oppreist gange

Nøyaktig hvorfor den oppreiste gangen ble selektert fram er ikke kjent, men det finnes flere hypoteser. Antagelig skyldes det at oppreist gange er en veldig energiøkonomisk måte å bevege seg for å gå rundt og plukke frukt fra trærne.

En tidlig og nå forkastet hypotese var at det kunne bedre oversikten på savannen, men våre første forfedre og –mødre levde i et åpent skoglandskap.

En annen og forkastet hypotese var at oppreist gange oppstod for at en hann kunne bære hjem mat til partner og barn som ventet. Våre tidlige forgjengere levde ikke som moderne kjernefamilier med fast bopel, men som flokker med menneskeaper som flyttet seg samlet rundt i landskapet.

En tredje hypotese for opprinnelsen til oppreist gange var for å minimere soleksponering av kroppen ved ekvator. Denne hypotesen kan ha noe hold, men har nok vært viktigere etter at menneskeapene beveget seg fra skogholtene og ut på savannen.

Menneskeskjelettet har flere trekk som henger sammen med oppreist gange:

• Foramen magnum, åpningen der ryggraden er koblet til kraniet og ryggmargen henger sammen med hjernen, er på undersiden av kraniet. Dette gjør at hodet kan balanseres over tyngdeaksen til kroppen. Hos menneskeapene er åpningen mer på baksiden.
• Ryggraden har en slak S-form med en svai som gjør at overkroppen er vippet bakover og balanserer. Hos sjimpanser har ryggraden form som en slak C.
• Den øvre delen av hoften er formet som en skål (et «bekken») som bærer vekten av tarmene når man står oppreist. Hos menneskeapene ligger hoftekammen som en fjøl oppover på ryggsiden, mens magen henger på undersiden mens de går.
• Lårbeina skråner inn under kroppen og i kneleddet er det en vinkel mellom lårbein og skinnebein slik at leggen går loddrett ned mot bakken og føttene settes ned nær tyngdeaksen til kroppen. Hos sjimpanser er det en rett linjene gjennom lårbein og skinnebein og føttene settes ned til siden for tyngdeaksen.
• I foten er hælbeinet stort og robust og kan ta i mot vekten av kroppen når man går. Den fremre delen av foten er ganske stiv med en hvelvet fotsåle og har spenst. Stortåen er festet til de andre tærne, og er rettet fremover. At alle tærne peker fremover gir et bra fraspark når man går.

Bygningen av foten er unik for mennesker, men noen andre av disse trekkene kan finnes igjen hos andre arter som holder kroppen loddrett. Dette gjaldt for eksempel de store utdødde kjempedovendyrene og den tidlige menneskeapen Oreopithecus som begge hadde skålformet hofte. Oreopithecus må ha hatt oppreist gange, men hadde helt andre føtter enn mennesker og er ikke i nær slekt med oss.

• menneskeaper
• menneskets opprinnelse og utvikling