Jøder under islam

Oljemaleri fra 1470
Kyros 2 gir jødene tillatelse til å forlate Babylonia. av . Falt i det fri (Public domain)

Møtet mellom jøder og muslimer går tilbake til islams aller første tid. Muslimenes territorriale erobringer, som begynte på 600-tallet, førte til at alle de gamle jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika ble lagt under muslimske herskere. Mange av disse samfunnene hadde en lang historie. De første jødiske samfunnene i Mesopotamia (dagens Irak) ble opprettet allerede på 500-tallet fvt., da en stor del av Judarikets befolkning ble ført i eksil til Babylonia. Det er også spor etter jødiske samfunn i Egypt fra samme tid.

Fra 300-tallet fvt. førte den økte handelen og den kulturelle utvekslingen under hellenismen, og romernes fordrivelse av jødene fra Judea etter den andre jødiske oppstanden mot romerne (132–135), til opprettelsen av jødiske samfunn i alle byene rundt Middelhavet og i resten av Midtøsten. Det fantes også mindre jødiske samfunn i landene nord for Alpene, men på 600-tallet lå alle de jødiske kulturelle senterne og de religiøse jødiske akademiene, jeshivaene, i Midtøsten og Nord-Afrika.

Midtøsten og Nord-Afrika

På 600-tallet bodde det jødiske stammer både i det sydvestlige området av Den arabiske halvøy (i dagens Jemen) og i hele fjellområdet Hedsjas, fra Mekka i syd og nordover. Da Muhammad og hans tilhengere flyktet til Medina (Yatrib) i 622 (hijra), var tre jødiske stammer bosatt i selve byen. Mot muslimenes forventning nektet jødene å anerkjenne den nye profeten. I henhold til tradisjonen fikk to av stammene i byen valget mellom å konvertere til islam eller forlate byen, og den tredje gikk valget mellom konvertering eller døden. Stammen Banu Nadir skal ha flyktet til det velstående jødiske samfunnet i oasen Khaybar, men i 629 ble også denne erobret, etter harde kamper. Slaget ved Khaybar regnes som en viktig seier i muslimsk tradisjon.

De gjenværende jødiske innbyggerne fikk tillatelse til å bli, mot å overlate store deler av sine eiendeler og inntekter til seierherrene. Det ble inngått en avtale som skulle danne grunnlaget for senere avtaler med minoritetene. I 642, under kalifen Umar ibn al-Khattab (Omar 1), ble jødene i Khaybar likevel fordrevet. De fleste bosatte seg i Jeriko i Jordan-dalen. De nøyaktige omstendighetene rundt disse hendelsene er fremdeles omstridt. Jødene på Den arabiske halvøy ble tidlig beskyldt for politisk forræderi, og Koranen inneholder en hel del antijødiske utsagn.

Bokfolkene

Likevel fikk jødene gjennomgående bedre kår i de muslimske land enn i det kristne Europa. Forholdet var ikke belastet med de samme teologiske stridsspørsmål som preget forholdet mellom jøder og kristne (se den kristne antijudaismen). Som tilhørende ahl al-kitab (bokfolkene) hadde jødene en spesiell status,dhimmi. Mot å godta muslimenes overordnede posisjon i samfunnet, underlegge seg en del restriksjoner, samt betale en spesiell skatt, hadde jøder, kristne og zoroastere frihet til utøvelse av egen religion og rett til beskyttelse av liv og eiendom.

Dette hindret likevel ikke tidvis og stedvis diskriminering og forfølgelse. Restriksjonene ble praktisert i varierende grad i de forskjellige land og under ulike herskere. Ved å konvertere til islam kunne jøder og kristne alltid endre sine rettigheter og status, noe mange også etter hvert gjorde.

Jerusalem

Klippedomen i Jerusalem, bygget i 687–691. av . CC BY 4.0

Da Jerusalem ble erobret av Umar 1 i 638, fikk jødene igjen tilgang til byen – noe de ikke hadde hatt under de bysantinske kristne. I 720 ble de imidlertid nektet adgang til sitt helligste sted, Tempelhøyden, som nå også ble betraktet som hellig av muslimene.

Fra 969, under fatimidene, ble forholdene vanskeligere for minoritetene. Under den andre fatimideherkseren, Al Hakim (996–1021), måtte de jødiske akademiene, jeshivaene, i Palestina/Eretz Israel flytte til Sur (Tyr) og senere til Damaskus. Men det ble verre. I 1099 nådde korsfarerhæren frem til Jerusalem og dannet det kristne kongeriket Jerusalem. Både byens muslimske og jødiske befolkning ble forvist eller drept.

