjoner og flukt, men også av frivillig utvandring til allerede eksisterende jødiske diasporasamfunn. 

Betegnelsen diaspora ble brukt allerede i den første jødiske oversettelsen av Den hebraiske bibel til gresk (Septuaginta), som ble utført i Alexandria fra 200-tallet fvt.

Jødisk tradisjon skiller mellom det babylonske eksil (586–538 fvt.), og eksilet som fulgte Jerusalems fall i år 70 evt., men begge har hatt stor betydning for jødedommens utvikling, både teologisk og når det gjelder ritualer og praksis.

I moderne språkbruk kan diaspora også betegne andre religiøse eller nasjonale minoriteter, som lever i fremmede omgivelser. 

De første diasporasamfunnene oppstod i Babylonia på 500-tallet fvt., og var et resultat av kong Nebukadnesar 2s ødeleggelse av Jerusalem i 586 fvt. og den påfølgende deportasjon av en større del av landets jødiske befolkning til Babylonia. Da kong Kyros i 538 fvt. tillot jødene i Babylonia å vende tilbake til Juda, valgte mange å bli i sitt nye hjemland. 

Likevel var det de hjemvendte som satte sitt preg på jødedommens utvikling. Flere tradisjoner fra eksiltiden ble beholdt, som en øket fokusering på bønn og studier. De lærde utviklet også en ide om at et helt folk hadde har vært i eksil, men var vendt tilbake til Erez Israel. Denne forestillingen om å leve i eksil og vende tilbake har satt sitt preg på jødedommen helt frem til i dag.

På samme tid ble det også opprettet flere jødiske samfunn i Egypt, dit mange jøder hadde flyktet fra krig og uroligheter. Spesielt kjent er den jødiske kolonien ved Aswan i Øvre Egypt. Denne besto i flere hundre år. 

Aleksander den stores erobring av landene i Midtøsten (fra 333 fvt.) og den etterfølgende hellenistiske perioden, førte til opprettelsen av mange jødiske handelssamfunn i de nyopprettede greske byene i området. Etter romernes erobring av Juda i 63 fvt. flyttet stadig flere jøder til andre deler av Romerriket.

Jødenes nederlag i krigen mot romerne (66–70 evt.) og den mislykkede Bar-Kokhva-oppstanden (132–135 evt.), resulterte i at romerne fordrev de gjenværende jødene fra området romerne kalte Judea. Bare i Galilea var det fremdeles fungerende jødiske samfunn. Jødene ble nå et folk uten eget land.

Forvisningen fra Eretz Israel resulterte i at jødedommens kulturelle og religiøse sentra ble flyttet til diasporaen. I middelalderen lå de viktigste jødiske lærestedene først i Babylonia, Nord-Afrika og Spania, senere i Frankrike og byene langs Rhinen. Frem til annen verdenskrig var Øst-Europa et viktig senter for den europeiske diaspora-jødedommen, men det bodde også rundt en million jøder i de muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse praktiserte det som kalles sefardisk jødedom.

Fra 1500-tallet ble det også opprettet jødiske samfunn i Den nye verden. 

Staten Israels opprettelse (i 1948), og muligheten den har gitt jødene til å vende tilbake til forfedrenes land, har ført til at mange jøder nå skiller mellom tvungent eksil og frivillig diaspora.

Det bor fremdeles jøder i alle verdensdeler, men de store jødiske samfunnene i den muslimske verden eksisterer ikke mer. De gamle og tradisjonelle jødiske samfunnene i Øst-Europa ble utryddet under andre verdenskrig, men det lever fremdeles jøder i både Russland og flere andre østeuropeiske land.

I senere tid er USAs jøder viktige bidragsytere til jødedommens videre utvikling, men også Europas jødiske samfunn bidrar i betydelig grad. Ikke minst i Tyskland er det nå igjen et levende jødisk liv.

Norge har hatt jødiske menigheter siden opprettelsen av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo 1892 og i Trondheim 1905.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.