San er en folkegruppe i Kalahariørkenen i Botswana og Namibia. Mindre grupper lever også i grenseområdene mellom Angola, Zambia og Zimbabwe samt i Sør-Afrika. Nyere forskning tyder på at forholdet mellom ulike sanspråk er mer uklart enn man tidligere har ment, og noen san-grupper snakker khoispråk (se for øvrig khoisanspråk). Inndelingen i grupper er basert på språklige og kulturelle kriterier, og gruppene har ingen politisk funksjon.

I Botswana brukes betegnelsen basarwa for san i offentlige sammenhenger. Folkegruppen er tidligere også kalt buskmenn, noe som i dag oppfattes som nedlatende.

Ved den nederlandske koloniseringen i 1652 var san utbredt over hele Afrika sør for Zambezi-elven, og talte anslagsvis 200 000. Man regner med at de i tidligere tider også holdt til i Øst-Afrika nord til Kenya. Koloniseringen innebar en regelrett utryddelseskrig og førte til en drastisk tilbakegang i deres utbredelse og antall. De ble også dels fordrevet av, og dels opptatt i, den øvrige afrikanske befolkningen i den østlige delen av området, en prosess som begynte allerede før den europeiske koloniseringen. Nå teller de omkring 50 000 i Botswana, 33 000 i Namibia og 9000 i Angola og 6000 i Sør-Afrika, og det er bare i de mest ugjestmilde strøkene at det ennå finnes sanfolk som opprettholder jakt og sanking som livsform. Disse utgjør omkring 1 %. Resten lever som gjetere, landarbeidere, hushjelper og andre typer løsarbeidere for bønder og kvegeiere og i turistvirksomheter.

Det har vært vanlig å fremstille san som tradisjonelle nomadiske jegere og sankere, uten jordbruk og uten andre husdyr enn hunden. I en slik tilpasning er det kvinnenes sanking av nøtter, frø, meloner og rotknoller som sørger for den overveiende del av matforsyningen; mennenes jakt gir et forholdsvis beskjedent, men viktig tilskudd. Nyere arkeologisk og etno-historisk forskning i området tyder imidlertid på at san har vekslet mellom jakt og sanking, husdyrhold og noe jordbruk – og kombinasjoner av disse ervervsformene. Dette ble særlig aktuelt etter bantufolkenes ankomst fra omkring 600 evt., men slike muligheter var også til stede med khoi-khoi-folkets husdyrhold.

San har over hele sitt tidligere utbredelsesområde etterlatt seg mengder av bergmalerier som fremstiller jaktscener, dyr og andre motiver fra deres liv. De er utført i flere farger og minner om hulemaleriene fra eldre steinalder i Europa. Siden 1950-årene er san blitt grundig studert av antropologer og andre forskere, og dette har gitt meget verdifull ny kunnskap, blant annet om jakt og sanking som ervervsform.

Det er flere årsaker til at san ikke lenger kan leve på tradisjonelt vis. Før koloniseringen holdt de til i mer fruktbare distrikter, som de er blitt fortrengt fra gjennom flere århundrer. I nyere tid er de også i stor grad blitt fordrevet fra sine områder i ørkenen. Nydyrking og kvegdrift gjør et stort innhogg, og andre moderne virksomheter som mineralleting og anlegg av nasjonalparker har også skapt problemer for dem. Som en diskriminert og fattig minoritet med minimale ressurser har de ikke muligheter til selv å starte jordbruk eller kveghold i større skala. Det viser seg å være vanskelig for dem å få annet enn underbetalte jobber. Man kjenner tilfeller der folk har arbeidet i årevis uten annen godtgjørelse enn mat, brukte klær og tobakk.

I 1990-årene startet sanfolk både i Namibia og Botswana egne politiske organisasjoner, hjulpet på vei av blant annet danske og norske bistandsmyndigheter og frivillige organisasjoner. I de siste årene har også san-grupper i Angola og Sør-Afrika kommet med i arbeidet.Ved flere anledninger har sanorganisasjonene vært representert i FNs menneskerettighetsmøter og andre internasjonale fora. Krav om rettigheter til tradisjonelle landområder står sentralt. Midt i 1990-årene reiste sanfolk i Sør-Afrika krav på et område som omfatter en stor del av Kalahari Gemsbok National Park.

Sør-Afrikas tidligere okkupasjon av Namibia skapte alvorlige problemer for store san-grupper da den sørafrikanske hæren i begynnelsen av 1970-årene startet rekruttering blant dem til krigen mot frigjøringsbevegelsen SWAPO. Sansoldatene og deres familier ble trukket inn i en internasjonal konflikt de selv ikke hadde full oversikt over. Det uavhengige Namibias regjering har gått inn for en forsoningspolitikk, men en stor utfordring gjenstår ved at sørafrikanerne tok med seg omkring 5000 sansoldater og familiemedlemmer da de trakk seg ut. Denne gruppen ble flyttet til en leir nær Kimberley. Gruppen har også medlemmer som opprinnelig kom fra Angola og Botswana, noe som har gjort det vanskelig å finne en diplomatisk løsning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.