Halakha, betegnelsen på den jødiske religiøse loven (læren om de religiøse forpliktelsene). Ordet er avledet av et verb som betyr "å gå", og betegner derfor "veien" man skal gå for å leve et hellig liv i henhold til pakten mellom Gud og det jødiske folk, beskrevet i Mosebøkene

Betegnelsen halakha kan også henvise til bestemte spesifikke juridiske avgjørelser.

Halakha regulerer både forholdet mellom mennesket og Gud, og forholdet mellom mennesker. Den omfatter alle deler av livet, som bønn, gudstjenester, matregler, dagligliv, landbruk, sivil- og kriminallov, etikk og moral. 

De forskjellige retningene innen dagens jødedom legger ulik vekt på overholdelsen av halakha. Ortodokse jøder forsøker å leve etter halakha i størst mulig grad, andre overholder noen av forpliktelsene. Humanistiske eller ikke-troende jøder overholder få, eller ingen, av halakhas leveregler. 

Halakha har flere kilder, og er blitt videreutviklet av rabbinerne gjennom flere tusen år, og utviklingen fortsetter. Den tidligste kilden til den jødiske religiøse loven er Tora she-bi-khetav (Den skriftlige læren), som er nedtegnet i Mosebøkene. I henhold til rabbinsk tradisjon inneholder denne 613 såkalte negative (forbud) og positive (påbud) forpliktelser, mizvot.

Den neste skriftlige kilden til jødisk lov er Mishna, som ble redigert i Galilea rundt 200 evt., og kalles Tora-she-be-al-peh (Den muntlige læren).

Ideen om en todelt Tora stammer fra fariseernes og de tidlige rabbinernes overbevisning om at Gud også ga Moses muntlige forklaringer til Mosebøkenes lover. Disse skulle traderes (bringes videre) muntlig fra generasjon til generasjon for å sikre at lovene skulle kunne tilpasses endrete tider. Mishna inneholder nesten 150 navngitte fariseeres og tidlige rabbineres uttalelser om sentrale rituelle og juridiske spørsmål. Den behandler også prinsipielle filosofiske og etiske spørsmål. 

Den viktigste kilden til halakha er imidlertid Talmud, som består av Mishna og dens rabbinske tolkninger, gemara. Talmud finnes i to versjoner. Den første samlingen, kalt Den jerusalemske Talmud, ble redigert i Galiea rundt 400 evt. Den langt mer omfangsrike Babylonske Talmud ble samlet og redigert ved akademiene i Babylonia (dagens Irak) rundt hundre år senere. Også deler av Talmuds mangfoldige fortellerstoff, om for eksempel bibelske personer, skikk og bruk, ble gjennom tidene gitt status som jødisk lov.

De rabbinske autoritetene har gjennom tidene også innført lover og endringer (takkanot), som ikke er basert på hverken bibel eller Mishna, hvis de har funnet det nødvendig av for eksempel sosiale grunner.

Frem til midten av 1000-tallet fortsatte denne videreutviklingen av jødisk lov og tradisjon ved lærestedene i det som i jødisk tradisjon omtales som Babylonia (i dagens Irak), som dengang var blitt muslimsk. 

Akademiene ble ledet av lærde menn kalt geonim (de fremragende). De mottok spørsmål om vanskelige religiøse og juridiske emner fra rabbinere i hele den jødiske verden, og mange av svarene, responsa (hebr. teshuvot), er fremdeles tilgjengelige.

Fra 900-tallet ble det muslimske Spania et nytt sentrum for studier av jødisk lov, filosofi og vitenskap. I landene nord for Alpene sto det nå også frem jødiske religiøse ledere som opprettet høyere læresteder for studiet av jødisk lov. Blant disse er jeshivaen i Mainz under ledelse av rabbi Gershom ben Jehuda (960–1028), som innførte flere forandringer i den jødiske religiøse loven. Blant annet ble polygami (flergifte) forbudt for askenasiske jøder. En annen kjent rabbi fra denne tiden er Shlomo ben Jitzhak (1040–1105), vanligvis omtalt under sitt akronym Rashi, fra Troyes i Nord-Frankrike. 

Talmuds lovstoff ble ordnet og systematisert av den jødiske filosofen Moses Maimonides (ca. 1135–1204) i hans kjente verk Mishne Tora, som også i dag anses å være en autoritativ kilde til jødisk lov.

En ny omfattende og autoritativ samling av jødisk lov og praksis, Shulhan Arukh (Det dekkede bord), ble utgitt av rabbi Josef Karo (1488–1575) av Safed (Zefat) i 1565. Shulhan Arukh gir en oversiktlig sammenfatning av den religiøse loven og kan brukes som et oppslagsverk. Den ble umiddelbart godtatt av sefardiske jøder og brukes av disse fremdeles. 

