Faktaboks

Det demokratiske partiet
Uttale
demokrˈatiske parti
Demokratenes logo
Eselet har blitt brukt som symbol for Det demokratiske partiet siden første halvdel av 1800-tallet, selv om det ikke er partiets offisielle logo.
Kennedys valgkamp

John F. Kennedy ble demokratenes presidentkandidat i 1960. Bildet er fra valgkampen, der Kennedy opptrer med et par «Democratic donkeys» i Nashville, 21. september 1960.

Av /NTB scanpix.

Det demokratiske partiet er det ene av to store politiske partier som har dominert amerikansk politikk siden midten av 1800-tallet. Eselet har vært brukt som uformelt symbol for partiet siden president Andrew Jacksons tid.

Partiet har i nyere tid representert den politiske venstresiden og til dels sentrum, regnet etter amerikanske forhold. Sammenliknet med Det republikanske partiet ønsker demokratene sterkere statlig styring av økonomien og mer omfattende sosiale støtteordninger.

Historie

Før 1932

Andrew Jackson
Andrew Jackson var den første presidenten fra det demokratiske partiet. Han var USAs 7. president i 1829–1837.

Partiet har røtter tilbake til antiføderalistene, som etter uavhengighetskrigen kjempet for at enkeltstatene skulle ha størst mulig selvstendighet.

Som partiets egentlige grunnlegger må regnes Thomas Jefferson, president i 1801–1809. Han ønsket et levende demokrati med innskrenket sentralmakt og at alle frie menn skulle delta i det politiske liv. Dette partiet ble kalt republikansk eller demokratisk-republikansk.

Virkelig organisert ble demokratene først i slutten av 1820-årene, da også stemmeretten (for menn) var blitt mer utbredt. Men partiet rommet dype indre motsetninger. Særlig kom dette til syne i slavespørsmålet.

I 1860 kom det til fullstendig brudd da demokratene i nord og sør stilte hver sin presidentkandidat. Splittelsen medvirket til opprettelsen av det republikanske partiet og valget av Abraham Lincoln som president.

Demokratene gjenvant ikke sin politiske styrke etter borgerkrigen før rundt 1875, da det gjeninntok posisjonen som dominerende i sørstatene. Nasjonalt fortsatte republikanerne å være størst helt til 1932.

1932– cirka 1970

Under president Franklin D. Roosevelt (1933–1945) utarbeidet demokratene et sosialt og økonomisk reformprogram (New Deal) som satte kursen også for senere demokratiske presidenter og for føderalstatens rolle mer allment.

Etter 1932 regnet flertallet av amerikanerne seg lenge som demokrater, selv om dette ikke alltid gav seg utslag ved valgene. I 40 år fra 1954 satt partiet med flertall i Representantenes hus.

Den markerte økningen i oppslutningen om demokratene henger sammen med urbaniseringen, med langtidsvirkningen av den store innvandringsbølgen til 1914 og med skiftet i de fargedes partitilknytning. Innvandrerne fra Sør- og Øst-Europa slo seg stort sett ned i byene, stemte tradisjonelt med demokratene, og deres barn fulgte lenge samme mønster.

Cirka 1970–1992

Sørstatene var nærmest et ettpartiområde frem til 1960-årene, men gikk gradvis tapt for demokratene etter at partiet i økende grad gav sin støtte til borgerrettsbevegelsen.

Da president Lyndon B. Johnson gikk inn for loven om borgerrettigheter i 1964, skal han ha sagt at partiet gav fra seg sørstatene for en generasjon. Årsakene til skiftet var flere enn borgerrettskampen alene, men Johnson fikk rett i utfallet, som fortsatt holdt seg 50 år senere.

Fra 1970-årene sluttet mange i minoritetsgruppene som hadde innvandret omkring århundreskiftet seg til Det republikanske partiet. Andre beholdt sin demokratiske tilhørighet og befant seg da i den delen av partiet som fortsatte å vektlegge arven fra New Deal.

Fra 1960-årene fikk denne arven nytt selskap i partiets idégrunnlag, da det kulturelle oppbruddet som ofte bærer kortnavnet «1968» løftet frem en rekke saker med mindre direkte tilknytning til den økonomiske politikken. Likestilling, miljøvern, fredsarbeid og støtte til minoriteter er eksempler på slike saker.

Det demokratiske partiet hadde tidvis vanskelig for å fremme de nye sakene uten å støte fra seg New Deal-velgere som oppfattet 1968-opprøret som en trussel mot etablerte tradisjoner og normer. Det republikanske partiet tok under Ronald Reagan ledelse over mange av disse velgerne.

Etter 1992

Clinton
Bill Clinton vinker til supporterne i Iowa, 27. september 1992. Clinton og demokratene vant presidentvalget det året.
Av /NTB scanpix.

Ved valget i 1992 lyktes Bill Clinton med å forene partiets ulike velgergrupper. Han representerte en fløy i Det demokratiske partiet som kalte seg «New Democrats» og gikk inn for et økonomisk program som trakk partiet nærmere høyresiden.

Skattelette, frihandel, deregulering og innstramming i enkelte velferdsordninger var viktige sider ved Clintons politikk, samtidig som arven fra New Deal fortsatte å være synlig i ambisjonen om en reform som sikret alle innbyggere helseforsikring.

Etter Barack Obamas valgseier ved presidentvalget i 2008 fikk demokratene endelig gjennomslag for sitt ønske om helsereform. Obama har vært regnet for å stå lenger til venstre enn Clinton gjorde, både i økonomiske og sosiale spørsmål. Noen forskjeller, som Obamas mer liberale syn på homofiles rettsstilling, må tilskrives allmenne endringer over tid i det amerikanske samfunnet.

Det demokratiske partiet er over tid blitt stadig mer avhengig av velgerstøtte i store byområder. Delstatene langs vestkysten og i nordøst har vært partiets sterkeste områder siden 1970-årene.

Obama oppnådde ikke samme styrke for sitt parti blant industriarbeidere og velgere uten høyere utdanning som Clinton greide. Samtidig sikret partiet under hans ledelse seg en fordel i den voksende gruppen av velgere med latinamerikansk opphav. Han motiverte også til særlig høy valgdeltakelse blant afrikansk-amerikanere og unge.

Valget i 2016 viste sviktende oppslutning fra gruppene Obama hadde trukket med. Partiet led nederlag med presidentkandidat Hillary Clinton og gjorde det dårligere enn forventet i kongressvalget. Internt ble Clinton sett på som representant for en sentrumsorientert fløy, som slet med å forene seg med venstresiden i partiet, der hennes kandidatur hadde stått svakere.

Diskusjonene i partiet etter valget tydet på uklarhet om veien videre, og om hvilke strategier som var best egnet til å vinne tilbake hvite velgere i tradisjonelle industristater uten å tape oppslutning blant byfolk, unge og minoriteter. Striden stod mellom dem som ønsket en mer tydelig venstresideprofil med økte offentlige utgifter, sterkere sosial utjevning og innskrenket frihandel, og dem som foretrakk den mer moderate linjen Clinton gikk til valg på.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg