hellig

Ordet hellig er en oversettelse av det latinske sacre, som i snever forstand betegner det som tilhører religionen og kirken.

I religionsforskningen ble teorier om det hellige viktige på slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet. Det var en utbredt oppfatning at den enkleste formen for hellighet var en upersonlig kraft, mana, som fantes i visse spesielle gjenstander, mennesker og dyr med en særegen styrke, form eller liknende. Disse forskerne benyttet det melanesiske ordet mana som betegnelse for den enkleste formen for hellighet. De var evolusjonister, og mente at alle religioner fulgte samme utviklingsbane.

Som fagbegrep ble ordet hellig først benyttet av religionsforskere med bakgrunn fra teologi. Svensken Nathan Söderblom (ekspert på zoroastrisme, og senere erkebiskop av Uppsala), mente at alle religioner hadde en felles kjerne, nemlig troen på det hellige. Hellighetsbegrepet spilte en viktig rolle i Söderblom økumeniske arbeid, som var en forløper for dagens religionsdialog.

En annen forståelse av det hellige finner vi hos den franske sosiologen Émile Durkheim. I 1912 utga han Les formes élémentaires de la vie religieuse (Det religiøse livs grunnleggende former, utgitt på engelsk i 1915). Her benytter han ordet hellig i en studie av totemisme, og gir det en funksjonell definisjon. Det hellige er det som er satt til side og omgitt av forbud, det vil si det motsatte av det verdslige (profane).

I 1917 utga den tyske liberal-protestantiske teologen Rudolf Otto (1869–1937) boken Das Heilige (Det hellige) hvor han videreutviklet Söderbloms teori. Otto setter individet i sentrum, og definerer det hellige som en helt spesiell erfaring, en rystende fornemmelse av et navnløst, guddommelig nærvær. Dette kaller han en numinøs opplevelse (fra latin numen, guddommelig). Denne erfaringen oppleves som et skjellsettende møte med «das ganz Andere», noe helt annerledes.

Ottos begrep om det hellige ble videreført av den rumensk-amerikanske religionshistorikeren Mircea Eliade (1907–1987). I over 30 år, fra 1950-tallet til 1980-tallet, var han en toneangivende religionsforsker med innflytelse både innad i faget og i andre fagdisipliner. Han lanserte sitt eget hellighetsbegrep, hierofani, eller manifestasjon av det hellige. Eliade ser på verdensutviklinge n som et fall fra en paradisisk urtilstand (illo tempore), og mener at den sammenlignende religionsvitenskapen kan hjelpe mennesket til å erkjenne sit sanne jeg (homo religiosus). Begrepsparet hellig og profan er viktig hos Eliade, men i motsetning til Durkheim, legger Eliade en verdivurdering til grunn: Det hellige er det egentlige og sanne, mens det verdslige mangler verdi.

I religionsvitenskapelige fagmiljøer i dag er Eliades hellighetsbegrep mest av faghistorisk interesse etter at hans forskning er falt i miskreditt særlig på grunn av uvitenskapelig metodebruk (han velger empiri som passer teorien). Durkheims begrepsforståelse, som også ligger nær opp til vanlig språkbruk, er i dag rådende, men Eliades hellighetsbegrep benyttes av noen forskere som utgangspunkt for kritisk refleksjon.

• religionsvitenskap
• religion

• Dahl, Espen. Det Hellige. Perspektiver. Perspektiver. 2008. Universitetsforlaget.
• Engler, Steven and Mark Q. Gardiner. 2017. “Semantics and the Sacred.” Religion ,Vol.47, no.4
• Masuzawa. Tomoko. 2005. The invention of world religions. The University of Chicago Press, Chicago.
• Sharpe. Eric J. 1992(1975). Comparative Religion. A history. Duckworth, London.
• Smith, Jonathan Z. 1993. (1978) “The wobbling pivot”. I Map is not territory. University of Chicago Press.
• Mark C. Taylor ed. Critical terms for religious studies. University of Chicago Press.