En askenasisk versjon, Mappa, ble utgitt av Moshe Isserles av Krakow (1530–72) få år senere. Forkortede utgaver av disse finnes fremdeles i mange praktiserende jøders hjem, og kan gi svar på mange praktiske og rituelle spørsmål i dagliglivet.

Tradisjonen utviklet nord for Alpene (den askenasiske) skiller seg fra den som ble utviklet i Babylonia og Spania (den sefardiske) både når det gjelder uttalen av hebraisk og selve liturgien (hvordan gudstjenesten skal gjennomføres). Det er også forskjeller i hvordan man overholder helligdagene i hjemmet og hva man kan spise under pesach-feiringen. De to tradisjonene har derfor forskjellige rabbinere.

Sefardisk liturgi og lovtolkning praktiseres i dag av jøder med opprinnelse i Spania, Midtøsten og Nord-Afrika. Askenasisk tradisjon praktiseres av jøder med opprinnelse i landene nord for Alpene og i Det Mosaiske trossamfund i Norge. 

Halakha regulerer både forholdet mellom mennesket og Gud og forholdet mellom mennesker. Den omfatter både personlige, moralske, rituelle og samfunnsmessige forhold. Alle menneskets handlinger blir i jødisk tradisjon betraktet som en del av meningen med livet – å leve et hellig liv. 

Halakha omfatter derfor lover som angår landbruk, høytider, ekteskap og skilsmisser, sivil- og kriminallov, hva som regnes som rent og urent, tillatt og forbudt mat (kosher). Den omhandler også de mange ritualene som ble gjennomført i det gamle tempelet i Jerusalem, og som ikke er aktuelle for vanlige mennesker i dag. 

Enkeltmennesket er forpliktet til å innordne seg i det jødiske fellesskapet. Tidligere, da jøder levde i egne samfunn og religion og kultur ikke lot seg adskille, var dette ikke særlig problematisk. Rabbinerne hadde muligheter til å iverksette sanksjoner mot den enkelte. Slik er det ikke i dag.

Gjennom alle tider er de viktigste og mest aktuelle forpliktelsene, som bønner, matreglene (kosher), og overholdelsen av sabbaten (shabbat) og de andre helligdagene blitt innlært som en del av oppdragelsen. De betraktes da ikke som en byrde, men som en naturlig del av det å leve som jøde. 

I tidligere tider var det ofte stor enighet om hvilke skrifter og rabbinske autoriteter man skulle støtte seg på, bare avhengig av om man tilhørte den askenasiske eller sefardiske tradisjonen. Etter at det på 1800-tallet oppsto flere nye retninger innen jødedommen er dette ikke lenger alltid tilfelle.

De forskjellige nyere retningene har svært ulikt syn på halakha, ikke minst når det gjelder kvinners deltagelse i ritualene, ordineringen av kvinnelige rabbinere og homofili. Innenfor flere av de ikke-ortodokse retningene blir mange leveregler, som bønneritualene, matreglene og sabbatsreglene, ikke lenger ansett som bindende. Men også innenfor de enkelte retningene kan det være store variasjoner blant medlemmene når det gjelder overholdelse av tradisjonene. 

En person som ønsker å leve etter jødisk religiøs lov og tradisjon, kan derfor i mange tilfeller velge hvilken rabbinsk autoritet vedkommende vil henvende seg til og hvilken sort menighet som passer best.

Utviklingen av halakha er fremdeles en levende tradisjon. Vår tids rabbinere, fra alle retninger, utarbeider nye tolkninger og finner svar på de mange spørsmål forårsaket av samfunnsmessig utvikling, moderne vitenskaps erkjennelser og oppfinnelser, og ikke minst vår tids endrete kjønnsroller. Selv de mest kompliserte etiske spørsmål som reises innenfor f.eks. moderne medisin, som behandling av døende, kunstig befruktning, surrogati og abort, blir drøftet og avgjort med utgangspunkt i tidligere tiders rabbineres uttalelser om liknende etiske problemstillinger. 

Svarene rabbinerne kommer frem til, kan likevel være svært forskjellige, både innenfor tradisjonell ortodoks jødedom og innenfor de ulike moderne retningene. Det finnes ikke felles jødiske svar på vanskelige rituelle, juridiske, etiske eller medisinske spørsmål.

  • Feinberg, Lynn: Talmud, i serien Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2012.
  • Groth, Bente: Jødiske skrifter, i serien Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2002.
  • Groth, Bente: Jødedommen. Pax forlag 2011.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.