Hane
Galende hane av en rase med fargerik fjærdrakt.
Hane
iStock.
Jærhøns

Jærhøns. Høne og hane av jærhøns, Norges eneste nasjonale fjærferase.

Jærhøns
Av /※.
Høns

Høns, eller tamhøns, er en type fugl som antakelig ble temmet i India og som nå holdes som husdyr over hele verden.

Faktaboks

Også kjent som

Gallus domesticus eller Gallus gallus domesticus (to alternative latinske navn)

Høns er den viktigste typen fjørfe både i Norge og ellers i verden, og holdes for produksjon av egg og kjøtt. En voksen hannfugl kalles hane. Den voksne hunnfuglen kalles høne, mens en ungfugl kalles kylling.

Opprinnelse og historikk

Tamhøns stammer fra den ville fuglearten bankivahane og tilhører dermed hønseslekten innenfor fasanfamilien blant hønsefuglene.

Man vet ikke når høns først kom til Norge, men gravfunn og gårdsnavn tyder på at høns ble brukt som husdyr før vikingtiden.

  • Om kulturhistorie og symbolikk, se hane

Beskrivelse

Kam, øreskiver og hakelapper, som er nakne huddannelser, varierer i størrelse, form og farge og er karakteristiske for de ulike rasene. Kroppen er fjærkledd. De enkelte fjærene har navn etter hvor de sitter og kan være hvite, svarte, røde, gule, grønne og blå.

De fleste rasene har skjell på mellomfot og tær, en del asiatiske raser har dun og fjær i stedet for skjell.

Haner har større kropp, kam og hakelapper enn hønene, de har også en spore.

Levevis

Høns er polygame, eggene veier 50–60 gram, rugetiden er 20–21 dager. De nyklekkede kyllingene er kledd med dun, men fjærene begynner å vokse frem alt etter én uke. Voksne dyr skifter fjær (myter) om høsten og tar da som regel en pause i eggleggingen.

Raser og linjer

Høns

Høne av hvit italiener.

Av /KF-arkiv ※.

Det finnes mange husdyrraser av høns i verden. I Norge finnes 40–50 raser, hvorav de fleste er hobbyraser. Kun noen få raser er grunnlaget for de kommersielle linjene av de to hovedproduksjonene; eggproduksjon og slaktekyllingproduksjon. Hønserasene blir oftest gruppert i tunge, mellomtunge og lette raser, i tillegg kommer en rekke sports- og hobbyraser av ulik størrelse, inkludert dverghøns og kamphøns.

I eggproduksjonen er det de lette og mellomtunge rasene som har betydning. De lette veier 1,4–2,2 kilo for hønene og cirka ½ kilo mer for hanene. De mellomtunge rasene har en levendevekt på 2,2–3,5 kilo for hønene og cirka ½ kilo mer for hanene. De viktigste rasene for eggproduksjonen i Norge er hvit og brun italiener. Hvit italiener regnes som verdens beste verperase. Brun italiener har om lag samme størrelse og kroppsbygning som den hvite, men ligger noe under i verpeevne. Kjøttproduksjon på fjørfe (slaktekyllingproduksjon) er basert på tunge raser som hvit plymouth rock og hvit cornish. Andre viktige verdensraser er rhode island red og tverrstripet plymouth rock; begge blir imidlertid nyttet som krysningsraser.

Bortsett fra i hobbyrasemiljøet bukes ikke rene raser i kommersiell produksjon, verken innen eggproduksjon eller slaktekyllingproduksjon. Ved krysning av forskjellige far- og morlinjer, gjerne krysning av fire linjer, linjer som er spesialavlede innenfor de ulike rasegrupper, lages produksjonsdyrene. Det betyr at det er besteforeldregenerasjonen som tilhører rene linjer, mens foreldregenerasjonene er 2-linjekrysninger og produksjonsdyra er 4-linjekrysninger. Internasjonal fjørfeavl er ekstremt sentralisert og kommersialisert. I 2017 var det kun to avlsselskap som forsynte verden med genetisk materiale til slaktekyllingproduksjon, og fire avlsselskap innen eggproduksjonen. Disse avlsselskapene dekket 70–80 prosent av de globale markedene for fjørfegenetikk.

Jærhøns er den eneste nasjonale norske hønserasen. Den holdt på å dø ut, men er nå populær både som krysningsrase og som hobbyrase. Rasen er mindre enn hvit italiener og produserer færre egg. På grunn av forskjellig farge på kyllinger av de to kjønn kan de kjønnssorteres daggamle, en stor fordel i praktisk fjørfehold.

Produksjon

Tamhøns i Tanzania
Kyllinger
Én dag gamle kyllinger.
Kyllinger
iStock.

Fjørfehold og -produksjon omfatter i dag alt fra industrialiserte anlegg med tusenvis av dyr per enhet til små landsby- eller gårdsflokker med et fåtall dyr. Den industrialiserte produksjonen forsyner store internasjonale markeder med relativt billige fjørfeprodukter. Gårds- og landsbyhold av fjørfe er svært viktig for bærekraftig matforsyning og økonomi i mange utviklingsland. Ikke minst er fjørfe viktig for kvinnejordbruk i mange av disse landene.

I intensiv eggproduksjonen avles det for oppverpingsalder (tidlig kjønnsmodning), antall egg, eggvekter, eggkvalitet og dødelighet. En eggproduserende høne starter egglegging ved 16–20 ukers alder, og produksjonen registreres normalt fram til cirka 71 ukers alder (Norge 2017). Intensive produksjonsdyr produserer over 300 egg i denne perioden. Deretter utrangeres hønene, og nye innsett forberedes. Eggleggende høner kan produsere i flere år dersom de får sine pauser når de skifter fjørdrakt (de myter), men økonomisk lønner det seg ikke å beholde de i mer enn én sesong.

I kommersiell fjørfekjøttproduksjon har det foregått en intensiv avl for hurtig tilvekst, noe som har hatt en del dyrevelferdsutfordringer. I Norge (2017) oppnår slaktekyllingen normal slaktevekt (1300–1400 gram slakt) ved litt over 30 dagers alder. Det er også et økende marked for mer saktevoksende kylling, lokal produksjon og så videre.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg