internett

Visualisering av Internett (2005)
Visualisering av Internett (2005)
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Internett er et globalt system av datamaskiner, smarttelefoner og andre digitale enheter som er koblet sammen gjennom et kommunikasjonsnett. Internett er en av de viktigste teknologiske innovasjonene og har stor betydning for den moderne økonomien, privatliv og samfunnet generelt.

Internett er et «nettverk av nettverk» fordi mange lokale nettverk, for eksempel hjemmenettverk, skolenettverk eller bedriftsnettverk, er knyttet sammen til større nettverk som igjen er knyttet sammen til et verdensomspennende nett. Det er dette verdensomspennende nettet vi kaller internett. Gjennom internett kan datamaskiner i Norge kommunisere med datamaskiner i for eksempel Australia eller Japan.

Internett er en teknologi som legger til rette for overføring av data. Mange forbinder kanskje internett først og fremst med World Wide Web (WWW), der man utveksler informasjon gjennom nettsider som kan leses i en nettleser. Men World Wide Web er bare én av mange tjenester som tilbys over internett. Eksempler på andre tjenester er e-post, telefoni, filoverføring, sosiale medier, dataspill og strømming av lyd og bilder.

Internett består av flere ulike typer kommunikasjonsteknologier for å knytte de digitale enhetene sammen, for eksempel optiske nett, mobile nett, ADSL og satellitt-nett. Internett benytter protokollene TCP/IP for overføring av data.

Internett er bygget opp av teknologi som eies og styres av mange forskjellige aktører, men ingen eier internett. To ideelle stiftelser, ICANN og ISOC, utgjør den organisatoriske kjernen av internett, og de er blant annet ansvarlige for å tildele domener og definere standarder.

I 2021 hadde litt over 50 prosent av verdens befolkning tilgang til internett. I Norge og den vestlige delen av verden har omtrent 90 prosent av befolkningen tilgang til internett.

Virkemåte

Illustrasjon av pakkesvitsjing. De ulike datapakkene kan ta forskjellige veier i nettet fra avsender til mottaker.
Pakkesvitsjing
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Internett er basert på protokollene TCP og IP. Protokollene definerer hvordan data skal sendes over nettverket. Alle datamaskiner som kobles til internett, må følge disse protokollene. TCP og IP fungerer over ulike typer kommunikasjonsmedium. Det vil si at internett kan benytte for eksempel satellitt, optiske fibre, ADSL og trådløs teknologi som WiFi og 5G for å overføre signaler. Det er en enorm global infrastruktur bestående av disse kommunikasjonsteknologiene som gjør at signaler og data kan sendes mellom digitale enheter verden over.

Kabler og trådløse forbindelser er koblet sammen ved bruke av internett-rutere slik at at de former et kommunikasjonsnett. Sentralt i overføringen av data på internett er IP-pakken. Data som skal overføres over internett blir delt opp i passe store deler som kalles en IP-pakke. For eksempel kan en e-post bli delt inn i ti IP-pakker. Hver IP-pakke får tildelt en avsenderadresse og mottakeradresse. Disse IP-pakkene blir sendt fra avsenderenheten til nærmeste ruter i nettet. Når en ruter mottar en IP-pakke, vil den analysere mottakeradressen og videresende IP-pakken til en ruter som er nærmere mottakeren. Dette vil foregå helt til IP-pakke ankommer en ruter som koblet direkte til mottakerenheten.

For at IP-pakkene skal kunne bli sendt til riktig mottaker, må alle enheter som er koblet på internett ha en unik IP-adresse. Alle rutere i internett har en tabell som gir informasjon om hvor IP-pakker skal sendes i nettet.

IP-protokollen har ansvar for at IP-pakker blir rutet til riktig destinasjon. Når en IP-pakke går tapt i nettet, for eksempel på grunn av bitfeil, vil TCP-protokollen sørge for at denne IP-pakken blir sendt på nytt fra avsenderen. TCP samarbeider med IP-protokollen for å sørge for at alle IP-pakkene fra en avsender kommer korrekt frem til en mottaker.

