amoraim

Amoraim er likevel best kjent som ansvarlige for innholdet, samlingen og redigeringen av de to utgavene av Talmud, jødedommens viktigste religiøse tekstsamling, etter Toraen. De kalles derfor også ofte for talmudrabbinere. De bygget i stor grad på det store arbeidet utført av de tidligere rabbinske lærde, de såkalte tannaim, som frembrakte de hellige tekstene Mishna og Tosefta. Men mens Mishna ble skrevet på hebraisk, ble de senere tolkningene og forklaringene av loven og bibeltekstene hovedsakelig både fremført og skrevet på to forskjellige dialekter av datidens talespråk, arameisk.

Rabbinerne som arbeidet i Eretz Israel hadde tittelen rabbi, noe som indikerte at de hadde full juridisk myndighet over jøder, mens de lærde i Babylonia hadde noe mer begrenset juridisk autoritet og fikk tittelen rav. Jødisk tradisjon bruker betegnelsen Babylonia om området tilsvarende dagens Irak, lenge etter at de gamle babylonske rikene hadde opphørt å eksistere på 500–tallet fvt.

Siden jødisk tolkningstradisjon baserer seg på diskusjoner mellom flere navngitte lærde, kjenner vi navnet på rundt tre tusen talmudrabbinerne. De mest kjente blant de lærde samlet studenter rundt seg og formet en slags «skoler». Vi vet ikke om de møttes i spesielle bygninger, men mye tyder på at dette kan ha vært tilfelle, i alle fall ved lærestedene i Galilea. De mest kjente rabbinske akademiene lå i Tiberias, Seporis i Galilea og i Caesaria ved Middelhavet, samt i Sura, Pumbedita og Mahoza i Babylonia.

Ved siden av det enorme arbeidet med Talmud samlet amoraim også en stor mengde tidligere bibelforklaringer, såkalte midrashim. De utviklet også en ny type midrash, beregnet på undervisningen i synagogen. Disse ble ferdig redigert fra 300-tallet og helt frem til 800-tallet. Men også dagens rabbinere bygger videre på deres tolkninger.

• jødedom
• rabbinsk jødedom
• rabbinsk litteratur
• Talmud
• midrash