barndom

Begrepet barndom må til enhver tid forståes innenfor en bestemt sosial, kulturell og historisk kontekst. Barndom noe annet på begynnelsen av 2000-tallet enn det var på 1500- eller 1800-tallet, og begrepet varierer fra en kultur til en annen. Barndom er historisk og kulturelt gitt og i stadig endring.

Noe i barndommen er likevel felles og universelt. Barnet er et biologisk og sosialt vesen som i den første levetiden er avhengig av beskyttelse og av å få mat og omsorg. Det varierer imidlertid med sted og tid hvor lenge den fasen da barnet oppfattes som umodent og i behov av beskyttelse, varer. Hva som skal til for at barnet skal utvikle seg til et voksent menneske, varierer tilsvarende.

I barndomshistorie skilles det mellom barn og barndom. Barnet er et konkret menneske. Barndom er de ideene, verdiene og forestillingene som omgir det konkrete barnet og som danner den kulturelle rammen som det konkrete barnet vokser opp innenfor. Barndom avgrenser og definerer levemåter og livsformer og avgjør når barnet er barn, ungdom eller voksen. Barnet er til enhver tid omgitt av ideer og forestillinger om barn og barndom, og det er disse ideene barndomsforskere studerer. Ideene finnes i barndomshistoriske kilder som for eksempel bilder, dagbøker, minnemateriale og skoleprotokoller.

I historien har i hovedsak to syn på hva barnet er eller skal være, gjort seg gjeldende. Det ene synet ser på barnet som økonomisk ansvarlig, sosialt integrert og som en deltaker i familie og lokalsamfunn i arbeid og fest. Barndom ses som sosialt, kulturelt og funksjonelt bestemt, og den varer så lenge barnet fysisk og funksjonelt er ute av stand til å forsørge seg selv.

Det andre synet er knyttet til barnets biologi, og barndom defineres på grunnlag av realiteter som kan måles vitenskapelig, som for eksempel kronologisk alder og fysiologisk modning. De to barndomsoppfatningene har eksistert side og side, men ved overgangen til moderne tid kom den vitenskapelige og medisinske tenkemåten til å dominere vestlig tenkemåte. Kronologisk alder ble avgjørende for om en var barn, ungdom eller voksen.

I Norge har det å vokse opp endret seg fra en barndom der barnet var sosialt integrert og hadde arbeid og plikter i familie og lokalsamfunn til en institusjonalisert barndom der barnet tilbringer mye av oppveksten i barnehager, skole og organisert fritid. Barndom og oppdragelse er et viktig offentlig anliggende i den norske velferdsstaten, og dette gjenspeiles i lovgivningen. Folkeskolelovene av 1889 er en viktig milepæl. Da ble norske barn i by og bygd innlemmet i en felles skole for barn i alle samfunnsklasser. Vergerådsloven av 1896 er en annen milepæl. Med loven fikk Norge, som det første landet i verden, et offentlig barnevern. Loven om barnetrygd i 1946 er nok et eksempel på at den norske barndommen er institusjonalisert og gjenstand for offentlig regulering og velferd.

Verden er ikke en, men flere, og barndom i verden arter seg forskjellig avhengig av om barnet vokser opp på det afrikanske, asiatiske, amerikanske eller europeiske kontinentet. Grovt kan en skille mellom barndom i det globale sør og i det globale nord. I det globale sør vokser barn opp i utvidete familier, og barndommen er i større grad enn i nord sammensatt av arbeid og sosiale plikter. Samtidig er barnas skolegang høyt verdsatt og prioritert i denne delen av verden. I 2004 fikk 88 prosent av verdens barn i relevant alder grunnskoleopplæring. I det globale nord utgjør skole og organisert fritid – som i Norge – en vesentlig del av den moderne barndommen. Handlingsrommet i vår tids moderne barndom er begrenset av ambisiøse foreldre med mål om at barna lykkes i morgendagens samfunn.

Fagfeltet barndomshistorie omhandler hvordan den fasen i livet som barndommen er, er gitt ulike og skiftende innhold. Barndomshistorien tar ofte form av fortellinger som omhandler enten kjærlighet og omsorg, framskritt og utvikling, eller mangel på kjærlighet, brutalitet, forfall og elendighet. I hovedsak kan vi peke på tre hovedfortellinger i barndomshistorien. Det er for det første forfallsfortellingen som hevder at modernisering og utvikling har ført til samfunnsmessig spesialisering og segregering og oppløsning av tradisjonelle fellesskap. For barnet førte denne utviklingen til mindre grad av integrering, og utestenging fra nyttige og ansvarsfulle posisjoner i samfunn og familie. For det andre er det fortellingen om kontinuitet som understreker det universelt gyldige i barndomshistorien. Her understrekes det at foreldre til alle tider har elsket og beskyttet barna sine og gitt dem omsorg. Innholdet i barneomsorgen har imidlertid skiftet. Til slutt er det framskrittsfortellingen som framstiller den historiske utviklingen som en utvikling mot de stadige framskritt og mot en stadig bedre og mer opplyst barndom.

Det var den franske idehistorikeren Philippe Ariès som etablerte barndomshistorie som et eget forskningsfelt med boka L’Enfant et la vie familiale sous l’Ancien Régime. Boka kom ut på engelsk i 1962, på norsk med tittelen Barndommens historie i 1980, og den har stått som en milepæl i norsk og internasjonal barndomshistorie. Den er skrevet som en forfallfortelling og har vært gjenstand for omfattende diskusjoner og kontroverser.

Med utgangspunkt i fransk materiale, slik som billedkunst, dagbøker og klær, hevder Ariès at den historiske utviklingen har ført til et økende skille mellom voksenverdenen og barneverdenen. Han hevder videre at i førmoderne tid fantes ikke barndom som en kognitiv realitet. Blant annet på grunn av høy barnedødelighet forholdt foreldrene seg nærmest likegyldige til barna, som ganske tidlig i livet ble innlemmet i større fellesskap av naboer, slekt og venner, mente han. Dette fellesskapet omtaler Ariès som «omgjengeligheten». Det var først ved overgangen til tidlig moderne tid – fra 1500- og 1600-tallet – at det eksisterte bevisste forestillinger om barndom. Store samfunnsendringer og økte krav og forventinger til kunnskap og utdanning førte til at foreldre nå investerte i barnas skolegang. Barna ble satt på skolebenken og trukket ut fra de tradisjonelle fellesskapene. De ble institusjonalisert og skilt fra voksenverdenen. Da barnedødeligheten gikk ned, kunne også foreldrene knytte seg emosjonelt til barna, som med skolegangen hadde fått økt samfunnsmessig verdi. Ariès er pessimistisk i forhold til utviklingen og kritisk til moderniseringens samfunnsmessige konsekvenser. Han hevder at den moderne familien ble privat, og familielivet ble undertrykkende, isolert og intolerant. For barna førte skolen til mer disiplinering og kontroll. I den del av verden han skriver om – altså den vestlige – gikk utviklingen, ifølge Ariès fra frihet til økt kontroll.

Synspunktene har ikke stått uimotsagt. Det hardeste kritikken kom fra middelalderforskere som hevder at det fantes en barndomsfølelse og en kognitiv bevissthet om barn også i middelalderen. De viser til forskning som vitner om at foreldre i middelalderen investerte både materielle og emosjonelle ressurser i barna. Foreldre var urolige og hadde omtanke for barna ved sykdom og sørget ved deres død. Forskerne kunne også vise til at foreldre i middelalderen var opptatt av barnas oppdragelse. De konkluderer med at det fantes en barndomsfølelse i middelalderen.

Forskningen vitner om kontinuitet i barndomshistorien, og det er også poenget til den irske historikeren Linda Pollock i boka Fogotten Children: Parent-Child Relations from 1500 to 1900 (1983).I bokahevder Pollock at det ikke kan være noe spørsmål om det fantes noe barndomsbegrep i fortiden. Spørsmålet må heller være om, og eventuelt hvordan, begrepet har utviklet seg gjennom hundreårene. Pollock undersøkte engelske og amerikanske dagbøker, brev og selvbiografier fra 1500 til 1900 for å finne ut hvordan foreldrene så på foreldrerollen og på barna, og hun tar et kraftig oppgjør med den historieskrivingen som konkluderer med at fortidens barn har vært utsatt for brutalitet og straff og at fortidens foreldre har vært kyniske. Hun hevder at et slikt syn er etnosentrisk, det vil si at forskeren bedømmer fortiden på nåtidens premisser. Pollock konkluderer med at dette er «eksotiserende» historieskriving og at den mangler kildegrunnlag. Selv hevder Pollock at det er en historisk realitet at foreldre har hatt et nært forhold til barna, at de har skjermet dem og gledet seg over dem, vært engstelige ved sykdom og sørget ved deres død. Brutalitet i barneoppdragelsen er unntaket snarere enn regelen. Forholdet mellom foreldre og barn i historien er altså preget av kontinuitet.