Internettjenester

Internett er en teknologi som muliggjør overføring av data. Men internett har liten verdi hvis det ikke eksisterer tjenester som brukerne kan benytte seg av. Eksempler på tjenester som benytter internett, er WWW, Facebook, e-post, WhatsApp og nettbanken. Alle disse tjenestene er programvare som er installert på enheter som igjen er koblet til internett. Slike nettbaserte tjenester er avhengig av at internett fungerer for selv å fungere. Dette er årsaken til at vi kan omtale internett som en teknologiplattform som gjør nettbaserte tjenester mulige. Siden ingen eier internett, kan hvem som helst utvikle internettjenester. Eksempler på dette er nettsider og app-er til smarttelefoner.

Internett og samfunnet

Kart som viser undersjøiske Internett-kabler (2007)
.
Lisens: Public Domain

Internett er en av de viktigste kritiske infrastrukturene i samfunnet. Uten internett ville store deler av samfunnet ha stoppet opp. Dette er fordi nettbaserte tjenester, som er avhengig av internett for å fungere, blir benyttet i alle deler av samfunnet i dag. Mesteparten av finansbransjen er avhengig av internett. Det samme gjelder kjøp og handel, siden betaling med kort avhenger av at kortterminalen i butikken er koblet til internett for å fungere.

De største firmaene i verden i dag er internettselskaper, det vil si firmaer som har som sin hovedaktivitet å tilby nettbaserte tjenester. Dette gjelder spesielt de fem største firmaene i verden: Apple, Google, Facebook, Amazon og Microsoft.

Organisering

Internett er bygget opp av ulike typer teknologi som eies og styres av mange forskjellige aktører, fra trådløse nett i private hjem til undersjøiske fiberkabler som eies av store organisasjoner og selskaper. Det er altså ingen sentral myndighet som har kontroll over internett. Den teknologiske og organisatoriske kjernen i nettet blir imidlertid styrt av to små organisasjoner: ICANN og ISOC.

Internet Corporation for Assigned Names and Numbers (ICANN)

ICANN er en ideell stiftelse som står for tildeling av forskjellige navneressurser på internett, for eksempel domenenavn og portnumre. Dette skjer via underavdelingen Internet Assigned Numbers Authority (IANA).

ICANN er også ansvarlig for å vedlikeholde kjerneinfrastrukturen som holder orden på slike ressurser, for eksempel Root Name Servers, det øverste nivået av tjenermaskiner holder orden på domenenavn og IP-adresser. ICANN er i hovedsak finansiert av avgifter knyttet til registrering og eierskap av toppdomener. Et toppdomene er den siste tekststrengen i et domenenavn. Noen toppdomener er knyttet til bestemte temaer og virksomheter, for eksempel .coffee og .ninja. Andre er knyttet til land ved hjelp av standardiserte landkoder. Domenet .no er for eksempel beregnet på norske domener.

Rettighetene til disse toppdomenene er avgitt til ulike selskaper og organisasjoner. For eksempel er rettighetene til domenet .no avgitt til det norske, statlige aksjeselskapet UNINETT. Hver gang noen registrerer eller fornyer et domene under domenet .no, må UNINETT betale en liten avgift til ICANN. Det samme gjelder for alle de andre toppdomenene.

Internet Society (ISOC)

ISOC er også en ideell stiftelse. Den arbeider med utvikling av teknologi og styringsredskaper for internett. Virksomheten er i hovedsak finansiert av bidrag fra en annen stiftelse: Public Interest Registry (PIR) som bestyrer toppdomenene .org og .ngo.

En av de viktigste oppgavene til ISOC er å finansiere og koordinere virksomheten til Internet Engineering Task Force (IETF). IETF arbeider med å utvikle tekniske standarder for internett.

De fleste protokollene og styringsmodellene som benyttes på internett er utviklet i regi av IETF. Både enkeltpersoner og organisasjoner kan bidra til dette arbeidet. En av de største bidragsyterne er World Wide Web Consortium (W3C). Dette er en medlemsorganisasjon som utvikler protokoller og dataformater knyttet til World Wide Web, for eksempel applikasjonsprotokollen HTTP og formatet Hypertext Markup Language (HTML) som brukes til å formidle hjemmesider.