Babylonia og Nord-Afrika

Synagogen har røtter tilbake til 900-tallet, men er ombygget flere ganger.

Ben Ezra-synagogen i det gamle Kairo. av . CC BY 3.0

Det viktigste sentrene for jødisk religiøst liv i begynnelsen av 600-tallet lå det som jødene kaller Babylonia, dagens Irak. Dette samfunnet hadde røtter rundt tusen år tilbake i tid. Jødene hadde hatt selvstyre i alle indre anliggender under de persiske sasanidene, og hadde sin egen religiøse leder, kalt eksilark (resh galuta). Dette var et arvelig embete, som i henhold til jødisk tradisjon kan føres tilbake til kong Jehojakin, kongen som ble bortført til Babylonia allerede i 597 fvt. Eksilarken ble derfor sett på som en etterkommer av kong David. Andre mener embetet først oppsto i første århundre av vår tidsregning.

Eksilarken var også ansvarlig for jødenes juridiske og økonomiske anliggender, og nøt stor respekt blant jødene. Han holdt også god kontakt med jødene som levde i Palestina/Eretz Israel. I perioder ble eksilarken og det jødiske samfunnet møtt med stor respekt fra storsamfunnet, i andre ble jødene forfulgt og synagogene ødelagt.

Abbasidekalifatet

Under islam fikk de jødiske samfunnene i Babylonia øket betydning. Også i abbasidekalifatets (750–1258) første tid lå datidens mest berømte jødiske høyere læresteder, jeshivaer, i Mesopotamia. De nylig konverterte arabiske og ikke-arabiske muslimene skulle nå administrere store områder og en blandet befolkning. Jødenes språkmektighet og internasjonale kontakter (rundt 90 prosent av verdens jøder levde nå under islam), gjorde dem vel egnede som oversettere, tolker og leger. Vi vet ikke mye om vanlige menneskers liv på denne tiden, bortsett fra at arabisk etter hvert ble jødenes talemål.

Kontakten med storsamfunnet og de muslimske myndighetene ble ivaretatt av eksilarken i Bagdad. Han ble ofte sett på som en viktig person i samfunnet, både av den muslimske kalifen og av jødene selv. Etter hvert som de jødenes religiøse lederne på denne tiden, de såkalte gaonim, fikk mer makt utover på 900-tallet, minsket eksilarkens innflytelse på det jødiske samfunnet.

På 800-tallet oppsto det stadig flere jødiske samfunn i Nord-Afrika. På 900-tallet ble det grunnlagt en jødisk menighet i Kairouan i Tunis, som snart skulle bli et av de viktigste sentrene i den jødiske verden. Etter hvert som akademiene i Bagdad mistet sin betydning, ble det også opprettet stadig flere akademier i Nord-Afrika, og etter hvert også i Spania. Sentrum for jødisk liv forflyttet seg vestover. Også dette bidro til å minske eksilarken i Bagdads makt og innflytelse. Man mener likevel at embetet besto frem til 1200-tallet, eller enda lengre.

Spania

Statue av Maimonides i den gamle jødiske bydelen i Cordoba.
av . fri

Det muslimske Spania

Det hadde bodde jøder i Spania helt siden romertiden, men deres situasjon var blitt verre da kong Rekared konverterte til katolisismen i 586. I 613 fikk jødene valget mellom å konvertere til kristendommen eller forlate Spania. Mange dro til Nord-Afrika eller Syd-Frankrike. både de gjenværende jødene og de mange tvangskonverterte skal derfor ha betraktet den muslimske invasjonen under Tarik ibn Ziyad, i år 711, som en befrielse.

Den muslimske erobringen av Spania førte til en blomstringstid for jødisk kultur. Den varte fra 900-tallet til omkring 1150. Denne perioden omtales ofte som den arabisk/jødiske gullalder, og på mange måter må dette ha vært en god periode i jødenes historie. Man antar at jøder utgjorde rundt 10 prosent av befolkningen, men en langt større prosentandel i byene. Jødene bodde i egne bydeler og underholdt egne institusjoner som tok vare på deres spesielle behov som synagoger, religiøse domstoler, skoler, kosher mat, rituelle bad og gravplasser.

Også her mangler vi imidlertid god informasjon om vanlige jøders daglige liv og virke, samt deres forhold til sine ikke-jødiske naboer. Men vi vet at jøder kunne være både handelsmenn, håndverkere, bønder eller tilhøre frie yrker. Velutdannede jøder ble nå flerspråklige. De behersket både hebraisk, arabisk og en tidlig form for spansk (kastiljansk var ennå ikke fullt utviklet). Jødene var ikke likeberettigete borgere, men fikk likevel adgang til flere yrker enn i mange senere samfunn. Legeyrket var ett av disse. Siden det hørte til jødisk tradisjon at gutter skulle lære å lese og skrive, var jødene godt egnet til å tilegne seg medisinsk kunnskap, og gode leger kunne få innpass i de fornemste kretser.

Cordoba ble et kulturelt sentrum, der jødiske og arabiske filosofer, leger, poeter og religiøse tenkere utvekslet tankegods og ideer. Kontakten med islams teologi og filosofi førte til at jødiske filosofer begynte å beskjeftige seg med allmenne filosofiske problemstillinger. Flere av deres verk ble opprinnelig skrevet på arabisk. Jødiske diktere lot seg også inspirere av den arabiske poetiske tradisjonen. I mange perioder fikk jødene innta høye embeter. Vi vet for eksempel av en jøde, Hasdai ibn Shaprut (915–975), både var ansvarlig hofflege og representerte de muslimske herskerne i deres forhandlinger med det kristne Bysants.

Da Umayyade-kalifatet i Cordoba gikk i oppløsning i 1030, ble området oppdelt i mindre kongeriker med egne sentre, som Sevilla, Granada, Malaga og Saragossa. Dette ga jødene nye muligheter til både å oppnå høye posisjoner og til å organisere sine egne samfunn, som var uavhengige av myndighetene. Granada hadde i en periode så mange jødiske læresteder og synagoger at befolkningen kalte byen «Granada al-Yahud».

Gjenerobringen

De kristnes gradvise gjenerobring av Spania førte til store endringer for jødene. I 1082 ba den muslimske kongen av Sevilla om assistanse fra sine trosfeller, almoravidene i Nord-Afrika, og deres overtagelse av ledelsen av de muslimske områdene førte til nye restriksjoner for jødene. I 1146 kom de enda mer ekstreme almohadene til makten, og jødene ble utsatt for omfattende tvangskonverteringer, noe som førte til en masseutvandring til de kristne områdene i nord og til andre muslimske land, hovedsakelig i Nord-Afrika. Blant dem var den jødiske filosofen, legen og rabbineren Moses Maimonides. Senere flyttet han til Fustat, det gamle Kairo, der han ble lege ved Saladins hoff.

Ut av Spania

De kristne gjenerobret flere og flere områder av Spania, og mange jøder bosatte seg etter hvert i de kristne områdene. Den første tiden ble de godt mottatt, ikke minst på grunn av sin kunnskap om arabisk kultur og internasjonal handel. Mange steder fikk de derfor kongelig beskyttelse. Men etter hvert dukket de gamle kristne religiøse beskyldningene mot jødene opp igjen, blandet med en skepsis til jødenes hellige bok, Talmud. Mange jøder konverterte til kristendommen, men disse ble ofte mistrodd. Dette kulminerte under Ferdinand og Isabella på 1400-tallet, da mer enn 100 000 tidligere konvertitter ble prøvet for inkvisisjonen. Antallet drepte er uvisst.

I 1492 ble det utsted en ordre om at alle jøder skulle forlate landet. Samme år falt også den siste muslimske utpost i Spania, Granada. Det er vanlig å regne at rundt 150 000 jøder flyktet til Vest-Europa og landene rundt Middelhavet. Disse hendelsene falt i tid sammen med den kraftige utvidelsen av det tyrkiske muslimske Ottomanske (osmanske) riket.

Det ottomanske riket

Bygget i 1899
Hemdat Israel- synagogen i Istanbul. av . CC BY 2.0

En stor del av de flyktende jødene ble ønsket velkommen av sultanen i Det ottomanske riket. Her ble de plassert på strategiske steder for å bidra til å styrke den nye staten. Også jøder fra erobrede kristne områder, som Budapest og Beograd, ble flyttet til nylig erobrede muslimske byer som Thessaloniki og Izmir (Smyrna) og Kairo. Jødene fikk beholde sine språk, sin egen kultur og sine religiøse institusjoner. Den spansk-jødiske kulturen ble derfor opprettholdt under de tyrkiske muslimene, og det jødiske språket ladino ble bevart helt opp til vår tid. Thessaloniki ble et sentrum for tidligere spanske jøder, helt frem til andre verdenskrig.

Jødenes språkkunnskaper og internasjonale kontakter gjorde at var de nyttige for de nye herskere. Lenge hadde velutdannede spanske jøder mange viktige posisjoner i Det ottomanske riket.

Marokko og Iran

Gammel jødisk gravlund i Fez, Marokko. av . CC BY SA 3.0

Jødene i Marokko og Iran møtte ikke like stor velvilje. I Marokko var jødene den eneste religiøse minoriteten, og ble ofte møtt med motstand fra den muslimske befolkningen. Den første ghettoliknende bydelen, mellahen, ble opprettet i Fez allerede i 1438. Senere fikk også andre marokkanske byer slike bydeler. Mellahen var oftest stengt mot omverdenen, og jødene ble underlagt både yrkesmessige og klesmessige restriksjoner. Hensikten med å samle jødene i én bydel var opprinnelig å gi dem kongelig beskyttelse mot deres fiendtlige naboer, men etter hvert fikk ordningen mer preg av isolasjon.

I 1465 ble innbyggerne i den jødiske bydelen Fez massakrert, og nesten utryddet. Forholdene ble bedre da masseinvandringen fra Spania og Portugal styrket de jødiske samfunnene. De nyinnvandrete jødene overtok ledelsen og nye kulturinstitusjoner og religiøse læresteder oppsto rundt om i Marokko. Men fremdeles var jødene fremdeles pålagt å bo i mellahen, og måtte kle seg slik at det fremgikk at de var jøder. Jøder fikk for eksempel ikke bruke vanlige sko utenfor sin egen bydel.

Det muslimske Iran hadde både jødiske, kristne og zoroastriske minoriteter. Alle ble regnet som «bokens folk», men motstanden mot minoritetene var større enn blant arabere og tyrkere. I Iran hadde det bodd jøder siden 1. årtusen fvt., og de var bosatt over nesten hele landet. Herskerne var likevel skeptiske til å la jøder få inneha offisielle embeter. Da Iran på begynnelsen av 1500-tallet gikk over til å anse shia-islam som en form for statsreligion, ble forholdene for minoritetene enda vanskelige. Lovene som begrenset minoritetens rettigheter ble strengt praktisert, men tvangskonverteringer og direkte forfølgelse var ikke vanlig.

Nyere tid

Jødiske kvinner i Kurdistan, cirka 1905. av . Falt i det fri (Public domain)

Fra slutten av 1700-tallet ble jødene i den muslimske verden underlagt stadig flere restriksjoner og utsatt for sterkere diskriminering, spesielt i de ikke-ottomanske muslimske landene. På 1800-tallet spredte også kristne og europeiske antijødiske forestillinger seg til disse landene, og påstander om ritualmord dukket opp, blant annet i Damaskus i 1840. Mange jøder ble arrestert.

Massakrer med begrunnelse i opprinnelig kristne forestillinger, fant sted i flere muslimske land på 1800-tallet, blant annet i Bagdad, Beirut, Jerusalem, Kairo, Alexandria, Istanbul og Izmir. De ottomanske myndighetene gjorde mye for å beskytte sine jødiske innbyggere, og den tyrkiske befolkningen var likevel generelt ikke jødefiendtlig.

Europeiske reisende på 1800-tallet forteller likevel om fattigdom og kulturell stagnasjon blant jødene i de muslimske landene. I landsbyene og småbyene i Nord-Afrika og Midtøsten forøvrig levde jøder og muslimer ofte tett på hverandre og delte samme livsform, myter og økonomiske betingelser. I de større byene bodde tilhengere av de ulike religionene oftest i separate bydeler.

Kolonitiden

Jødiske menn i Hamadan, Iran, cirka 1917. av /National Library of Iran. CC BY 2.0

Da de vestlige kolonimaktene etter hvert fikk sterk innflytelse, eller overtok styret i de muslimske landene i Nord-Afrika, fikk dette også innvirkning på disse landenes jødiske minoriteter. Muslimene var i en vanskelig situasjon, toleransen ble mindre, og de forholdsvis svake og mangelfullt utdannede jødene var lettere å angripe enn det kristne lederskapet. Fra slutten av 1800-tallet dukker stadig flere kristne antisemittiske beskyldninger opp i de muslimske land. Anklagene førte til at mange jøder ble arrestert og torturert. Slike beskyldninger ble etter hvert fremsatt i de fleste land i Midtøsten og på Balkan, og brukes ofte i de arabiske lands antijødiske propaganda den dag i dag.

I 1860 opprettet franske jøder en organisasjon som hadde som formål å spre opplysning og fremme utdannelse blant jøder i den muslimske verden. Organisasjonen het Alliance Israélite Universelle og hadde hovedkontor i Paris. I løpet av få år ble det opprettet mer enn 60 skoler i områdene fra Iran til Marokko. Jødenes økonomiske situasjon ble etter hvert igjen bedre. Men Alliance-skolenes oversikt over yrkesbakgrunnen til elevenes fedre viser at de fleste jøder var gateselgere, vannbærere, skopussere, barberere og håndverkere. Noen ble imidlertid etter hvert velutdannede og velstående.

Graden av deltagelse i storsamfunnets anliggender varierte mye fra land til land. Jødene i Irak hadde vært bosatt i landet i mer enn to og et halvt tusen år og følte seg som landets opprinnelige innbyggere. Det samme gjaldt Egypt, der det var flere store jødiske samfunn. Mange jøder hadde sterk tilknytning til arabisk kultur, og mange deltok i det arabiske intellektuelle og kulturelle livet.

Etter første verdenskrig

Det ottomanske rikets oppløsning etter første verdenskrig, og oppdeling av området i separate stater under vestlig ledelse, førte først til nye muligheter for de jødiske samfunnene. Men med fremveksten av den tyske nasjonalsosialismen, ble antisemittiske ideer spredt i arabiske land; spesielt til Irak, der jødene ble underlagt nye og strenge restriksjoner. Nazistiske ideer førte til en omfattende plyndring og regelrett massakre på jødene i Bagdad den 1. og 2. juni 1941 (farhud). Dette ble begynnelsen på slutten for det gamle jødiske samfunnet i Mesopotamia. I 1947 var det pogromer i Syria, der alle synagogene i Aleppo ble ødelagt.

Utvandringen til Israel

Opprettelsen av staten Israel i 1948 gjorde det vanskeligere for jødene i de arabiske land, og det ble innført stadig strengere tiltak mot de jødiske samfunnene. Nesten én million jøder har måttet forlate sine gamle hjemland i den muslimske verden i tiden etter 1948. Majoriteten bor nå i Israel, men mange valgte også andre vestlige land.

Jødene ble fratatt sine statsborgerskap, rettigheter og eiendommer. Synagoger ble brent, jøder drept og jødiske hus rasert, samtidig som utreise til Israel ofte ble nektet. Noen land tillot organisert utvandring, forutsatt at all eiendom ble tilbake, som Irak i 1950. Andre tvang sine jødiske minoriteter ut av landet; som Jemen i 1948, Egypt i 1956 og 1967, Marokko i 1963, Algerie i 1962 og Libya i 1957 og 1967. Også i Tunis gjorde forfølgelser og antijødiske opptøyer det utrygt for jøder; av de rundt 105 000 i 1948 er det nå mindre enn 2000 igjen i landet. I Egypt er det bare en håndfull jøder igjen, men flere gamle synagoger ivaretas som kulturminner.

Rundt 75 000 iranske jøder har også forlatt sitt gamle hjemland, bare cirka 10 000 er tilbake. Som bokens folk har disse anledning til å praktisere sin religion, og det holdes fremdeles jødiske gudstjenester. Tyrkia har fremdeles en større jødisk minoritet, som inkluderer rundt 25 000 mennesker.

Jøder med opprinnelse i muslimske land utgjør nå nesten 50 prosent av Israels jødiske befolkning. De gamle jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika er nå helt eller nesten borte.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Benjamin, Marina: The Last Days in Babylon. The Story of the Jews in Baghdad. Bloomsbury Publishing, London 2007.
  • Chazan, Robert: Medieval Stereotypes and Modern Antisemitism, 1997.
  • Eriksen, Trond Berg, Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (red.): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, 2005.
  • Lewis, Bernard: The Jews of Islam. Princeton University Press: Princeton 1981.
  • Lewis, Bernhard: the Multiple Identities of the Middle East. Schocken Books 2001 (1999)B
  • Menocal, María Rosa; oversatt av Erling Magnar Jørgensen. Etterord av Trond Berg Eriksen: Lyset fra al-Andalus. Hvordan muslimer, kristne og jøder levde sammen i middelalderens Spania. Dreyer forlag, Oslo 2012.
  • Shiblak; Abbas: Iraqi Jews. A History of Mass Exodus: Saqi, London 2005 (1986).
  • Trachtenberg, Joshua: The Devil and the Jews: The Medieval Conception of the Jew and Its Relation to Modern Anti-Semitism, 1993.

Kommentarer (2)

skrev Knut A Rosvold

Lenken til artikkelen "antisemittismen" virker ikke.

skrev Bente Groth

Hei, Har sett på dette og funnet at lenken virket for meg. Bente Groth (fagansvarlig)

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg