Tora

Tora betyr "lære", og ordet har flere betydninger innenfor jødisk tradisjon. Først og fremst er det betegnelsen på de fem Mosebøkene, som forteller om perioden fra verdens skapelse til Moses' død på Nebofjellet. I Den hebraiske bibelen, Tanakh, har Mosebøkene fått navn etter sine første innledende ord: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (Navnene), Vayiqra (Og Herren kalte), Bamidbar (I ørkenen), og Devarim (Ordene). 

Kjernen i Toraen er forholdet mellom Gud og Israel, et folk som fører sin historie tilbake til Abraham, Isak og Jakob. Toraen leses som en kronologisk nedtegning av israelittenes tidlige historie, og som et vitnesbyrd om hvordan Gud har grepet inn i historien for å straffe eller hjelpe det jødiske folk.

I jødisk tradisjon blir Mosebøkene oppfattet som en uforanderlig og guddommelig åpenbaringstekst. Slik er det fremdeles innenfor ortodoks jødedom. Innenfor vår tids ikke-ortodokse jødiske retninger (reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonisme) godtar de fleste likevel moderne bibelvitenskap og dens synspunkter. 

Betegnelsen Tora kan også henvise til hele Den hebraiske bibelen, Tanakh, og kan i mange sammenhenger også omfatte alle jødiske hellige skrifter. Den ofte brukte oversettelsen av ordet Tora med "Loven" blir derfor lett misvisende. Tekstene omfatter både fortellinger, poesi og beretninger om historiske hendelser.

Mosebøkenes lovtekster er grunnteksten for all videre utvikling og tolkning av den jødiske religiøse loven, Halakha, og omtales som Tora she-bi-khetav (Den skriftlige læren). Men allerede i århundrene etter nedskrivingen må de lærde ha innsett at denne teksten trengte forklaringer for å kunne anvendes under skiftende forhold og endrete tider. Slik oppsto en jødisk tolknigstradisjon som fremdeles er en viktig del av dagens jødedom.

I rabbinsk jødedom, , som er den formen alle dagens hovedretninger springer ut fra, omfatter begrepet Tora derfor også Tora she-be-al-peh (Den muntlige læren), som etter å ha vært overlevert i muntlig form gjennom mange hundre år, ble nedskrevet i jødedommens andre hellige bok, Mishna. Denne inkluderer fortolkninger og forklaringer til Mosebøkenes lover, forskrifter og leveregler. Også kjernen i dette stoffet føres i henhold til ortodoks jødisk tradisjon tilbake til Moses på Sinai. 

Den muntlige læren omfatter også rabbinske tolkninger og avgjørelser etter den tid, og er fremdeles under utvikling. Både endringer i samfunnet og teknologiske oppfinnelser krever nye tilpasninger og rettningslinjer som lar seg forene med Toraens bud og tidligere rabbineres fortolkninger av disse.

Moderne bibelforskning mener at Mosebøkene, i den overleverte form, ble redigert på 500-tallet fvt. Den første samlingen og nedskrivingen av lovene som inngår i Mishna, fant sted i Galilea rundt 200 evt. Stoff som ikke fikk plass i Mishna ble samlet i Tosefta (Tillegget), som i omfang er større en Mishna. Mishna danner grunnteksten i Talmud som er jødedommens mest omfattende skriftsamling. Talmud finnes i to versjoner, hvorav den siste og mest brukte, Den babylonske Talmud, ble ferdig redigert på 500-tallet evt.

Opprinnelig ble Toraen skrevet på pergamentruller. Fra synagogens lesepulter resiterer man fremdeles fra slike håndskrevne toraruller. Torarullene oppbevares i et spesielt skap i synagogen, og regnes som synagogens og menighetens mest verdifulle gjenstander. Rullene er gjerne viklet inn i broderte duker, eller rikt utsmykkete beholdere av tre eller metall. Jøder fra forskjellige land har ulike tradisjoner når det gjelder form og utsmykking. Slike beholdere har vært en viktig del av jødisk kunsthåndverk gjennom tidene. Et avsnitt fra teksten leses fortløpende i løpet av ett år (noen steder i løpet av en treårssyklus), i forbindelse med bestemte gudstjenester.

Trykte utgaver av Toraen kalles Humash, en hebraisk forkortelse for hamisha humshei Tora (fem femtedeler av Toraen). En Humash har ofte både den hebraiske grunnteksten og en oversettelse til det enkelte lands språk, på motstående side. Mange har også rabbinske kommentarer i margen. Humash brukes i skolen, i hjemmet og av menigheten i synagogen. For mange jøder har Humash nærmest vært synonym med selve Bibelen.

I tradisjonelle askenasiske menigheter var det ikke vanlig med inngående studer av Tanakhs øvrige bøker, og slik er det fremdeles for mange ultraortodokse jøder. I sefardiske samfunn har læreplanen derimot alltid inkludert mer omfattende studier av Tanakh.

Bortsett fra i forbindelse med gudstjenesten i synagogen, omfatter studiene av Toraen alltid også de rabbinske kommentarene til teksten. Jødedommen har en stor mengde forklaringer og tilleggsopplysninger om både personer og hendelser som omtales i tekstene – noe som bidrar til å gjøre tekstene levende og aktuelle. Mange viktige og vanskelige spørsmål har også fått en helt annen forklaring enn hva en bokstavtro lesing ville innebære. I ikke-ortodokse menigheter bruker man også moderne hermeneutiske metoder, og ikke minst leses fortellingene om israelittenes (jødenes) tidlige historie i lys av hva arkeologiske funn i Eretz Israel (landet Israel) kan fortelle.

I strengt ortodokse kretser blir det å studere Tora (i ordets videre betydning) tradisjonelt sett på som mannens viktigste oppgave i livet. For noen varer studiene livet ut. Det er imidlertid mindre vanlig at den enkelte jøde selv søker til bibeltekster for å finne svar på personlige trosspørsmål. Det er heller ikke vanlig å sitere slike skriftsteder i dagliglivet. Men mange av de store rabbinernes uttalelser, fortolkninger og handlinger er kjent av mange og brukes som eksempel på rett adferd. Det jødiske troslivet uttrykkes likevel hovedsakelig gjennom handlinger, velsignelser, bønner og takksigelser.