I religiøs sammenheng er profet en betegnelse på en person som mener å motta direkte meddelelser (åpenbaringer) fra en guddom, i mange tilfeller mens vedkommende faller i søvn eller er i ekstase. For å bli anerkjent som profet må også andre tro at det eksisterer en slik forbindelse mellom profeten og guddommen.

Profeter og profetliknende skikkelser finnes i svært mange religioner og i flere verdensdeler.

Hensikten med slike åpenbaringer skal være at profeten deretter kan snakke og/eller handle på guddommens vegne. Budskapet som formidles inneholder ofte et varsel om kommende katastrofer og gjerne også et sterkt element av kritikk av det bestående samfunnet, eller av en etablert religion som profeten ønsker å endre på radikal måte. Noen profeter blir etter hvert ansett som hellige personer, og det budskapet de forkynner blir ansett for å være gyldig for all fremtid. Flere profeter regnes også som stiftere av nye religioner.

I dagligtalen brukes betegnelsen profet også ofte om vanlige personer som anses å ha spesiell innsikt i fremtidige forhold, som været, klima, eller økonomisk og politisk utvikling. Også her er budskapet ofte kritisk til de eksisterende forholdene.

Allerede i det gamle Midtøsten fantes personer som mente å være utvalgt av spesielle guddomer, noe som vises i flere brev funnet i Mari, i Syria, fra 1800-tallet fvt. I fortellingene om trojanerkrigen møter vi Kassandra, som advarte sine landsmenn om Trojas undergang, men som ikke ble hørt. Fra iransk område kjenner vi Zarathustra, som i henhold til tradisjonen var zoroastrismens grunnlegger. Hans levetid er omdiskutert.

Det omtales mange profeter, av begge kjønn, i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet. Den største av alle de bibelske profetene var Moses, som snakket direkte med Gud (Jahve) og mottok De ti bud og resten av den religiøse loven, Toraen. Han skal ha levd på 1200-tallet fvt. Moses regnes som profet i både jødedom, kristendom og islam.

Flere av profetene som virket i Det gamle Israel i tiden før eksilet i Babylon (586–538 fvt.) kalles «domsprofeter» på grunn av det store innslag av dømmende uttalelser i deres forkynnelse. De fremste domsprofetene i Judariket var Amos, Hosea og Mika, og i Nordriket Israel (Samaria) Jesaja og Jeremia. De forkynte ikke lenger, som enkelte av sine forgjengere, uforbeholden lykke og fremgang for sitt land og sitt folk, men på bakgrunn av sine anklager om sosial urett og det de anså som frafall fra Israels gud forkynte de straff over sitt eget folk.

Men bibeltekstene omtaler også kvinnelige profeter, og den jødiske Talmud regner både Sara, Mirjam (Moses' søster), Debora, Hanna, Hulda, Abigail og Ester som profeter. Jødisk og kristen tradisjon regner ulike bibelske skikkelser blant profetene. Innenfor jødedommen er Elia den mest kjente og kjære profetskikkelsen ved siden av Moses.

I Det nye testamente betegnes både døperen Johannes og Jesus som profeter (Matteus 13,57; 14,5). Jesus kan typologisk regnes som profet, men har en langt mer omfattende rolle i kristendommen, som lærer at han ikke bare formidler et budskap, men at han selv er budskapet.

Koranen nevner 25 profeter, hvorav den første er Adam, den siste er profeten Muhammad. Han regnes som den siste i rekken av profeter og kalles «profetenes segl» (sure 33,40). Koranen omtaler mange bibelske skikkelser, blant andre Noa, Metusalem, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses , Elia og Jesus. Moses mottok Toraen, og Jesus mottok evangeliet.

Islam lærer at Muhammad ble sendt til araberne som tidligere ikke hadde mottatt en profet og en lov. Muhammad formidler det endelige budskapet ved å bringe en hellig bok (Koranen) og en lov (sharia).

Når en profetisk religion først er organisert, viser den vanligvis sterk motvilje mot å godta nye profeter. Slike blir i stedet ofte forfulgt og så langt som mulig brakt til taushet, og de omtales ofte som «falske» profeter. Slike omtales allerede i bibeltekstene, for eksempel i Jeremias bok 9-17 og Klagesangene 2,14.

Fra senere tid kjenner vi den kristne predikanten og refseren Savonarola på 1400-tallet og den jødiske Sabbatai Zevi på 1600-tallet. Begge fikk sine tilhengere, men ingen av disse bevegelsene overlevde. På 1800-tallet grunnla Mirza Ghulam Ahmad en ny muslimsk bevegelse, kallt ahmadiyya. Den er i dag en levende religion og har mange tilhengere i Norge.

Enkelte profeter i moderne tid har dannet nye religioner. I 1830 grunnla Joseph Smith Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige etter det han mente var en åpenbaring fra Kristus og fra engler som gav ham Mormons bok. Også denne religionen har mange tilhengere i Norge i dag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.