Mishna

Mosebøkene, Toraen, er jødedommens første og mest hellige skriftsamling. Jødisk tradisjon lærer at det dreier seg om en guddommelig og uforanderlig åpenbaringstekst. Men de lærde oppdaget også tidlig at tekstene ikke ga svar på alle spørsmål. Endrede tider kunne gjøre gamle forordninger og forestillinger vanskelige å forstå, og det fremgår heller ikke alltid hvilke etiske prinsipper som ligger til grunn for budene og forbudene. Mange av Den hebraiske bibelens bud og leveregler er også lite presise og trenger utdypning for å kunne anvendes i det daglige liv, som for eksempel hva det vil si å «holde hviledagen hellig». De jødiske lærde fikk derfor tidlig behov for å utvikle metoder for jødisk bibeltolkning.

Deres tolkninger ble overlevert fra generasjon til generasjon i muntlig form, ikke av tempelets presteskap, men av lærde og skrivere. Allerede på skriveren Esras tid (400-tallet fvt.) hører vi at bibeltekstene ble forklart for folket (Nehemja 8, 8–9). Vi har ikke mange konkrete opplysninger om rekken av formidlere frem til andre århundre fvt. Da begynner den perioden der navngitte såkalte zugot (par) var ansvarlige for videreutviklingen av jødisk religiøs lov og lære. I første århundre fvt. oppsto det jeshivaer (akademier) der studenter samlet seg rundt kjente lærere, hvis avgjørelser også er gyldige i dag. De mest kjente er Hillel (ca. 70 fvt.–10 evt.) og Shammai (ca. 50 fvt.–ca. 30 evt.). Begge tilhørte den gruppen som kalles fariseere.

De jødiske lærde fikk nå tittelen rabbi (min mester), først som en ærestittel, senere som et resultat av en offisiell ordinasjon. I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse ble det også utviklet et nytt syn på livet etter døden og en overbevisning at også den muntlige læren kunne føres tilbake til Sinai. Det hersker ingen enighet blant forskere om akkurat når dette ble den gjeldende oppfatningen blant rabbinerne. Noen mener allerede fariseerne var av denne oppfatning, andre mener så ikke var tilfelle. Deres etterfølgere, de såkalte tannaim (de som memorerer tradisjoner), var imidlertid overbeviste om at Moses måtte ha mottatt muntlige forklaringer til den skriftlige Toraen, og at disse dannet grunnlaget for all videre tolkning. Dette ble den senere jødedommens offisielle lære.

Etter at tempelet i Jerusalem var brent av romerne i år 70 evt., forflyttet de jødiske lærde seg først til den lille byen Javne (Jamnia), senere til byen Sepforis i Galilea. De offentlige ritene som hadde opprettholdt og symbolisert forholdet mellom Gud og det jødiske folket var ikke lenger gjennomførbare. Rabbinerne forsto at skulle jødedommen ikke bli borte som levende religion, så måtte man finne nye og praktiske løsninger på hvordan jøder skulle kunne fortsette å leve et hellig liv uten tempelet i Jerusalem. Å leve et hellig liv er en del av pakten mellom Gud og det jødiske folket og selve meningen med livet for mange jøder (2. Mosebok 19,5–6).

Senteret for det religiøse livet ble nå flyttet fra tempelet til hjemmet og synagogen. Bønn og Tora-studier skulle fylle den jødiske mannens liv, mens hjemmet ble den jødiske kvinnens religiøse hovedarena. Bordet, måltidene og feiringen av helligdagene i hjemmet ble en erstatning for alteret i tempelet og tempelkulten. Å overholde de mange mat- og renhetsforskriftene krevde både kunnskap og nøyaktighet.

Denne utviklingen ble ledet av tannaim. Mest kjent blant disse er rabbi Akiva Ben Josef (ca. 40–135 evt.), som fremdeles tjener som en rollemodell for mange. Ved hans akademi ble det utarbeidet nye og spennende tolkningsmetoder. Det muntlige materialet var nå blitt så omfattende at det var nødvendig å klassifisere det etter emner. Lovene og forpliktelsene ble systematisert og oppsummert i korte setninger.

Etter jødenes nederlag mot romerne i Bar Kokhva-oppstanden (132–135 evt.) ble Jerusalem lagt i grus, landet omdøpt til Palestina og de gjenlevende jødene drept, forvist eller gjort til slaver. De gjenlevende lærde måtte flytte til Galilea. Man antar at det var nå rabbinerne innså det prekære i at hele dette enorme tolkningsmaterialet kun eksisterte i muntlig form. Vi vet ikke hvem som tok initiativet til nedskrivingen, men redigeringen knyttes til Jehuda ha-Nasi (ca. 138–217 evt.) og hans akademi (jeshiva) i Sepforis.

Mishna ble ferdig rundt 200 evt. og er skrevet på såkalt mishnaisk hebraisk, med innskudd av en del greske og latinske ord. Oversatt til et europeisk språk fyller den mellom 600 og 800 sider. Mishna inneholder det rabbinerne så på som kjernen i den muntlige Toraen, ikke i form av klare bud og forbud, men som en presentasjon av ulike rabbineres uttalelser om sentrale juridiske og rituelle spørsmål. Til sammen nevnes rundt 150 navn, hvorav ca. to tredjedeler levde i tiden umiddelbart før samlingen. Det er derfor disse lærdes avgjørelser som i stor grad har preget den rabbinske jødedommen videre.

Mishna er delt i seks sedarim (ordninger) eller deler. Betegnelsen viser at rabbinerne var opptatt av å skape orden i tilværelsen. De seks delene er delt opp i mindre traktater, og disse er igjen delt opp i kapitler. Kapitlene deles så i enkelte lovparagrafer. Hver av disse kalles en mishna. De seks delene omhandler forskjellige deler av livet:

1. Zeraim (Frø og landbruk)
2. Moed (Bestemte tider), fester
3. Nashim (Kvinner), ekteskap, skilsmisser, etc.
4. Nezikin (Skader), sivil- og kriminallov
5. Kodashim (Hellige ting), tempelritualene
6. Toharot (Renhet), lover om rituell renhet og urenhet

Mishna omhandler alle tenkelige spørsmål som kan være aktuelle i en ideell jødisk stat, til tross for at majoriteten blant datidens jøder bodde utenfor landet Israels grenser, i diasporaen. Mishna gjenspeiler også rabbinernes overbevisning om at begrepet hellighet nå var knyttet til hjemmet og den enkeltes liv. Selv den minste handling får en religiøs betydning. Gjennom en systematisk orden i det daglige liv skal det være mulig å leve et hellig jødisk liv, uavhengig av ytre omstendigheter. Den religiøse loven vi finner i Mishna er derfor ment å være aktuell for alle jøder, i alle land og til alle tider, selv om det ideelle livet bare kan leves i Eretz Israel (landet Israel).

Mishna tar opp de mange pliktene som angår forholdet mellom enkeltmennesket og Gud, mellom Gud og hele folket, samt forholdet mellom mennesker. Mishna er hovedsakelig en lovtekst, men den behandler også prinsipielle filosofiske og moralske problemer, oftest ved hjelp av hverdagslige og tilsynelatende trivielle eksempler. Emnene som diskuteres kan derfor ofte synes å dreie seg om små detaljer, men meningen som ligger bak er ikke triviell. Det dreier seg alltid om å søke etter sannhet, orden og meningen med tilværelsen. Traktaten Avot (Fedrenes ord) er i stor grad knyttet til etiske spørsmål. Denne trykkes ofte i separate utgaver og finnes i mange jødiske hjem.

Ikke alt det muntlige materialet ble inkludert i Mishna, mye av dette ble samlet i Tosefta (Tillegget) Toseftas tekster er i stor grad knyttet til mishnateksten, men er langt mer utfyllende og gir mange tilleggsopplysninger. Tosefta betraktes som noe mindre autoritativ enn Mishna.

• rabbinsk jødedom
• rabbi
• jødedom