seter

Seter. Gammelsetra i Grøvudalen i Sunndal kommune. Bilveier fører nå frem til de fleste setergrendene, og melken blir fraktet til meieri. Den gamle driftsmåten med kjerning og ysting på setrene er blitt mer sjelden. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Seter av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

En seter er et beiteområde med hus for folk og buskap, som bare brukes i beiteperioden. Det var tradisjonelt flere typer setre; noen kunne ligge relativt nær gården, mens andre lå langt til fjells. Endrede driftsformer har ført til at tallet på setre har gått sterkt tilbake fra begynnelsen av 1900-tallet. I dag er det bare et fåtall setre hvor melk videreforedles til smør og ost på stedet.

Faktaboks

Etymologi
av norrønt setr, sætr 'sete, tilholdssted, seter'

Tradisjonell seterdrift

Tegningen fra 1820-tallet har som motiv "Bufaring. Reise til Sæteren i Bergens Stift". På den fremste kløva ser vi ystekjelen på toppen av en del trekar. av . Falt i det fri (Public domain)

Da det i Norge er knapt om gode jordbruksarealer, måtte en stor del av vinterfôret i tidligere tider høstes i utmarka og på fjellet. Om sommeren kunne husdyrene oppholde seg ute og selv ta til seg de de trengte av næring. Seterdrift ble da en praktisk løsning som kombinerte lettvint foring og foredling av melk til mer holdbare produkter som smør og ulike typer ost. Med jevne mellomrom ble så budrotten fraktet hjem til gården. Ofte foregikk transporten med kløv.

Seter og støl

Foto tatt før 1898 av Kirkestølene på Filefjell i Vang, Oppland. av . Gjengitt med tillatelse

Seter og støl betegner i dag én og samme driftsform, men slik var det ikke i vikingtiden. Seter kommer fra norrønt setr som betyr sete, bosted eller tilholdssted. Støl går tilbake til gammelnorsk stǫðull, en plass der buskapen ble samlet og melket. Disse benevnelsene kan kobles til fullseterbruket og melkeseterbruket (se nedenfor). Stort sett finner vi støler på Vestlandet og i Agder og Telemark og setre i resten av landet. Navn på -seter finner vi også i ytre deler av Hordaland.

Setertyper

Seterdrift er kjent fra hele landet, også fra de brede bygdene i lavlandet. Det var tre hovedtyper av setre: heimesetre, mellomsetre og fjellsetre. Til heimesetrene flyttet man om våren så snart det var gress å beite. Det kunne være omkring sankthans; der ble man kanskje bare et par uker før ferden gikk videre. På hjemvei om høsten kunne man også gjøre en stopp på et par ukers tid på heimesetra. Noen steder hadde man også en mellomseter på veien til sommersetra, som var hovedsetra. Sommersetrene kunne ligge opptil 6-7 mil fra gårdene.

Det var også flere brukstyper. Fullseterbruk innebar at folket bodde på setra hele sommeren, produserte smør og ost, og ikke reiste hjem før om høsten. Melkeseterbruk var det når det ble melket på setra, men melka fraktet hjem for videre behandling. Hovedområdet for denne driftsformen var fra Agder langs kysten til Nord-Norge. Slåtteseterbruk, der fôrsanking i utmarka spilte en viktig rolle, hørte hjemme lengst sør i landet, der mye at fôret måtte hentes på heiene. En spesiell form for setring var vintersetring, som særlig er kjent fra Gudbrandsdalen. Det innebar at folk og fe var på sommersetra om vinteren for å fore opp seterhøyet og det man ellers hadde samlet av tilleggsfôr om sommeren. Det forutsatte at man hadde gode bygninger.

Bygningene

Setra i Gruvdalen i Sunndal, Møre og Romsdall. Kvernkallen drar kinna. av . CC BY 2.0
Foto fra 1890-årene som viser Skagadalsbøen seter i Jotunheimen. Seterhuset er bygd av stein; en kvinne melker en geit av . CC BY 2.0

Bygningene på setrene varierte mye både i kvalitet og størrelse. I slåtteseter-området på Sørlandet og melkeseter-området på Vestlandet dreide det seg ofte om bygninger med ett rom og åre med ljore i taket. Der det var mangel på trevirke, ble det bygd steinhus. I størsteparten av landet ble likevel bygningene på setrene laftet av tømmer. Gammel byggeskikk holdt seg lengre på setrene enn i bygda. Grue og murpipe kom senere på setra enn hjemme på gården.

De fleste seterhusene hadde to rom. Det ene var oppholdsrom, det andre, som lå mot nord, ble brukt til melkebu. Der det var god tilgang på tømmer, som i Trøndelag og Nord-Vestlandet, hadde man seterhus med tre rom. I det midterste var det et ildsted der ysting og koking foregikk; på endene var det oppholdsrom og melkebu.

De eldste seterhusene hadde ljore i taket med skjå. Ellers kom lyset fra glugger i veggene og døråpningen. På fullsetrene begynte det å komme peiser i stedet for åre på 1700-tallet. Her hang den store ystekjelen.

På mange setre var det ikke fjøs; særlig var det tilfellet i skogfattige strøk. På Østlandet, i Trøndelag og i Østerdalen og Gudbrandsdalen hadde gårder med stor buskap ofte store fjøs på setrene med både to og tre tømmerlengder. Båsene var langs langveggene, hvor kyrne stod bundet med klaver av tre som var festet med vidjer i veggene. Over hele Østlandet var det vanlig med egne hus for geiter og sauer.

Vanligvis lå imidlertid dyrene ute i innhegninger om natten. Som oftest ble disse kveene flyttet omkring på setervollen for å spre gjødsla. Der det var full drift på setrene, ble det også satt opp en låve til foret. Disse var gjerne glisne mellom stokkene, slik at man fikk god trekk.

Arbeidet på setra

Tittelen er "Besøk på Seteren". Et romantisk bilde fra 1854. av . CC BY 2.0

Den sentrale personen på setra, var budeia. Ofte var det det kona på gården eller en eldre datter. Noen leide også en budeie for sesongen. Budeia måtte melke kyr og geiter to ganger om dagen. Det var også hun som hadde ansvaret for å kinne smør og yste ost. Hun måtte også bære vann og vaske alle kopper og kar av tre som var i bruk på setra. De minste, ikke arbeidsføre barna, var gjerne med på setra. Ellers varierte arbeidet en del etter setertype. På slåttesetrene var kvinnene med i utslåtten. I melkeseterområdet var det kvinnene som bar hjem melka til gårdene. Barna var ofte i virksomhet som gjetere. Utstyrt med en niste fulgte de kyrne til beiteområdene og morgenen og hjem til melking om ettermiddagen.

Historikk

Slik har det gått med storparten av setrene. Bygningene har forfalt og vollen grodd igjen. Ellevsetra i Tverådalen i Surnadal av . CC BY 2.0

Seterbruket i Norge går utvilsomt tilbake til forhistorisk tid. Ved emigrasjonen fra Norge til Island og de andre øyene i vest på 800- og 900-tallet ble seterbruket ført dit. Adam av Bremen skriver om Norge på 1070-tallet: «På arabisk vis holder folk buskapen sin lenge i ødemarkene. Og de holder livet oppe på den måten at de nytter melka av feet til mat og ulla til klær.» Landskapslovene og Magnus Lagabøtes landslov regulerer seterbruket som et eget driftsområde som var skilt fra den nærmeste utmarka, som ble drevet direkte fra gården. Gulatingsloven sier at bønder som hadde den nærmeste utmarka som beiteområde om våren, skulle flytte til seterområdet etter to måneder. Både Frostatingsloven og Landsloven slår fast at alle alle som ville etablere sommerseter i allmenning, kunne gjøre det med loven i hånd.

Trolig gikk det tilbake med den mer fjerntliggende setringen i senmiddelalderen, da et stort antall ødegårder kunne brukes til slått og beite. Med den sterke bosetningsmessige ekspansjonen på 1500-tallet steg nok tallet på setre kraftig. Av matriklene fra 1600-tallet går det frem at seterbruket hadde stor utbredelse. I 1723 drev hver tredje gårdbruker i Sør-Norge seterbruk. Mye tyder på at setringen i Norge kulminerte omkring 1840. Da begynte bøndene å legge ned setrene i bredbygdene ved Mjøsa. På landsbasis var det likevel relativt få setre som ble nedlagt mellom 1850 og 1900. Ifølge jordbrukstellingen 1907 var omtrent en fjerdedel av storfeet i Norge på setra om sommeren. Fra omkring 1900 var det en sterk nedgang i antall setre til 1980, da kurven flatet ut. Antallet setre var da i underkant av 3000.

Moderne bruk av setrene

Ved et omfattende prosjekt i perioden 2009 til 2015 ble det registrert 1689 setre eller rester av setre i utvalgte områder i 17 norske fylker. Av disse lå 465 på Vestlandet, 963 på Østlandet og 261 i Midt-Norge. Av disse var vel en fjerdepart helt ute av bruk, mens om lag 60 prosent ble brukt til fritidsformål. På 29 prosent av disse setrene ble det slått gress eller beitet, mens det var melkeproduksjon på bare 4 prosent. Disse tallene sier mye om utviklingen i seterbruket.

I 2015 var det 922 setre i aktiv drift i Norge, derav var det 788 enkeltsetre og 134 fellessetre. Halvparten av disse setrene lå i Oppland fylke og en fjerdedel i Hedmark. Den sterke nedgangen i antall setre i drift skyldes dels at det er færre bruk som driver melkeproduksjon, dels at bøndene ikke finner det hensiktsmessig å drive seterbruk. Nedgangen har blitt noe bremset ved at det i 1989 ble innført statlige tilskudd til seterdrift. I de senere år har også betydningen av å bevare kulturlandskap og tradisjonelle bygninger fått økt oppmerksomhet. 19 seteranlegg var fredet høsten 2016.

Det er bare et fåtall av melkeseterbrukerne som foredler melka selv. I 2015 var det 61 setre i Hordaland, Møre og Romsdal og Trøndelag som fikk tilskudd for å produsere smør og ost på stedet. De fleste moderne setre har melkeanlegg, kjøletank og vei helt frem, slik at melka kan hentes med tankbil. Arealet rundt setra er ryddet og dyrket opp og blir gjødslet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gjerdåker, Brynjulv (2002). Norges landbrukshistorie III 1814-1920. Oslo.
  • Reinton, Lars (1955-61, 3 b.). Sæterbruket i Noreg, , Finn boken
  • Reinton, Lars (1976).Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo: Samlaget.
  • Stensgaard, Kari (2017). Hvordan står det til på setra? Registrering av setermiljøer i perioden 2009-2015. NIBIO rapport vol.3 nr. 88.
  • Østberg, Kristian (1930). Seterbruket i Norge. Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg