fariseer

Navnet fariseer dukket opp litt før år 100 fvt. i forbindelse med en protest mot makkabeernes styre. De blir omtalt hos den jødiske forfatteren Josefus og i Det nye testamentet. En annen viktig kilde er senere rabbinske tekster, først og fremst Talmud. Det er uklart om navnet er selvvalgt og markerer ønsket om å holde seg vekk fra alt urent, eller om andre har kalt dem «separatister». Muligens kalte de hverandre haverim (venner).

Tidligere hadde en annen gruppe, esseerne, organisert seg. Begge grupper kan ha sitt opphav i vekkelsesbevegelsen hasidim (de fromme), som ville verne om Toraen og jødenes egne tradisjoner mot makthavernes helleniseringspolitikk.

Til forskjell fra saddukeerne (de mer konservative med base i Jerusalems prestearistokrati), hevdet fariseerne at også den muntlige lovtradisjonen var nødvendig for å kunne leve et hellig liv og overholde de mange lovene som ble regnet som en del av pakten (2. Mosebok 19,5–6). De førte denne tradisjonen tilbake til «fedrene», jødiske lærde som skal ha virket på 400-tallet fvt., etter hjemkomsten fra eksilet i Babylon. En annen forskjell var deres endetidsforventning, blant annet troen på oppstandelsen – en idé presteklassen, saddukeerne, avviste.

Etter hvert oppsto en overbevisning om at den muntlige tolkningstradisjonen (Tora-she-be-al-peh) kunne føres helt tilbake til Sinai, og har betydning på linje med lovtekstene nedskrevet i Mosebøkene. Det er uklart om denne oppfatningen var utbredt allerede blant fariserne, men blant deres etterfølgere, tannaim, var dette blitt en vanlig overbevisning. Læren om den dobbelte Toraen ligger til grunn for arbeidet med jødedommens andre hellige bok, Mishna og alle senere jødiske hellige skrifter.

Ledende fariseere opprettet egne samlingssteder jeshivaer, der studenter møttes for å studere jødisk lov (halakha) og jødisk fortellertradisjon (aggada). Vi vet ikke om det dreide seg om egne bygninger, men betegnelsen jeshiva (avledet av verbet å sitte), kan tyde på at det eksisterte spesielle sitteordninger. Det ser ut til å ha vært et nært forhold mellom studenter og lærere, og læresetningene ble tradert videre med opplysninger om hvem som hadde sagt hva, og om ulike problemstillinger og rituelle spørsmål.

I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse oppsto forskjellige «skoler», der kjente rabbinere utviklet egne tolkningsmetoder. De mest kjente er Hillel og Shammai, som i følge Talmud hadde noe forskjellig syn på hvordan loven skulle praktiseres. Hillels og hans disipler er kjent for å finne mer tolerante, smidige og humane løsninger på omstridte og vanskelige spørsmål enn den noe mer rigide og skrifttro Shammai og hans «skole». Tilhengerne av disse to skolene ble en viktig del av tannaim, den gruppen som skulle føre arbeidet med jødisk lov og tradisjon videre.

Da tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt., og tempelkulten opphørte, mistet presteskapet sin betydning. Rabbinere overtok som jødenes religiøse ledere og ble ansvarlige for at jødedommen skulle overleve, uten sitt gamle religiøse sentrum. På grunnlag av fariseernes tolkningsprinsipper ble det utarbeidet ritualer og lover som kunne praktiseres over alt – og til alle tider. Den rabbinske jødedommen ble etter hvert dominerende i hele den jødiske verden (diasporaen).

Allerede før romernes ødeleggelse av tempelet i Jerusalem i år 70 evt., skal det ha vært en jeshiva i byen Javne (Jamnia), en liten by mellom Jaffa og Jerusalem. Dette ble derfor byen der en gruppe overlevende lærde fortsatte sitt arbeide etter at jødene var blitt fordrevet fra Jerusalem. Fra midten av 200-tallet ble Galilea stedet der jødiske lærde opprettet sine læresteder.

Det store muntlige tolkningsmaterialet som ble utarbeidet og memorert av rabbinerne gjennom flere hundre år, ble etter hvert så omfangsrikt at man fant det nødvendig å forlate den muntlige formen. Vi vet ikke akkurat hvordan samlingen og organiseringen foregikk, men under ledelse av rabbi Jehuda ha-Nasi ble jødedommens andre hellige bok, lovboken Mishna, ferdig redigert rundt år 200 evt. Mange uttalelser og avgjørelse stammer fra de fariseiske rabbinerne, som Hillel og Shammai. Flere store tekstsamlinger, som Tosefta, og flere midrash-samlinger fulgte. Tannaims ettefølgere, de såkalte amoraim, fortsatte arbeidet, og dette resulterte i to utgaver av Talmud, jødedommens viktigste tekster ved siden av Toraen (Mosebøkene).

Alle tekstene forholder seg til hverandre, og siterer forgjengernes tolkninger av jødisk lov, etikk og moral. Mange av Hillels og Shammais kjente læresetninger siteres og følges helt frem til i dag. Slik kom fariseerne og deres etterfølgere, tannaim og amoraim til å prege jødedommen gjennom mer enn to tusen år.

I de nytestamentlige tekstene fremstilles fariseerne som Jesu hovedmotstandere. I de synoptiske evangelier er de den litterære motpol til disippelidealet og beskyldes i stereotype vendinger for hykleri, dømmesyke og pengekjærlighet. Paulus var opplært som fariseer; hans lære om rettferdiggjørelse av tro er et polemisk oppgjør med egen fortid og det han ser som jødisk lovrettferdighet.

• rabbi
• halakha
• jødedom
• det jødiske folkets historie
• hellenismen