Norsk bonde fôrer kalver med kraftfôr.
Av .

Bønder høster ris i Bangladesh. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Bonde, person som driver jordbruk som levevei. I norsk landbrukshistorie har en skilt mellom storbønder og småbønder eller småbrukere. I dag brukes bonde om begge kjønn, gjerne synonymt med gårdbruker.

Faktaboks

uttale:

bˈonne

etymologi:
av norrønt búandi, egentlig '(fast)boende', presens partisipp av búa 'bo'

Opprinnelig betydde bonde en fastboende mann som tilhører en spesiell klasse, bondestanden. I dag er mer enn 90 prosent av de norske bøndene selveeiere, men så mange som rundt 40 prosent leier jord i tillegg til sin egen.

Historie

Det var flere bondeopprør i Europa i senmiddelalderen. Bondeopprøret i England i 1381 regnes som en sentral hendelse i engelsk historie. Maleriet viser bondelederen Wat Tyler som blir drept av borgermesteren i London, Sir William Walworth.

I oldtiden tilhørte gårdbrukeren bysamfunnet, og først i romersk keisertid (fra 30 evt.), da all jord ble samlet på store godseieres hender, utviklet det seg en egen åkerdyrkende bondestand, de halvfrie eller helt ufrie. Etter folkevandringene lå også de frie germanske bøndene under for stormennene, ble festere hos dem og kom etter hvert i et personlig og arvelig avhengighetsforhold til sine herrer, som de måtte yte vilkårlige avgifter og hoveri.

I korstogstiden (1000–1200-tallet) ble hoveriet ofte erstattet av en pengeavgift, og de ufrie bøndene kjøpte seg friheten; men allerede i slutten av middelalderen stanset fremgangen. Staten og godseierne la stadig større byrder på bøndene, og da disse gjorde opprør (i Frankrike i 1358, i England i 1381, i Tyskland ca. 1500, særlig i 1525, se Bondekrigen), lå de overalt under for fyrster og adel. I Tyskland øst for Elben og i de slaviske landene ble bøndene til og med livegne, og godseierne la helt urimelig arbeidsplikt på dem.

Først i annen halvdel av 1700-tallet ble forholdene bedre. Fysiokratene i Frankrike (ca. 1750) forkynte at jordbruket var grunnlaget for all rikdom, og det opplyste enevelde søkte å stille bøndene friere og gjøre flere til selveiere. Bortsett fra i Danmark lyktes dette bare dårlig, på grunn av godseiernes motstand. Først den franske revolusjon (fra 1789) frigjorde helt bondestanden i Frankrike; i Preussen skjedde tilløp til det samme tidlig på 1800-tallet, men verken i Preussen eller i de øvrige tyske landene kom det til noen fullstendig frigjøring før etter 1848 (februarrevolusjonen). I Russland ble livegenskapet opphevet i 1861 av Aleksander 2. England står i en særstilling, fordi frie forpaktere drev jordbruket der; og i Italia eide byborgerne jorden. Men en fri, selveiende bondestand holdt seg bare i Sveits, Tirol, Nederland og i Norge og Sverige.

Norden

En leilending inngår avtale med en jordeier om å leie jord av ham. Illustrasjon fra Magnus Lagabøters landslov.
Leilending
Av .

I Norden var bonde i middelalderen et hedersnavn for alle frie menn. Bonden var på én gang kriger og jorddyrker. Leilendingene var også personlig frie. I Norge ble det knappere om jorden etter hvert som trellene ble frie i løpet av 1000- og 1100-tallet. Etter vikingferdene fulgte indre landnåm, men nå var det skrinnere jord som måtte ryddes. Etter hvert som kirkelige og verdslige stormenn samlet gods, ble det flere leilendinger, på 1500-tallet kanskje mer enn to tredjedeler av alle bønder. Men de var frie menn, og hadde vern i lov og sedvane. Pliktarbeid var ikke vanlig, og lovgivningen hindret jorddrottene fra å drive avgiftene opp (forordning av 1685). Både private og kronen begynte å selge jord til bøndene alt før 1700, og omkring 1750 var selveierne i flertall. Odelsbonden ble et poetisk symbol på norskhet, og Grunnloven gav bøndene den politiske makten. Se for øvrig bondereisning.

I Danmark lå bonden allerede i middelalderen til dels under for aristokratiet, men bevarte en tålelig stilling inntil henimot tidsrommets slutning. Christian 2s reformer ble avskaffet ved hans fall, og bøndenes egne forsøk på å frigjøre seg med våpenmakt ble slått til jorden under grevefeiden (1534–1536). På 1500–1700-tallet ble bondens kår stadig verre. Selveiendommen forsvant nesten helt, og stavnsbåndet, som omfattet hele kongeriket, ble innført i 1733. Det ble imidlertid opphevet i 1788, da landsbyfellesskapet ble utskiftet og bøndene flyttet ut til egne gårder. Siden gikk bondestanden i Danmark raskt fremover. Ved den alminnelige verneplikten og den frie forfatningen (1848 og 1849) ble også her all standsforskjell opphevet.

I Sverige kom bøndene til å spille en viktig politisk rolle; både Sturene og Gustav Vasa støttet seg til dem. På Riksdagen møtte de som fjerde stand. Ved representasjonsreformen i 1866 falt stenderdelingen bort.

I Norge var en store del av bøndene allerede i vikingtida selveiende og utgjorde en viktig stand som begrenset kongenes makt på bondetingene. På tross av at kirka og kongene i løpet av middelalderen etter hvert skaffet seg store jordeiendommer med leilendinger som drev jord, ble det bevart en betydelig selveiende bondestand i Norge gjennom hele middelalderen. Under reformasjonen mistet kirka det meste av jordegodsene, som ble omgjort til statlig eiendom: krongods. På grunn av de mange byrdefulle krigene som de danske kongene førte, først og fremst mor Sverige, ble den dansk-norske staten nødt til å selge unna krongods. Derfor økte andelen selveiere i Norge fram mot 1814, da bøndene som eide jord utgjorde en viktig klasse under Eidsvoldsforsamlingen og utgjorde en stor andel av de som fikk stemmerett.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg