bonde

Bonde, bofast mann som driver jordbruk som levevei; også om person som tilhører en spesiell klasse (bondestanden).

I oldtiden tilhørte gårdbrukeren bysamfunnet, og først i romersk keisertid, da all jord ble samlet på store godseieres hender, utviklet det seg en egen åkerdyrkende bondestand, de halvfrie eller helt ufrie. Etter folkevandringene lå også de frie germanske bønder under for stormennene, ble festere hos dem og kom etter hvert i et personlig og arvelig avhengighetsforhold til sine herrer, som de måtte yte vilkårlige avgifter og hoveri. I korstogstiden (1000–1200-tallet) ble hoveriet ofte erstattet av en pengeavgift, og de ufrie bønder kjøpte seg friheten; men allerede i slutten av middelalderen stanset fremgangen. Staten og godseierne la stadig større byrder på bøndene, og da disse gjorde opprør (i Frankrike 1358, i England 1381, i Tyskland ca. 1500, særlig 1525, se Bondekrigen), lå de overalt under for fyrster og adel. I Tyskland øst for Elben og i de slaviske land ble bøndene til og med livegne, og godseierne la helt urimelig arbeidsplikt på dem. Først i annen halvdel av 1700-tallet ble forholdene bedre. Fysiokratene i Frankrike (ca. 1750) forkynte at jordbruket var grunnlaget for all rikdom, og det opplyste enevelde søkte å stille bøndene friere og gjøre flere til selveiere. Bortsett fra i Danmark lyktes dette bare dårlig, på grunn av godseiernes motstand. Først den store revolusjon (fra 1789) frigjorde helt bondestanden i Frankrike; i Preussen skjedde tilløp til det samme tidlig på 1800-tallet, men verken i Preussen eller i de øvrige tyske land kom det til noen fullstendig frigjøring før etter 1848. I Russland ble livegenskapet opphevet 1861 av Aleksander 2. – England står i en særstilling, fordi frie forpaktere drev jordbruket der; og i Italia eide byborgerne jorden. Men en fri, selveiende bondestand holdt seg bare i Sveits, Tirol, Nederland og i Norge og Sverige.

I Norden var bonde i middelalderen et hedersnavn for alle frie menn. Bonden var på én gang kriger og jorddyrker. Leilendingene var også personlig frie. I Norge ble det knappere om jorden etter hvert som trellene ble frie i løpet av 1000- og 1100-tallet. Etter vikingferdene fulgte indre landnåm, men nå var det skrinnere jord som måtte ryddes. Etter hvert som kirkelige og verdslige stormenn samlet gods, ble det flere leilendinger, på 1500-tallet kanskje mer enn ²/₃ av alle bønder. Men de var frie menn, og hadde vern i lov og sedvane. Pliktarbeid var ikke vanlig, og lovgivningen hindret jorddrottene fra å drive avgiftene opp (forordning 1685). Både private og kronen begynte å selge jord til bøndene alt før 1700, og ca. 1750 var selveierne i flertall. Odelsbonden ble et poetisk symbol på norskhet, og Grunnloven gav bøndene den politiske makt. Se for øvrig bondereisning.

I Danmark lå bonden allerede i middelalderen til dels under for aristokratiet, men bevarte en tålelig stilling inntil henimot tidsrommets slutning. Christian 2s reformer ble avskaffet ved hans fall, og bøndenes egne forsøk på å frigjøre seg med våpenmakt ble slått til jorden under grevefeiden. På 1500–1700-tallet ble bondens kår stadig verre. Selveiendommen forsvant nesten helt, og stavnsbåndet, som omfattet hele kongeriket, ble innført 1733. Det ble imidlertid opphevet 1788, da landsbyfellesskapet ble utskiftet og bøndene flyttet ut til egne gårder. Siden gikk bondestanden i Danmark raskt fremover. Ved den alminnelige verneplikt og den frie forfatning (1848 og 1849) ble også her all standsforskjell opphevet.

I Sverige kom bøndene til å spille en viktig politisk rolle; både Sturene og Gustav Vasa støttet seg til dem. På Riksdagen møtte de som fjerde stand. Ved representasjonsreformen 1866 falt stenderdelingen bort.

• Antropologi