bonde

I Norden var bonde i middelalderen et hedersnavn for alle frie menn. Bonden var på én gang kriger og jorddyrker. Leilendingene var også personlig frie. I Norge ble det knappere om jorden etter hvert som trellene ble frie i løpet av 1000- og 1100-tallet. Etter vikingferdene fulgte indre landnåm, men nå var det skrinnere jord som måtte ryddes. Etter hvert som kirkelige og verdslige stormenn samlet gods, ble det flere leilendinger, på 1500-tallet kanskje mer enn to tredjedeler av alle bønder. Men de var frie menn, og hadde vern i lov og sedvane. Pliktarbeid var ikke vanlig, og lovgivningen hindret jorddrottene fra å drive avgiftene opp (forordning av 1685). Både private og kronen begynte å selge jord til bøndene alt før 1700, og omkring 1750 var selveierne i flertall. Odelsbonden ble et poetisk symbol på norskhet, og Grunnloven gav bøndene den politiske makten. Se for øvrig bondereisning.

I Danmark lå bonden allerede i middelalderen til dels under for aristokratiet, men bevarte en tålelig stilling inntil henimot tidsrommets slutning. Christian 2s reformer ble avskaffet ved hans fall, og bøndenes egne forsøk på å frigjøre seg med våpenmakt ble slått til jorden under grevefeiden (1534–1536). På 1500–1700-tallet ble bondens kår stadig verre. Selveiendommen forsvant nesten helt, og stavnsbåndet, som omfattet hele kongeriket, ble innført i 1733. Det ble imidlertid opphevet i 1788, da landsbyfellesskapet ble utskiftet og bøndene flyttet ut til egne gårder. Siden gikk bondestanden i Danmark raskt fremover. Ved den alminnelige verneplikten og den frie forfatningen (1848 og 1849) ble også her all standsforskjell opphevet.

I Sverige kom bøndene til å spille en viktig politisk rolle; både Sturene og Gustav Vasa støttet seg til dem. På Riksdagen møtte de som fjerde stand. Ved representasjonsreformen i 1866 falt stenderdelingen bort.

I Norge var en store del av bøndene allerede i vikingtida selveiende og utgjorde en viktig stand som begrenset kongenes makt på bondetingene. På tross av at kirka og kongene i løpet av middelalderen etter hvert skaffet seg store jordeiendommer med leilendinger som drev jord, ble det bevart en betydelig selveiende bondestand i Norge gjennom hele middelalderen. Under reformasjonen mistet kirka det meste av jordegodsene, som ble omgjort til statlig eiendom: krongods. På grunn av de mange byrdefulle krigene som de danske kongene førte, først og fremst mor Sverige, ble den dansk-norske staten nødt til å selge unna krongods. Derfor økte andelen selveiere i Norge fram mot 1814, da bøndene som eide jord utgjorde en viktig klasse under Eidsvoldsforsamlingen og utgjorde en stor andel av de som fikk stemmerett. I fasen med nasjonsbygging etter 1814 og særlig i andre del av 1800-tallet ble bonden og bondekulturen løftet fram som nasjonens kjerne, minst påvirket av dansk kultur.