Skal man vurdere hva som særpreger mennesket, blir det av avgjørende betydning hva man sammenligner det med og eventuelt stiller det i motsetning til. Setter man mennesket i motsetning til dyrene, blir det de «høyere» sjelsevner som utgjør dets mest karakteristiske trekk. Menneskets intelligens er blitt satt opp som motstykke til dyrenes instinkter, den frie vilje som motstykke til de dyriske drifter og menneskets sosiale tilbøyeligheter som motsetning til rovdyrets mangel på medlidenhet med sitt bytte. Å være «menneskelig» blir etter dette ensbetydende med å være opplyst og omtenksom, og ikke handle «blindt» ut fra øyeblikkets impulser eller ren egennytte.

Etter at utviklingslæren kom med Darwin, er imidlertid dette bildet blitt mer nyansert. Vi finner variasjoner fra dyreart til dyreart når det gjelder alle disse egenskaper, og vi kan ikke lenger stille opp mennesket som motsetning til dyr – sett under ett. I stedet har man ofte snakket om gradsforskjeller, for eksempel om menneskets større sosiale avhengighet, større plastisitet og avhengighet av læring (jamfør den lange oppvekst), større intelligens og ikke minst dets større livsområde («videre horisont») takket være evnen til språk og symbolbruk.

Innen psykologien har det, også siden Darwin, kanskje vært større interesse rettet mot variasjonene innenfor arten menneske, det vil si forskjeller mellom grupper, raser, kjønn og enkeltindivider, enn mot en diskusjon av hva som er det typisk (felles) menneskelige. I moderne tid er det muligens i like høy grad datamaskinen, automaten og roboten det er aktuelt å sammenligne og kontrastere mennesket med. I denne sammenheng vil menneskets irrasjonelle sider igjen kunne oppfattes som viktige menneskelige særtrekk.

Se også psykologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.