Gresskar, slekt i gresskarfamilien. 15 arter, sterkt grenete planter med håndlappede blad og grenete slyngtråder. Blomstene er store og gule, og fruktene kan bli meget store og av ulike former. De sortene som dyrkes i Norge, hører til artene mandelgresskar eller kjempegresskar eller krysninger mellom dem.

Mandelgresskar, C. pepo, brukes bl.a. til sylting. Grønnsaken vi i Norge kaller squash, tilhører oftest denne arten. Mandelgresskar kan ha merkelig formete og fargete frukter som brukes i dekorasjoner, da under navnet pyntegresskar. Varianten spagettigresskar har fruktkjøtt som deler seg i spagettilignende tråder ved koking.

Kjempegresskar, C. maxima, er runde, ofte med litt flattrykt topp og bunn, og kan bli svært store. De veier rundt 5 kg, men det arrangeres gjerne konkurranser blant dyrkere som kårer det største kjempegresskaret. Vekt på opptil 500 kg er registrert. Uthult skall av kjempegresskar er en velkjent Halloween-dekorasjon.

Det pæreformede muskatgresskaret, C. moschata, dyrkes ikke i Norge, men er viktig i Mellom-Amerika.

De oljeholdige gresskarfrøene er næringsrike og spises i enkelte land, gjerne tørket og ristet. Det kan også utvinnes en god matolje av frøene. Næringsinnholdet i fruktkjøttet er lavt, omtrent som i agurk, men med et relativt høyt innhold av β-karoten (3100 μg/100 g). Fruktkjøttet brukes syltet, kokt eller stekt.

Gresskar er påvist dyrket 2000 år f.Kr. i Sør-Amerika, hvor de etter alt å dømme har hatt sin opprinnelse. I 1542 er gresskardyrking omtalt i Europa. I Norge spiller gresskar svært liten rolle som salgskultur. Gresskar krever varm og lang sommer og rikelig tilgang på næring og vann. De tåler ikke frost.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.