I Norden var bonde i middelalderen et hedersnavn for alle frie menn. Bonden var på én gang kriger og jorddyrker. Leilendingene var også personlig frie. I Norge ble det knappere om jorden etter hvert som trellene ble frie i løpet av 1000- og 1100-tallet. Etter vikingferdene fulgte indre landnåm, men nå var det skrinnere jord som måtte ryddes. Etter hvert som kirkelige og verdslige stormenn samlet gods, ble det flere leilendinger, på 1500-tallet kanskje mer enn to tredjedeler av alle bønder. Men de var frie menn, og hadde vern i lov og sedvane. Pliktarbeid var ikke vanlig, og lovgivningen hindret jorddrottene fra å drive avgiftene opp (forordning av 1685). Både private og kronen begynte å selge jord til bøndene alt før 1700, og omkring 1750 var selveierne i flertall. Odelsbonden ble et poetisk symbol på norskhet, og Grunnloven gav bøndene den politiske makten. Se for øvrig bondereisning.
I Danmark lå bonden allerede i middelalderen til dels under for aristokratiet, men bevarte en tålelig stilling inntil henimot tidsrommets slutning. Christian 2s reformer ble avskaffet ved hans fall, og bøndenes egne forsøk på å frigjøre seg med våpenmakt ble slått til jorden under grevefeiden (1534–1536). På 1500–1700-tallet ble bondens kår stadig verre. Selveiendommen forsvant nesten helt, og stavnsbåndet, som omfattet hele kongeriket, ble innført i 1733. Det ble imidlertid opphevet i 1788, da landsbyfellesskapet ble utskiftet og bøndene flyttet ut til egne gårder. Siden gikk bondestanden i Danmark raskt fremover. Ved den alminnelige verneplikten og den frie forfatningen (1848 og 1849) ble også her all standsforskjell opphevet.
I Sverige kom bøndene til å spille en viktig politisk rolle; både Sturene og Gustav Vasa støttet seg til dem. På Riksdagen møtte de som fjerde stand. Ved representasjonsreformen i 1866 falt stenderdelingen bort.
I Norge var en store del av bøndene allerede i vikingtida selveiende og utgjorde en viktig stand som begrenset kongenes makt på bondetingene. På tross av at kirka og kongene i løpet av middelalderen etter hvert skaffet seg store jordeiendommer med leilendinger som drev jord, ble det bevart en betydelig selveiende bondestand i Norge gjennom hele middelalderen. Under reformasjonen mistet kirka det meste av jordegodsene, som ble omgjort til statlig eiendom: krongods. På grunn av de mange byrdefulle krigene som de danske kongene førte, først og fremst mor Sverige, ble den dansk-norske staten nødt til å selge unna krongods. Derfor økte andelen selveiere i Norge fram mot 1814, da bøndene som eide jord utgjorde en viktig klasse under Eidsvoldsforsamlingen og utgjorde en stor andel av de som fikk stemmerett. I fasen med nasjonsbygging etter 1814 og særlig i andre del av 1800-tallet ble bonden og bondekulturen løftet fram som nasjonens kjerne, minst påvirket av dansk kultur.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.