Historie

Internetts utvikling

1966

ARPANET prosjektet (forløperen til Internett) blir startet opp i USA

1969

En tidlig versjon av et pakke-basert kommunikasjonsnett blir demonstrert som en del av ARPANET

1973

Norge kobler seg til ARPANET

1981

E-mail protokollen SMTP ble introdusert

1981

IPv4 tas i bruk i ARPANET

1993

World Wide Web (WWW) blir introdusert

1995

Internett er kommersialisert i USA og i store deler av den vestlige verden

1997

WiFi blir lansert som en trådløs teknologi for å knytte seg til blant annet Internett

2000

Ca. 50% av Norges befolkning har tilgang til Internett

2007

Smarttelefonen blir lansert

2009

Ca. 90% av Norges befolkning har tilgang til Internett

Det var først på 1990-tallet at store deler av befolkningen i Norge fikk tilgang til internett. Men internetts røtter strekker seg helt tilbake til 1960-tallet.

Pakkesvitsjing

På 1960-tallet forsket Paul Baran og Donald Davies hver for seg på nettverkskonsepter basert på pakkesvitsjing. Dette konseptet er basert på at informasjon deles opp i mindre datapakker som sendes via pakkesvitsjer (et slags postkontor) i nettverket. Pakkesvitsjing var svært ulikt det eksisterende linjesvitsjede kommunikasjonsnettet som telefoni var basert på. Pakkesvitsjet teknologi var spesielt godt egnet til å koble sammen datamaskiner.

ARPANET

I 1966 startet det amerikanske forsvaret et forskningsprosjekt med mål om å utvikle et pakkebasert kommunikasjonsnett som kunne benyttes til å koble sammen datamaskiner. En prototype på dette ble vist frem i 1969 og fikk navnet ARPANET. ARPANET var i begynnelsen et nettverk for forsvarsindustrien. Norge var tidlig med og knyttet seg til ARPANET allerede i 1973. Etter hvert ble ARPANET utvidet til å inkludere universiteter og forskningsindustrien, hovedsakelig i USA og England, men flere europeiske land ble med utover 1970- og 1980-tallet.

I begynnelsen ble ARPANET i hovedsak benyttet til å overføre datafiler mellom datamaskiner som var koblet til nettet. Brukere av dette var på 1980-tallet i hovedsak forsvarsindustrien, universiteter, forskningsinstitutter og større bedrifter. Svært få privatpersoner hadde tilgang til internett på dette tidspunktet.

Flere nye tjenester ble utviklet til ARPANET, for eksempel e-post og chat. Det var også en omfattende forskningsaktivitet knyttet til å videreutvikle og forbedre arkitekturen til ARPANET. For eksempel ble IP versjon 4 utviklet på 1970-tallet, en protokoll som fortsatt er i bruk i 2021.

Fra ARPANET til internett

Mange land utviklet sine egne nett basert på samme teknologi som ARPANET. Etter hvert ble disse nettene slått sammen med ARPANET. Felles for disse nettene var at de var basert på TCP/IP-teknologien. På 1980-tallet tok det amerikanske forskningsrådet over utviklingen av ARPANET og døpte det om til NSFNET. Dette nettet ble kommersialisert ved at private aktører kunne tilby kunder til å koble seg opp på dette nettet. Etter hvert som dette nettet i økende grad ble globalisert, ble det til det som vi kjenner som internett i dag.

Med utviklingen av Word Wide Web (WWW) på begynnelsen av 1990-tallet ble internett ytterligere kommersialisert. Mange forbinder internett med WWW, men WWW er egentlig en tjeneste som benytter internett som kommunikasjonsplattform, på like linje med tjenester som filoverføring, app-er og e-post. I Norge fikk store deler av befolkningen tilgang til internett på midten av 1990-tallet. Som en følge av at datamaskinene ble raskere og bedre, ble det utviklet nye internettjenester som nettbaserte dataspill, tale over Internett (VoIP), og videostrømming. Ytterligere en ny type tjenester ble utviklet da smarttelefonen ble utbredt fra 2007.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Standarder

  • Internet Protocol, RFC 791, IETF 1981
  • Internet Protocol, Version 6, RFC 2460, IETF 1998
  • Transmission Control Protocol (TCP), RFC 793, IETF 1981
  • User Datagram Protocol (UDP), RFC 768, IETF 1980
  • Transport Layer Security (TLS), RFC 5246, IETF 2008
  • The Tao of IETF, RFC 3160, IETF 2001

Historiske kilder

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Internett

Harald Øverby
professor, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet