Irokeser-landsby med palisadeforsterkninger. Tegning på et kart fra 1600-tallet.

Anon. begrenset

Irokesere, fellesbetegnelse for en rekke språklig og kulturelt beslektede indianerstammer og grupperinger i det nordøstlige USA og sørøstlige Canada. Et annet ofte brukt navn er «langhusfolket». I motsetning til algonkin-naboene var irokeserne fastboende jordbrukere som ved siden av maisdyrking drev jakt, sanking og fiske.

Tidligere trodde man at irokeser-folkene var sene innvandrere sørfra som hadde trengt seg inn blant algonkin-stammene i New York-området, men man mener nå at deres bosetning i distriktet ved de nedre (østlige) Store sjøer er av gammel dato.

Ved siden av de «egentlige irokesere» (se irokeser-forbundet) hører en rekke enkeltfolk og stammeallianser til kategorien irokesere: wendat eller wyandot (også kjent som huron), tionontati (også kalt tobakkfolket), atirhagenrat (også kjent som «de nøytrale»), erie, kanastóge-susquehanna o.fl. Cherokee regnes vanligvis ikke med til irokeserne, selv om de er nært beslektet språklig og kulturelt.

Karakteristisk for alle disse folkene og forbundene var palisadeforsterkede landsbyer som kunne omfatte over 100 almebark-kledde langhus. Hvert langhus rommet en rekke ildsteder, og hvert ildsted ble brukt av to kjernefamilier som holdt til i motstående alkover eller «leiligheter». Alle langhusets familier var i slekt, og slektskap ble regnet gjennom kvinneledd. Rettigheter til jord og eiendom ble overført matrilineært, og barna tilhørte moren og morslinjen. Til sammen utgjorde langhusets beboere et stort hushold som produserte i fellesskap og delte alt.

Langhusets voksne kvinner var husholdets kjerne, og dannet en slektslinje med felles stammor. Eldste kvinne fungerte gjerne som slektslinje-overhode og husholdsleder (matrone). Hun dirigerte kvinnenes arbeid og stod for fordelingen av produktene, presiderte over langhusets råd, som bestod av samtlige barnefødende kvinner, og representerte langhuset utad. Langhuset kunne opptre samlet vis-à-vis andre enheter av samme eller høyere orden, og var en eiendomsbesittende enhet, korporert om felles interesser.

Flere langhus med felles stammor dannet en matri-klan som stod under lederskap av langhusmatronene. Ved siden av dette rådet ble klanen representert av minst én mannlig sachem eller klanhøvding. Sachem-tittelen gikk i arv gjennom kvinneledd innenfor ett eller et par privilegerte langhus, ikke til en bestemt person, men til den mest egnede kandidaten. Matronen i langhuset pekte ut en sachem-etterfølger i samråd med de andre kvinnene. Man valgte gjerne en søstersønn til den avdøde sachem. Valget av en kandidat ble senere fremlagt for klanrådet til godkjennelse.

Ved siden av sachemene, eller fredshøvdingene, stod «furutrehøvdingene» og de militære lederne. Disse posisjonene kunne innehas av menn som hadde gjort seg særlig fortjent som kloke talere eller tapre krigere.

Klanrådet omfattet således både menn og kvinner. Mens kvinnene fortrinnsvis fungerte som den rådgivende og nominerende forsamling, virket mennene som den utøvende myndighet med representative og diplomatiske oppgaver på høyere organisatorisk nivå. Landsbyen var et slikt høyere nivå. Den integrerte flere klansegmenter, og landsbyrådet var sammensatt av representanter for segmentene.

Det neste trinn i den territorielle organisasjonen var stammen eller nasjonen. Onondagastammen omfattet i en periode 14 landsbyer som regelmessig sendte sine sachemer til rådsmøte i hovedstaden Onondaga.

Klanene bandt langhusene sammen og utgjorde referansegruppene for stammens oppbygging i en territoriell enhet. Åtte klaner var vanlig blant irokeserne, men det kunne også være færre. Klanene hadde dyrenavn, og tegninger av klandyrene smykket ofte langhusets forside. Seneca-stammen omfattet følgende klaner: bjørn, ulv, skilpadde, bever, hjort, bekkasin, hegre og hauk.

De fire første klanene var bundet sammen i én fratri (el. moiety), mens de fire andre hadde tilsvarende klansbånd seg imellom. Fratriene var seremonielle enheter snarere enn politiske. Medlemmene av den ene fratri utførte f.eks. begravelsesritualer for den andre. De opptrådte også som motparter i lek og spill. Fratriene var eksogame enheter og regulerte således ekteskapene (man måtte gifte seg ut av sin fratri). Siden alle klanene som regel var representert i hver landsby, kunne man gjerne finne en ekteskapspartner i nabolaget. Dette innebar at landsbymedlemmene var bundet sammen på mer enn én måte.

På samme måte var landsbyene selv knyttet sammen. I og med at alle klanene var spredt over hele stammen, ville man finne klansbrødre og -søstre overalt. Slik oppstod kryssende lojaliteter som virket dempende på potensielle konflikter mellom landsbyer.

For ettertiden er irokeserne blitt stående som en av de mest kjente folkegruppene i Nord-Amerika. Dette skyldes ikke minst Lewis Henry Morgans verk om irokeser-forbundet (1851). Særlig oppsikt vakte irokesernes demokratiske styresett og den rollen kvinnene spilte i politiske avgjørelser. Irokeserne er blitt trukket frem som etnografisk eksempel på det nærmeste man kunne komme et antatt matriarkat eller kvinnevelde, og deres organisasjonsform har vært en interessant referanse i debatten om likestilling og kvinnefrigjøring.

Kanskje enda viktigere ble irokesersamfunnet for Marx og Engels. Mens Marx arbeidet med de siste bindene av Das Kapital, kom Morgans bok Ancient Society (1877), der han fremsatte sine evolusjonsteorier, som stemte overens med Marx' eget historiesyn. Engels innlemmet Morgans irokesiske materiale i The Origin of the Family, Private Property and the State (1884), et verk som skulle få betydning for senere marxistisk tenkning og samfunnsfilosofi. Mindre kjent er kanskje irokesernes drømmetydning og psykoanalytiske terapi, basert på en klar forståelse av de bevisste og underbevisste prosesser i menneskesinnet.

Irokeserne bor i dag i reservater i Québec, New York, Oklahoma og Wisconsin. I 1990 var det 49 000 irokesisktalende i USA og 29 000 i Canada. Noen driver jordbruk, andre er pendlere og arbeider utenfor reservatene, og en del er gått opp i storsamfunnet. Mange irokesere har slått seg på bygningsbransjen og spesialisert seg på byggearbeider i stor høyde. Det sies at mange skyskrapere og store broer er bygd av irokesere. Særlig er mohawkstammen blitt berømt for sin uforferdede innsats i dette farefulle arbeidet. Det viser seg at manglende høydeskrekk er et felles personlighetstrekk hos svært mange irokesere, og dette er blitt et kjennetegn som indianerne selv fremhever.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.