Ortodoks jødedom, moderne betegnelse for de former for jødedom, hvis praksis ligger nærmest den tradisjonelle rabbinske jødedommen. Denne fikk sin form etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 evt. og var nesten enerådende frem til opplysningstiden på 1700-tallet. Dens røtter kan likevel føres tilbake til Mosebøkene.

Betegnelsen «ortodoks» ble først brukt i Vest- og Sentral-Europa på 1800-tallet, for å betegne jøder som ikke var tilhengere av jødisk opplysning, haskala, eller de nye retningene som alle var påvirket av opplysningstiden i Europa.

Dagens ortodokse jødedom omfatter mange ulike retninger, fra den moderne og moderate ny-ortodoksien og den tradisjonelle sefardiske jødedommen praktisert av jøder med opprinnelse i de muslimske land (mizrahim), til de svært strengt praktiserende retningene som også omtales som ultraortodokse.

Fortellingene om jødenes tidlige stamfedre og mødre, utvandringen fra Egypt (under Moses), lovgivningen på Sinai, og en samlet innvandring til landet Kanaan oppfattes som beretninger om historiske personer og hendelser. Moderne forsknings teorier om Det gamle Israels opprinnelse godtas ikke. Også den moderne bibelvitenskapens teorier om Mosebøkenes alder og opphav avvises av ortodokse jøder. 

Felles for alle ortodokse retninger er overbevisningen om at både den skiftlige og muntlige Toraen er av guddommelig opprinnelse, og at jøder derfor er forpliktet til å overholde den religiøse loven, halakha, slik den er forklart i den rabbinske litteraturen og ordnet lovboken Shulhan Arukh.

Talmud ses på som autoritativ og dens avgjørelser ligger til grunn for hvordan man skal forholde seg til nye problemstillinger, oppfinnelser og nyvinninger. Ortodoks jødedom hevder å være den eneste virkelige jødedom, og godtar ikke de nyere ikke-ortodokse jødiske retningenes praksis eller juridiske avgjørelser.

Denne retningen ble utviklet i Tyskland, som et svar på de mange utfordringene som oppsto i forbindelse med jødenes emansipasjon og deltagelse i storsamfunnet utover på 1800-tallet. Med fremveksten av reformjødedommen og konservativ jødedom noe senere, ble de tradisjonelle rabbinernes innflytelse etter hvert mindre – det var ikke lenger noen selvfølge at de hadde alles respekt og tilslutning.

Den moderne jøde ville nå delta i storsamfunnets yrkesliv og studere andre emner enn Tora og Talmud. Mange rabbinere sluttet seg til de nye jødiske bevegelsene, som reform- og konservativ jødedom, mens andre var opptatt av  å bevare  den tradisjonelle jødiske livsstilen. 

Mange tradisjonelle rabbinere mente likevel at en viss tilpassning til det moderne livet måtte kunne tillates. En av nyortodoksiens grunnleggere var den tyske jøden Samson Raphael Hirsch (1808–88), som utviklet et prinsipp som kalles "Tora im derekh Eretz" (Tora med landets skikk). Den nye tankegangen var at jøder nå skulle kunne bruke moderne klær, snakke landets språk og tilegne seg vestlig sekulær utdannelse og kultur. Det skulle være mulig å delta i storsamfunnets yrkesliv på alle plan.

Religionen ble noe som tilhørte privatlivet, i motsetning til i de tradisjonelle europeiske jødiske samfunnene, der religionen var altomfattende, og jøder levet adskilt fra storsamfunnet. Både troen og det rituelle livet forble derimot slik rabbinerne gjennom århundrene hadde utformet det. Denne bevegelsens synspunkter dannet grunnlaget for utformingen av vår tids moderne ortodokse jødedom. 

Den moderne ortodokse jødedommen støttet tidlig sionismens ideer og har deltatt i det politiske liv i Staten Israel fra dens grunnleggelse i 1948. 

Moderne ortodokse jøder kan arbeide i alle yrker, forutsatt at aktiviteten ikke direkte strider mot jødisk lov. I henhold til jødisk religiøs lov er det også tillatt å utføre arbeide på sabbaten, forutsatt at dette anses som livsnødvendig. Ortodokse overholder de jødiske matreglene, kosher, både ute og hjemme. De fleste menn dekker hodet med en kipa eller hatt. Sabbsaten og helligdagene feires i henhold til jødisk tradisjon.

Gudstjenestene finner sted på hebraisk (bortsett fra rabbinerens preken), og uten musikk. Menn og kvinner sitter adskilt, og kvinner kan ikke delta aktivt i gjennomføringen av selve gudstjenesten. Både rabbiner og forsanger (kantor) må være menn.

Ekteskap anses som den eneste gyldige samlivsform mellom mann og kvinne, homofil praksis tillates ikke. Ortodoks jødedom tillater ikke-jøder å konvertere til jødedommen, men oppmuntrer ikke til dette. Prosedyren er komplissert og tar lang tid. 

Ortodoks jødedom ordinerer ikke kvinner, men kvinner studerer i økende grad jødiske skrifter som Talmud. Rabbinerne gjennomgår en klassisk langvarig rabbinerutdannelse, med hovedvekt på Tora og Talmud, men får i dag også kunnskap om menneskelige relasjoner og jøders forhold til storsamfunnet. 

Avgjørelser vedrørende nye etiske, praktiske og ikke minst medisinske spørsmål, tas i samråd med andre ortodokse rabbinere, og baseres på tidligere rabbinske kilder som Talmud. Avgjørelsene er likevel ofte svært tidsmessige.

Allerede på slutten av 1800-tallet ble det opprettet nye ortodokse menigheter i USA. Det første ortodokse lærestedet, Jeshiva University, ble grunnlagt allerede i 1886.

På denne tiden tvang både politiske omstendigheter og stor fattigdom nesten 2 millioner jøder til å utvandre fra Øst-Europa til USA. Disse kom fra tradisjonelle jødiske samfunn, men svært mange valgte likevel å slutte seg til moderne retninger som reform- og konservativ jødedom i sitt nye hjemland.

Før  2. verdenskrig kom imidlertid flere hasidiske og andre sterkt religiøse ledere til USA. Disse grunnla nye ortodokse og ultraortodokse jeshivaer og menigheter, og sørget for en religiøs oppvåkning. De fleste ortodokse rabbinere i USA utdannes nå ved Yeshiva University og ved Hebrew Theological College i Chicago. 

I USA er ortodokse jøder i mindretall (mindre enn 10%), men i store deler av Europa er den moderne ortodoksien fremdeles den mest utbredte formen for jødedom. Slik er det også i Norge, der Det Mosaiske Trossamfund av tradisjonelle og praktiske grunner er en ortodoks menighet, noe som ikke betyr at alle medlemmene praktiserer denne formen for jødedom hjemme. Ortodokse menigheter driver både skoler og jeshivaer verden over. 

Samtidig som nyortodoksien vant frem i Tyskland og Vest-Europa, valgte store deler av jødene i Ungarn og i Øst-Europa  heller å avsondre seg ytterligere fra den moderne verdens ideer. Disse samfunnene ble utryddet under 2. verdenskrig, men de få jødene som overlevde, la vekt på å opprettholde de gamle tradisjonene i sine nye hjemland, og omtales nå gjerne som ultraortodokse eller haredim (de som skjelver for Gud).

Denne formen for jødedom inkluderer forskjellige grupper, både hasidiske, og slike som er motstandere av hasidismen, kallt mitnagdim. Alle ultraortodokse retninger hevder at hverken den religiøse loven, halakha, eller skikk og bruk kan forandres eller tilpasses mer enn det de anser som absolutt nødvendig. Tekniske og medisinske nyvinninger godtas og brukes, forutsatt at bruken ikke strider med jødisk lov, etikk og moral. Ultraortodokse jøder lever oftest i egne samfunn, og har liten kontakt med storsamfunnet. Slike boligområder finnes både i Israel, USA og London. 

Ultraortodokse menn kjennetegnes ved sine skjegg og sidelokker (3. Mosebok, 19,27), gifte kvinner dekker håret, enten med skaut, hatt eller parykk. Hasidismens tilhengere bruker mannsklær som var vanlige i Øst-Europa på 1700-tallet. Forskjeller i klesdrakten dem imellom markerer tilhørighet til ulike grupper eller «dynastier». Ikke-hasider bruker oftest svart dress og hatt. Svært mange bruker jiddisk som talespråk, da de mener det hellige språket hebraisk ikke skal brukes til verdslige formål. 

Kontakt mellom kjønnene før ekteskapet er ikke tillatt, og ekteskap blir derfor oftest arrangert. Begge parter må gi sitt samtykke og møtes derfor, i kontrollerte former, før forlovelsen inngås. Det er vanlig å få svært mange barn, et faktum som gjør at de ultraortodokses antall er sterkt økende i Israel. De ultraortodokse har sine egne skoler, der jenter og gutter undervises adskilt, og læreplanen er forskjellig for de to kjønn. 

I Israel er tradisjonell ortodoks jødedom landets offisielle form for jødedom, til tross for at majoriteten av landets jøder betegner seg som sekulære eller som «religiøse» (dati) eller «tradisjonelle», og overholder jødisk lov og tradisjon i svært varierende grad. En mindre del av den jødiske befolkningen, ca 10% på landsbasis, 30% i byen Jerusalem, praktiserer forskjellige former for ultraortodoks jødedom.

Flere parallelle skolesesystemer, fra barnehage til høyere utdannelse, ivaretar den jødiske befolkningens ulike religiøse praksis og levesett. Alle offentlige institusjoner i landet overholder de jødiske matreglene, kosher.

Familielovgivningen, for landets jødiske befolkning, er underlagt jødisk religiøs lov, halakha, og styres gjennom Hovedrabbinatet i Jerusalem, der ledelsen er delt mellom en askenasisk og en sefardisk hovedrabbiner. Slik ivaretas både sefardiske og askenasiske tradisjoner. Lokale religiøse domstoler (batei din) utfører det praktiske arbeidet.

Gnisninger mellom ortodokse og sekulære jødiske israelere er derfor et av landets hovedproblemer i dag. Rabbinatets mange rettigheter skaper også store problemer for mange immigranter, som ofte tilhører andre jødiske retninger.

De askenasiske ultraortodokse har tradisjonelt hatt en komplissert forhold til sionismen, fordi de mente at det ikke skulle opprettes en jødisk stat før Messias kommer. Men mange grupper deltar likevel i det politiske livet i Israel, med det formål å få mest mulig støtte til sine egne institusjoner og sette sitt eget preg på storsamfunnet. Det ultraortodokse partiet, Agudat Israel, er i dag representert i den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, gjennom samlingspartiet United Tora Judaism (UTJ), som også inkluderer partiet Degel ha-Tora.

Ultraortodoks jødedom har nå også mange tilhengere blant sefarder i Israel, spesielt blant dem med opprinnelse i de muslimske land (mizrahim). Sefardiske ultraortodokse bruker hebraisk som talespråk, praktiserer sine egne skikker, og deler tradisjonelt ikke motstanden mot staten. Det sefardiske ultraortodokse politiske partiet, Shas, utfører mye sosialt arbeide blant sefardiske jøder og har i perioder hatt en viktig koalisjonspolitisk rolle.

Unge menn som studerer i en jeshiva på heltid, er fritatt fra militærtjeneste i Israel. Dette har historiske grunner. I årene etter 2. verdenskrig, da hele den østeuropeiske jødiske verden var borte, ønsket man å styrke denne gamle studietradisjonen. Det dreide seg dengang om rundt 400 mennesker.

I dag, hvor antallet fulltidsstudenter ved ortodokse og ultraortodokse jeshivaer har økt til nesten femti tusen, er dette blitt et stort samfunnsmessig problem. Det er derfor opprettet et frivillig program som gjør det mulig for ultraortodokse å avtjene verneplikt, samtidig som de studerer ved en jeshiva.  Ultraortodokse menn ivaretar mange viktige oppgaver i det israelske samfunnet, ikke minst i forbindelse med redningsaksjoner og opprydding etter terrorangrep, bombenedslag og liknende katastrofer.

Våren 2014 vedtok den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, en ny lov som innebærer at ultraortodokse menn gradvis skal innkalles til militærtjeneste. Loven vekket enorm motstand innenfor de forskjellige ultraortodokse partiene. Ett år senere, våren 2015, forsøkte både partiene Shas og UTJ å få endret denne loven, ved å stille dette som betingelse for å delta i en ny regjering. Dette ble ikke godtatt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.