Sara - bibelsk person

Faktaboks

Sara
Sarai
Maleri av James Tissot (1636–1902.)
Faraos tjenere beundrer Saras skjønnhet.
Av .

Maleri av Guercino (1591–1666)

Abraham sender Hagsr og Ismael bort.
Av /Wikimedia Commons.
Det som ifølge tradisjonen er Saras grav i Makepelahulen i Hebron.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sara er i Det gamle testamentet og Tanakh Abrahams ektefelle og mor til Isak. Ifølge første Mosebok er hun den første av israelittenes (jødenes) fire stammødre, matriarkene. De andre er Rebekka, Lea og Rakel. Sara følger med Abraham og hans slekt helt fra Ur i Kaldea til Kanaan. Som Abrahams hustru blir hun den første kvinnen som velger å tilbe bare én gud, Jahve. Sara er også den første av Bibelens mange barnløse kvinner som etter Guds hjelp til slutt likevel blir gravide.

Hennes navn er opprinnelig Sarai, men blir senere endret til Sara på Guds oppfordring. Begge navnene betyr prinsesse. Både i tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh og i senere jødisk tradisjon, omtales hun som svært vakker. Det samme gjør en tekst som er funnet blant Dødehavsrullene.

I jødisk tradisjon symboliserer Sara selve morsrollen i verden. Hun regnes som full av visdom og som Abrahams medhjelper i å spre kunnskap om den ene Gud blant de israelittiske kvinnene. Både hun selv og de andre tre stammødrene regnes om profeter.

Sara nevnes også i Koranen, som profeten Abrahams (Ibrahims) hustru og mor til Isak (Koranen, sure 11, 71–72). Men det er Abrahams sønn Ismael og hans mor Hagar som er de viktige personene i muslimsk tradisjon.

Bibelfortellingen

Maleri av Giovanni Battista Tiepolo (1696–1779), i Palazzo Patriarcale, Udine, Italia.
Sara lytter ved teltåpningen.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sara er Abraham hustru, og flere steder fremstiller Abraham henne også som sin søster eller halvsøster. Første gang er under oppholdet i Egypt, dit familien hadde flyttet på grunn av hungersnød (1. Mosebok 12,10). Abraham foreslår for Sara at hun skal si til egypterne at hun er hans søster. Han mener at hvis egypterne tror hun er hans ektefelle, så vil de drepe ham og la Sara leve. Saras skjønnhet blir lagt merke til ved hoffet, og Sara blir hentet til faraos hus og blir hans kone, mens Abraham får mengder av verdifulle gaver av farao (1. Mosebok 12,16). Men når farao får vite at Abraham har løyet, blir han rasende og jager dem begge vekk. Historien gjentar seg når Abimelek, kongen av Gerar, henter Sara, men blir hindret av Gud i å forgripe seg på henne. Gud ber ham så om å gi Sara tilbake til Abraham. Her forklarer Abraham at Sara er hans halvsøster, og at de ikke har felles mor (1. Mosebok 20,12). Disse tekstene har vært gjenstand for mange ulike tolkninger.

Både Sara og Abraham blir svært gamle, men er fremdeles barnløse, og det er ingen som kan føre slekten videre. Sara gir derfor sin egyptiske slavekvinne, Hagar, til Abraham for at han skal kunne gjøre henne gravid og få barn/en sønn (1. Mosebok 16, 1–2). Ifølge bibelteksten ville et slikt barn bli regnet som Saras eget. Når Hagar oppdager at hun bærer Abrahams barn, ser hun ned på Sara, som blir rasende og forårsaker at Hagar rømmer. På Guds oppfordring vender Hagar likevel tilbake og fortsetter å tjene Sara. Guds engel lover Hagar at hun skal føde en sønn som hun skal gi navnet Ismael, og denne skal bli far til et stort folk. Abraham er 86 år når Ismael blir født.

Tretten år senere befaler Gud Abraham at både han og hans etterkommere skal omskjæres (1. Mosebok 17, 9–13). Deretter ber Gud Abraham om å endre Sarais navn til Sara, og lover å velsigne henne og gi henne en sønn med Abraham. Sara skal bli mor til mange folkeslag. Abraham, som nå er blitt hundre år, kaster seg på marken og ler. Litt senere viser Gud seg gjennom tre engler og forteller Abraham at innen ett år vil Sara være mor til en sønn. Sara, som lytter ved teltåpningen, ler for seg selv siden hun er nitti år og ikke lenger fruktbar. Gud er misfornøyd med at hun tviler på at alt er mulig ved hans hjelp. Sara er redd og nekter for at hun lo, men Gud motsier henne og sier: «Jo, du lo».

Sara blir gravid og føder en sønn som får navnet Isak, et navn som er avledet av det hebraiske ordet for å le. Sara lurer på om folk kommer til å le når en gammel dame som henne gir bryst. Forholdet mellom Sara og Hagar, Ismael og Isak blir stadig vanskeligere, og Sara ber til slutt Abraham om å jage begge vekk. Abraham vil nødig gjøre det, men Gud forklarer at Abraham skal lytte til Sara og gjøre som hun sier, for det er Isak som skal blir israelittenes stamfar (1. Mosebok 21,12). Gud hjelper likevel Hagar og Ismael. Ismael vokser opp i ørkenen, blir en god bueskytter og får en egyptisk kvinne til ektefelle. Han blir senere en viktig skikkelse i islam.

Sara spiller ingen rolle i de videre bibelfortellingene, og hennes navn dukker heller ikke opp i forbindelse med fortellingen om at Abraham var villig til å ofre Isak (aqeda). Ofringen blir stoppet av Guds engel i siste liten. Men ifølge jødisk fortellertradisjon (midrash) dør Sara når hun får høre om hendelsen, og før hun har hørt om den lykkelige slutten. Ifølge bibelfortellingen dør hun i en alder av 127 år, i byen Hebron (1. Mosebok 23, 1–2). Abraham kjøper Makpelahulen og begraver henne der.

I senere jødisk tradisjon

Innenfor den jødiske fortellertradisjonen (aggada og midrash) legges det stor vekt på Saras store visdom, og dette underbygges med skriftstedet der Gud befaler Abraham å lytte til hva Sara sier. Rabbinerne har også funnet mange forklaringer på hvorfor Sara var barnløs så lenge. Det at hun til slutt likevel fikk Isak, skal være som en belønning for hennes visdom og godhet. I den forbindelse skal Gud ha gjort hennes kropp ung og vakker igjen.

En tekst som leses av ortodokse jødiske menn under sabbatsmåltidet og som priser "Eshet Hayyil" (den gode kvinne) sies å være bygget på forestillingen om Sara. Det legges også vekt på at Sara var den eneste bibelske kvinnen som Gud snakket til helt direkte.

Siden Sara regnes som jødenes stammor og som den første som selv valgte å følge den ene gud, er det vanlig å gi kvinnelige konvertitter navnet Sara. Det andre vanlige navnet er Rut, en annen bibelsk kvinne som valgte å bli en del av det jødiske folket.

Bibelforskningen

Innenfor både jødedom, kristendom og islam har det være vanlig å anta at fortellingene om patriarkene og matriarkene (fedrene og mødrene) beretter om historiske personer og hendelser, og plasserer disse skikkelsene i tiden rundt 2000–1800 fvt. Men fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble det stadig mer vanlig å hevde at Abraham og Sara kunne være litterære skikkelser. Enkelte mener likevel at tekstene kan inneholde en historisk kjerne, som senere er blitt utvidet, fortolket og nedskrevet i litterær form.

Svært få jødiske og kristne akademiske bibelforskere vil i dag hevde at Abraham og Sara er historiske personer. Men for mange troende og ikke-troende er vitenskapens oppfatninger om disse tingene av liten betydning. Fortellingene betraktes om hellig historie, og Sara tjener som rollemodell, uavhengig av hvorvidt hun har vært en virkelig person.

Jødisk feministisk bibelforskning leser disse tekstene som et av mange eksempler på kvinnenes stilling i familien og samfunnet i et gammelt patriarkalsk samfunn. Å bringe slekten videre var kvinnenes hovedoppgave, og klarte de det ikke selv, så måtte de dele mannen med en annen kvinne. I spesielle situasjoner kunne mannen kanskje også i virkeligheten overlate sin kone til andre menn, slik Abraham gjør i første Mosebok.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg