rabbi

Opprinnelig var betegnelsen rabbi en ærestittel for jødiske skriftlærde fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse, ofte lederen av et jødisk akademi, jeshiva. Tittelen ble ervervet ved ordinasjon (semikha). Ordinasjonen innebar en seremoniell overlevering av religiøs autoritet, som man mente var videreført fra Moses gjennom en ubrutt rekke lærde.

Tittelen rabbi forutsatte inngående kjennskap til jødisk religiøs lov (halakha) og ga retten til å være medlem av en jødisk religiøs domstol. Ordinasjonen kunne opprinnelig bare finne sted i Eretz Israel. I Mesopotamia fikk religiøse ledere derfor tittelen rav (stor), en tittel som også brukes i hebraisktalende menigheter i dag.

Den opprinnelige og fulle ordinasjonen ble opphevet på 300-tallet, og kunne ikke senere gjenopptas. Den ble erstattet av en enklere form for ordinasjon, hattarat hora'ah, (tillatelse til å undervise), undertegnet av flere lærde. (Man bruker likevel ofte fremdeles betegnelsen ordinasjon.) Tittelen rabbi ble beholdt, og kjennetegnet en person som var kvalifisert til å fatte juridiske avgjørelser og sitte som dommer (dayan) i en rabbinerrett, bet din.

Tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt., mistet prestestanden (kohanim) det meste av sin tidligere betydning. Det ble fariseernes arvtakere, rabbinerne, som måtte finne nye veier for at jødedommen skulle kunne utvikle seg videre, uten tempel og tempelkult. Løsningen ble å utforme ritualer og leveregler som skulle gjøre det mulig å leve som jøde over alt – og i alle tider. Synagogen ble stedet der menn møttes for felles bønn og studier, og stedet der de hellige Torarullene ble oppbevart. Hjemmet ble stedet der elementer fra den gamle tempelkulten fikk ny betydning.

Lovene i Toraen måtte tolkes og forklares for å gjøre det mulig å finne nye løsninger. Å tolke og tilpasse de skriftlige lovene var allerede en gammel jødisk tradisjon. Nå ble denne utviklet og systematisert. De store og berømte rabbinerne samlet store skarer av studenter rundt seg, og i perioder ble disse lærerne nesten sett på som ufeilbarlige.

Lenge ble kunnskap og læresetninger formidlet og overlevert i muntlig form, men fra 200-tallet evt. oppsto det store samlinger rabbinsk litteratur som dannet grunnlaget for jødisk bibeltolkning, ritualer og levesett helt frem til i dag. (Mishna, Tosefta, Talmud, Midrash, Shulhan Arukh).

Vi vet ikke i hvilken grad rabbinernes jødedom preget vanlige folk i de første århundrene evt. Mange jøder var en godt integrert del av de flerkulturelle og gresk- eller latintalende samfunnene rundt Middelhavet, eller levde i de gamle jødiske samfunnene i Mesopotamia (som jøder kaller Babylonia, også etter at de selvstendige babylonske rikene falt). Mange jøder konverterte til andre religioner, og ikke-jøder til jødedommen. Men etter hvert som kristendommens makt og betydning økte utover på 300- og 400-tallet, og religion ble en stadig viktigere del av vanlige folks identitet, fikk rabbinerne en enorm betydning i de jødiske samfunnene, både i Eretz Israel, særlig i Galilea, og i de mange jødiske diasporasamfunnene.

Utdannelsen til rabbiner fant nå sted ved en tradisjonell jeshiva. Grunnutdannelsen tok mange år, og studiene fortsatte livet ut. I middelalderen ble det også lagt til en større eksaminasjon i Talmud. Rabbineren hadde mange og forskjellige oppgaver. Han var både jurist og dommer, religiøs lærer for barn og voksne og ansvarlig for inspeksjon av religiøse institusjoner, som bad og slaktehus (sjekting). I tillegg var han veileder for menighetens medlemmer, i alt som omhandlet de mange spørsmålene knyttet til det å føre en kosher husholdning.

Kjente rabbinere kunne motta spørsmål om rituell og juridisk praksis fra fjern og nær, mange av deres avgjørelser, responsa, er fremdeles gyldige. Enkelte rabbinere ble også ledere for berømte jeshivaer, både i Mesopotamia og i Europa. Etter hvert ble det utarbeidet retningslinjer som ble bindende for jøder innenfor et større område. Den kjente rabbineren og lederen for jeshivaen i Mainz, Gershom ben Jehuda forbød for eksempel polygami (flergifte) for askenasiske jøder på slutten av 900-tallet. (Først i 1950 ble polygami forbudt for alle verdens jøder. Skikken var likevel ikke utbredt.)

Det ble også forventet at rabbineren, ved sin livsførsel, skulle være et eksempel til etterfølgelse for andre jøder, for eksempel ved å gifte seg og føre et vanlig familieliv. På tross av sine mange oppgaver var rabbineren oftest avhengig av et vanlig yrke for å livnære seg og sin familie. Først på 1500-tallet ble det å være rabbiner et lønnet fulltidsyrke.

Alle retninger innenfor moderne jødedom bygger på de tidlige rabbinernes tolkninger og avgjørelser, om enn i varierende grad. Men rabbinerens rolle er under endring. I diasporaen betraktes rabbineren nå oftest som menighetens spirituelle leder, og i mange menigheter ivaretar rabbineren også oppgaver som ellers forbindes med psykologer, sosionomer og ungdomsledere. Rabbinere utdannes i dag både ved tradisjonelle lærehus (jeshivaer) og ved religiøse høyskoler og universiteter.

I Israel er den ortodokse rabbinerens oppgaver mer knyttet til rene juridiske og administrative spørsmål enn til en menighet, men rabbinerne kontaktes også av enkeltpersoner i forbindelse med personlige spørsmål som ekteskapelige problemer, kosher mat eller medisinske spørsmål.

Rabbineren kan fatte avgjørelser i alt som har med jødisk religiøs lov å gjøre. Men den moderne rabbineren må, foruten å ha inngående kjennskap til Talmud og jødisk tradisjon, også holde seg oppdatert på nye områder som likestilling, moderne teknologi og ikke minst medisinske nyvinninger.

Med bakgrunn i Talmud og senere rabbineres uttalelser om liknende moralske og etiske spørsmål, må en moderne rabbiner kunne fatte beslutninger om aktuelle temaer som kunstig befruktning, abort, surrogati, transplantasjoner og eutanasi (dødshjelp). Rabbinerne fra forskjellige retninger tillegger Talmud ulik autoritet, og kommer ofte til svært forskjellige avgjørelser. Ortodokse rabbinere utenfor Israel vil likevel ofte ta hensyn til hva som blir avgjort i hovedrabbinatet i Jerusalem.

I mange land hadde jødene tidligere stor grad av selvstyre, og rabbinerretten kunne dømme i både familierettslige, sivile og kriminelle saker som angikk jøder. De jødiske diasporasamfunnene opprettholdt sin identitet gjennom å leve i henhold til jødisk tradisjon. Det å kunne konsultere en rabbinerrett var derfor en nødvendighet.

I dag har rabbineren i de fleste land ikke lenger offisiell juridisk myndighet, men større menigheter har likevel ofte en rabbinerrett som kan ta avgjørelser i henhold til jødisk religiøs lov for dem som ønsker dette. Rettens medlemmer kalles gjerne sammen ved behov, og består av minst en rabbiner samt kvalifiserte medlemmer av menigheten, eller av personer fra et annet land. Vanligvis gjelder dette familierettslige spørsmål som ekteskapsinngåelser, skilsmisser og konverteringer. Mange jøder velger å gifte seg og skille seg i henhold til jødisk lov og tradisjon, men mange ikke-religiøse gjør det ikke.

I en del land, som i Norge, har rabbineren vigselsrett på vegne av staten. Slike vielser etterfølges da av en religiøs vielse i henhold til jødisk tradisjon.

I staten Israel derimot, er hele familielovgivningen, for landets jødiske innbyggere, underlagt det ortodokse hovedrabbinatet (Israels høyeste autoritet for spørsmål om jødisk lov, moral og etikk). Alle byer har sine lokale avdelinger med bet din og rabbinere som ivaretar alle den tradisjonelle rabbinerens plikter. (Muslimer og kristne er underlagt sine egne religiøse myndigheter.)

Dette til tross for at en stor del av landets jøder er ikke-praktiserende eller tilhører andre retninger innen dagens jødedom, som konservativ jødedom eller reformjødedom. Ikke-ortodokse rabbinere i Israel har ennå ikke oppnådd å få offisiell myndighet, men kan være ledere for egne menigheter.

Israel har to hovedrabbinere som sitter i Jerusalem‚ en representant for landets sefarder og en for askenaser. Disse fatter beslutninger i henhold til egen tradisjon.