Bonde
Norsk bonde fôrer kalver med kraftfôr.
Av /NTB.
Fra en potetåker i Rogaland
/Pixabay.
Lisens: CC BY 2.0

Bonde er en person som har jordbruk som levevei og yrke. Dette innebærer å produsere mat og andre goder som vi alle trenger for å overleve.

Faktaboks

Uttale

bˈonne

Etymologi
av norrønt búandi, egentlig ‘(fast)boende’, presens partisipp av búa ‘bo’
Også kjent som

gardbruker, gårdbruker

I Norge

Fruktbonde
/Pixabay.
Lisens: CC BY 2.0

Matproduksjonen skjer på små og store gårder som ligger spredt rundt i landet. De aller fleste bønder i Norge eier, bor og arbeider på egen gård. Mange kan ha tilleggsjord ved at de leier jord eller driver i samarbeid med andre.

Selvstendig næringsdrivende

Arbeidet som bonde går i første rekke ut på å produsere mat og andre produkter. Til dette hører mange oppgaver, som å dyrke planter og ta vare på husdyra, men også vedlikeholde bygninger og maskiner, holde styr på økonomien, pleie landskapet og ivareta skog og utmark. Å være bonde er et variert yrke med ulike arbeidsoppgaver. Bønder i Norge er selvstendig næringsdrivende. Dette betyr at de selv velger hva de ønsker å satse på og står til ansvar for det økonomiske resultatet.

38 000 bønder

I Norge finnes det totalt omkring 480 000 næringsbedrifter, hvorav nesten 38 000 driver med jordbruk. Tabellen nedenfor gir en oversikt over antall jordbruksbedrifter i Norge i 2022 med detaljer om foretaksform og areal, samt endringer siden 2012 (Kilde: Statistisk sentralbyrå). De fleste bønder driver gården som enkeltpersonforetak, og i gjennomsnitt har hver jordbruksbedrift 261 dekar dyrka mark. Det har vært en jevn nedgang i antall jordbruksbedrifter, og nedgangen mellom 2012 og 2022 var på nesten 16 prosent.

2022 (antall) Endring i prosent fra 2012 til 2022
Jordbruksbedrifter i alt 37 682 –15,9
Enkeltpersonforetak 35 699 –15,6
Andre selskapsformer 1 983 –20,4
Jordbruksareal i drift (dekar) 9 845 062 –0,8
Fulldyrka jord (dekar) 8 071 913 –1,1
Jordbruksareal per jordbruksbedrift (dekar) 261,3 17,9

Politisk styrt

Bonde som produserer grønnsaker
/Pixabay.
Lisens: CC BY 2.0

Mat er noe alle trenger. Derfor veier samfunnshensyn som selvforsyningsgrad og distriktspolitikk inn i hva som skal produseres og til hvilken pris. Jordbruket i Norge er derfor ei politisk styrt næring hvor bøndene må forholde seg til styringsmidler, som for eksempel tilskuddsordninger og regelverk rundt produksjonen. Dette kan avgjøre hverdagen for bonden, enten hen er melkeprodusent, produsent av kjøtt fra sau, gris eller kylling, eller produsent av egg, korn, poteter, grønnsaker, frukt eller bær. En bonde kan også produsere råstoff for bioenergi eller byggematerialer i form av tre og tømmervirke, eller bidra til tjenester i form av friluftsliv som jakt og fiske, turisme og annen utmarksbasert næringsvirksomhet. Hva bonden velger å produsere er delvis styrt av lokale forhold og tradisjoner og delvis av politiske og økonomiske vilkår.

Husdyr er viktige

Sauer på beite
/Pixabay.
Lisens: CC BY 2.0

Norsk jordbruk er i stor grad basert på husdyrhold. Av de omkring 38 000 jordbruksbedriftene i Norge har omkring 29 000 husdyr som viktigste inntektskilde, det vil si at de driver med produksjon av melk, kjøtt eller egg. En bonde i dag er ofte spesialisert på én eller et fåtalls produksjoner. Én og samme bedrift kan for eksempel ha både ku og sau eller korn og gris. Antall gårdsbruk med utvalgte produksjoner er gjengitt i tabellen under (kilde: Statistisk sentralbyrå).

Antall bedrifter med utvalgte produksjoner Tall fra 2022
Ku 11 700
Sau (og geit) 13 377
Gris 1 853
Korn 9 869
Potet 1 442

Flesteparten av kornbøndene i Norge finner vi på Østlandet, mens produsenter av melk og kjøtt i større grad finnes i fjord- og fjellbygder rundt om i hele landet. Fruktbøndene fins gjerne i fjordstrøkene i Sogn og Hardanger og i dalene i Telemark og Buskerud. På samme måte finnes det produsentmiljøer for potet, grønnsaker og jordbær sentrert til visse områder av landet.

Heltid eller deltid

Mange bønder har jobb utenfor gårdsdrifta. Omkring 15 prosent av bøndene i Norge er heltidsbønder, og 90 prosent eller mer av inntekta deres kommer fra jordbruket. Deltidsbønder er derfor hovedregelen. Særlig gjelder dette for bønder som produserer korn, men også bønder som driver de mange små gårdene som fins rundt i landet.

Småbruker eller hobbybonde

En bonde som driver en liten gård (småbruk) omtales gjerne som småbruker. Driften baseres da på at bonden tilpasser seg en småskalaproduksjon hvor arealet eller antall husdyr er begrenset, og mekaniseringen og investeringene står i forhold til produksjonsomfanget. En småbruker har gården som en del av inntekten sin. Dette er ikke det samme som en hobbybonde som driver gården mer av egeninteresse uten nødvendigvis å produsere noe for salg. En hobbydrift kan for eksempel være basert på en interesse for hest, hvor gården brukes til å holde egne hester.

Internasjonalt

Jordbruk (rishøst, Bangladesh)

Bønder høster ris i Bangladesh.

Av /NTB Scanpix ※.

Det er vanskelig å anslå hvor mange bønder det finnes i verden, men FAO anslår at det er om lag 570 millioner gårdsbruk i verden, hvorav mer enn 500 millioner er familiebruk.

Stor variasjon i areal

Det er store variasjoner i hvor mye areal hver bonde har til disposisjon. I India har hver bonde i gjennomsnitt 11 dekar jord mens tilsvarende tall i USA er 1800 dekar. I Europa er det også store variasjoner. I Italia ligger gjennomsnittet på 110 dekar mens det i Tyskland og England ligger på henholdsvis 605 og 850 dekar. I våre naboland er gjennomsnittsarealet en bonde disponerer betydelig høyere enn i Norge, der tallet er 260 dekar. Gjennomsnittsbonden disponerer 430 dekar i Sverige, 510 dekar i Finland og 700 dekar i Danmark.

Vær og klimaendringer

Klimaendringer og ekstremvær kan gi katastrofalt dårlige kornavlinger.
/Pixabay.
Lisens: CC BY 2.0

Bønder i alle deler av verden har alltid måtte tilpasse seg lokale forhold. Været vil i stor grad styre planteveksten og dermed avlinger og tilgang til fôr. Med klimaendringer og ekstremvær vil dette bli en større utfordring for bøndene enn folk flest. En lang og tørr periode i vekstsesongen vil gi dårlige avlinger og lite fôr til dyra. For mye regn eller regn og kraftig vind til feil tid kan lett ødelegge avlingene. Derfor vil bondens inntekt variere mye fra år til år. Å ha mer enn én produksjon kan bety økt sikkerhet. Dersom én type produksjon slår feil, kan en annen kanskje likevel gå bra.

I global sammenheng er pågående klimaendringer med på å endre livsgrunnlaget for millioner av bønder. Særlig utsatte er bønder i fattige deler av verden, hvor mulighetene for erstatning ved avlingssvikt er små, og hvor ødelagte avlinger ofte medfører hungersnød.

Historie

Selveiere, husmenn, leilendinger og forpaktere

Leilending
En leilending inngår avtale med en jordeier om å leie jord av ham. Illustrasjon fra Magnus Lagabøters landslov.
Leilending
Av .

Opprinnelig betydde bonde en fastboende mann som tilhørte en spesiell klasse; bondestanden. I dag brukes det om begge kjønn. Nå er omkring 16 prosent av bøndene i Norge kvinner, og kvinneandelen er gradvis økende.

Selveiende bønder er det vanlige i norsk sammenheng i dag. Historisk sett og i et internasjonalt perspektiv har ikke bønder alltid eierskap til jorda. Mer enn 90 prosent av de norske bøndene er selveiere, men så mange som 67 prosent leier jord i tillegg til sin egen. 47 prosent av alt jordbruksareal i drift i 2020 var leid eller forpaktet areal. Husmenn, leilendinger og forpaktere er betegnelser på bønder som ikke eier den jorda de driver.

En husmann var en som leide (eller «bygslet») jord av en jordeier eller selveiende bonde. Et slikt sted ble kalt en husmannsplass. Leien kunne enten betales i form av kontanter eller i form av arbeid for den som eier jorda. En leilending leier også jord, men i motsetning til de fleste husmenn var jorda som leilendingen drev skilt ut som et eget bruk med egen matrikkel-, senere gårds- og bruksnummer. Forpaktere leier også gården de driver. Leieforholdet inkluderer da vanligvis ikke bare jorda, men også driftsbygninger og våningshus. I dag brukes ordet forpaktning både om leie av selvstendige bruk og av mindre jordstykker.

Europa

Drapet på Wat Tyler

Det var flere bondeopprør i Europa i senmiddelalderen. Bondeopprøret i England i 1381 regnes som en sentral hendelse i engelsk historie. Maleriet viser bondelederen Wat Tyler som blir drept av borgermesteren i London, Sir William Walworth.

I oldtidens Europa tilhørte gårdbrukeren bysamfunnet. Først i romersk keisertid (fra omkring år 30 evt.), da all jord ble samlet hos store godseiere, utviklet det seg en egen bondestand som dyrket jorda. De var likevel ikke frie bønder. Etter folkevandringene (år 375–550 evt.) lå også de frie germanske bøndene under stormennene. De ble festere hos dem og kom etter hvert i et personlig og arvelig avhengighetsforhold til sine herrer, som de måtte yte vilkårlige avgifter og hoveri.

I korstogstiden (1000–1200-tallet) ble hoveriet ofte erstattet av en pengeavgift, og de ufrie bøndene kjøpte seg frihet. Men allerede i slutten av middelalderen stanset fremgangen. Staten og godseierne la stadig større byrder på bøndene, og da disse gjorde opprør (i Frankrike i 1358, i England i 1381, i Tyskland cirka 1500, særlig i 1525, se Bondekrigen), lå de overalt under for fyrster og adel. I Tyskland øst for Elben og i de slaviske landene ble bøndene til og med livegne (bundet til godset eller jordeieren på livstid), og godseierne la helt urimelige arbeidsplikter på dem.

Først i andre halvdel av 1700-tallet ble forholdene bedre. Fysiokratene i Frankrike (cirka 1750) forkynte at jordbruket var grunnlaget for all rikdom, og det opplyste eneveldet søkte å stille bøndene friere og gjøre flere til selveiere. På grunn av godseiernes motstand lyktes dette dårlig, bortsett fra i Danmark. Først etter den franske revolusjon (fra 1789) frigjorde bondestanden seg helt i Frankrike. I Preussen skjedde tilløp til det samme tidlig på 1800-tallet, men uten at det kom til noen fullstendig frigjøring før etter februarrevolusjonen i 1848. I Russland ble livegenskapet opphevet i 1861 av Aleksander 2.

England står i en særstilling. Her drev frie forpaktere jordbruket. I Italia eide byborgerne jorden. En fri, selveiende bondestand har historisk sett vært sterk bare i Sveits, Tyrol, Nederland, samt i Norge og Sverige.

Norden

Københavns overgivelse til Christian 3.
Grevefeiden brøt ut etter Frederik 1.s død. I 1534 angrep Lübeck Danmark for å gjenopprette sitt handelsherredømme, samtidig som borgerne i Malmø og København gjorde opprør for å få den avsatte Christian 2. tilbake som konge. Adelen valgte derimot Christian 3. samme år. Etter et års beleiring overgav København seg, og Christian kunne ri inn i byen som seierherre. Deretter lot han de katolske biskopene fengsle og innførte reformasjonen i Danmark.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

I Norden var betegnelsen bonde i middelalderen et hedersnavn for alle frie menn. Bonden var både kriger og jorddyrker. Leilendingene var også personlig frie.

I Danmark lå bonden allerede i middelalderen til dels under for aristokratiet, men hadde en relativt god stilling fram mot tidsrommets slutt. Christian 2.s reformer ble avskaffet ved hans fall. Bøndene forsøkte å frigjøre seg med våpenmakt, men ble slått tilbake under grevefeiden (1534–1536). På 1500–1700-tallet ble bondens kår stadig verre i Danmark. Selveiendommen forsvant nesten helt, og stavnsbåndet, som omfattet hele kongeriket, ble innført i 1733. Det ble imidlertid opphevet i 1788, da landsbyfellesskapet ble utskiftet og bøndene flyttet ut til egne gårder. Siden gikk bondestanden i Danmark raskt fremover. Ved den alminnelige verneplikten og den frie forfatningen (1848 og 1849) ble all standsforskjell opphevet også her.

I Sverige, under Sturene og Gustav Vasa, kom bøndene på 1500-tallet til å spille en viktig politisk rolle. På Riksdagen møtte de som en fjerde stand. Ved representasjonsreformen i 1866 falt stenderdelingen bort.

Norge

Maleriet Eidsvold 1814, som nå henger i Stortinget, viser riksforsamlingen i 1814. I midten står Christian Magnus Falsen. Til høyre for ham sitter Wilhelm F. K. Christie. Maleriet er fra 1881

.

I Norge var en stor del av bøndene selveiende allerede i vikingtida, og utgjorde en viktig stand som begrenset kongenes makt på bondetingene. Det ble knappere om jorden etter hvert som trellene ble frie i løpet av 1000- og 1100-tallet. Etter vikingferdene fulgte indre landnåm, men nå var det skrinnere jord som måtte ryddes.

Etter hvert som kirkelige og verdslige stormenn samlet gods, ble det flere leilendinger. På 1500-tallet var kanskje mer enn to tredjedeler av alle bønder leilendinger, men de var frie menn, og hadde vern i lov og sedvane. På tross av at kirken og kongene i løpet av middelalderen etter hvert skaffet seg store jordeiendommer med leilendinger som drev jord, ble en betydelig selveiende bondestand i Norge bevart gjennom hele middelalderen. Pliktarbeid var ikke vanlig, og lovgivningen hindret jordeierne fra å drive avgiftene opp (forordning av 1685).

Under reformasjonen mistet kirka det meste av jordegodsene, som ble omgjort til statlig eiendom kalt krongods. På grunn av de mange kostbare krigene som de danske kongene førte, først og fremst mot Sverige, ble den dansk-norske staten nødt til å selge unna mye av krongodset. Både private og kronen begynte å selge jord til bøndene alt før 1700, og omkring 1750 var selveierne i flertall.

Andelen selveiere økte i Norge fram mot 1814, og bøndene som eide jord var derfor en viktig klasse under Eidsvollsforsamlingen og utgjorde en stor andel av de som fikk stemmerett. I fasen med nasjonsbygging etter 1814, og særlig i andre del av 1800-tallet, ble bonden og bondekulturen løftet fram som nasjonens kjerne, minst påvirket av dansk kultur. Odelsbonden ble et poetisk symbol på norskhet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg