Hellig betyr å være i forbindelse med guder på en måte som sprenger erfaringsrammene vi har i dagliglivet. En slik forbindelse med guder kan gjelde både mennesker, dyr, ting, steder, handlinger, ord og institusjoner, som da oppfattes som hellige. 

Hellighet har blitt brukt som definisjon av religion, eller blitt sett på som den mest grunnleggende og essensielle egenskapen ved religion - til forskjell fra andre måter å se samfunnet eller virkeligheten på.

Ulike teorier om det hellige

Fra 1880-årene mente religionsforskere at den enkleste formen for hellighet (og dermed religion overhodet) var følgende: En upersonlig, ubestemmelig makt som folk mener at enkelte gjenstander, dyr eller mennesker utstråler, for eksempel gjennom uvanlig styrke eller form. Makten de utstrålte ble gjerne betegnet med det melanesiske ordet mana.

I 1917 kom Rudolf Otto med en bok som ble viktig i religionsforskningen: Das Heilige (Det hellige).

Her hevdet Otto at den grunnleggende religiøse erfaringen var at man fikk en rystende fornemmelse av et navnløst, guddommelig nærvær. Dette kalte han en numinøs opplevelse (etter det latinske ordet numen, som betyr 'ubestemt guddomsmakt').

I følge Otto var denne opplevelsen en umiddelbar reaksjon på det han mente var det hellige. Det hellige kalte han «das ganz Andere», som betyr det fullstendig fremmede. Altså er det hellige helt utenfor vår vanlige fatteevne, men vi kan fornemme det.

Det hellige viser seg på én og samme tid som et fryktinngytende mysterium (mysterium tremendum) og et fascinerende, tiltrekkende mysterium (mysterium fascinans).

Allerede flere år før Otto kom med denne forklaringen, hadde Nathan Söderblom på samme måte definert religion som troen på noe hellig.

Den franske sosiologen Émile Durkheim har en annen forståelse av hva det hellige er. I 1912 skrev Durkheim boka De religiøse ideers elementære former.

Etter Durkheims syn er det hellige dét som et samfunn er enig om å sette til side i en egen kategori som er atskilt fra dagliglivet. I ethvert samfunn går det et grunnleggende skille mellom hellig og profant, der det hellige egentlig er samfunnet selv, som en abstrakt, kollektiv størrelse.

Religionshistorikeren Mircea Eliade har videreført Durkheims skille mellom hellig og profant. Han mener det hellige er det eneste som virkelig eksisterer for et religiøst menneske.

Religionene inneholder et nettverk av hierofanier, det vil si at det hellige viser seg i naturen og i menneskelivet. En hver kultur «velger» sine hierofanier på et bestemt historisk trinn i utviklingen. Samtidig er enkelte hierofanier nærmest universelle, for eksempel himmel, vann, seksualitet, ekstase og presteskap.

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 18.03.2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Religionsvitenskap

Jeanette Sky

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

16. august 2011 skrev Beate Eiklid

Bruken av ordet hellig på norsk har jo også en tett knyttning til kristendommen og jødedommens bruk av ordet. Jeg lette opp denne artikkelen for å finne ut mer om den greske og hebraiske betydningen av ordet man har overasatt hellig med. Er det mulig å få til dette og i denne artikkelen?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.