Det er likevel framskrittfortellingen som dominerer barndomshistorien, og det er deler av denne Pollock tar et oppgjør med. Framskrittsfortellingen bæres av en underliggende forståelse av at den historiske utviklingen går mot de stadige framskritt. Et avgjørende framskritt var opplysningstiden da troen på opplysning og fornuft kom til å prege hele den vestlige verden. Mye av barndomshistorien er tolket innenfor denne framskrittsfortellingen, som vektlegger at med opplysningstiden kom det mer fornuft og humanitet inn i barneoppdragelsen. Den barndomshistoriske utviklingen tegnes som en rett linje fram mot vår egen tid, som framstår som sivilisasjonens krone. Foreldrene går fra å være brutale eller likegyldige til å bli kjærlige og omsorgsfulle.

En framtredende representant for framskrittshistorien er psykohistorikeren Lloyd de Mause. Han hevder at relasjonene mellom foreldre og barn er selve drivkraften i historien og at disse relasjonene har gjennomgått stadige forbedringer. Tidligere var foreldrene sadistiske og brutale, men utviklingen har gått fra det verre til det bedre. Kronargumentet til de Mause var skikken med barneutsetting, og han hevder at foreldre som satte ut barna for å dø, må ha vært uutviklete og brutale. Han gjør ingen forsøk på å «historisere» fenomenet barneutsetting, det vil si å forstå fenomenet på premissene til det samfunnet og det settet av verdier som skikken var en del av. Barneutsetting har eksistert i samfunn der tilværelsen var gjennomsyret av tro og overtro, og overtro styrte ofte menneskelige handlinger. Var det gitt dårlig varsel for et barn, kunne det settes ut for å hindre at det førte ulykke over mange andre. Barneutsetting kan med et slikt perspektiv forstås som en rasjonell handling og uttrykk for foreldreomsorg for de barna foreldrene allerede hadde omsorg for. Hvis det var uår og vanskelig å skaffe mat til familien, kan også barneutsetting forstås som omsorg for de barna som var satt til verden. Når fenomenet forstås kulturhistorisk og kontekstuelt, blir barndomshistorien mer nyansert og mindre fordomsfull.

Barndomshistorie har handlet om framskritt, forfall og/eller kontinuitet, og i fagfeltet foregår det en kontinuerlig diskusjon mellom ulike posisjoner. Det kan se ut som fortiden trekkes inn i en nåtidig strid om hva som er den universelt riktige eller beste barndommen. Striden er en kamp om verdier og makt i en verden som blir stadig mer globalisert. Slik ser vi at barndomshistorie virker i vår tid og kan bidra til å trekke grenser mellom «vesten» og «resten», mellom «utviklet» og «uutviklet» og mellom «oss» og «de andre». Barndomshistorie må derfor leses kritisk, og barndom må forstås som historisk og kulturelt skapt og i stadig endring.

• barneoppdragelse
• familie
• ungdom
• sosiologi
• kulturhistorie

• Ariés, Philippe: Barndommens historie. Oslo 1980.
• Cunningham, Hugh: Barn og barndom. Oslo 1996.
• de Coninck-Smith, Ning, Sandin, Bengt og Schrumpf, Ellen (red.): Industrious Children. Work and Childhood in the Nordic Countries 1850-1990. Odense 1997.
• de Mause, Lloyd (ed.): The History of Childhood. London 1976.
• Korsvold, Tora: Perspektiver på barndommens historie. Bergen 2016.
• Morrison, Heidi (ed.): The global History of Childhood Reader. London and New York 2012.
• Myhre, Jan Eivind: Barndom i storbyen. Oppvekst i velferdsstatens epoke. Oslo 1994.
• Pollock, Linda: Forgotten Children: Parent-Child Relations from 1500 to 1900. Cambridge 1983.
• Schrumpf, Ellen: Barndomshistorie. Oslo 2007.