Artikkelstart

Nordamerikanske urfolk er en sekkebetegnelse for de første folkegruppene som levde i dagens USA og Canada, inkludert Alaska og Newfoundland, og deres etterkommere. Samlet sett representerer disse gruppene en enorm kulturell variasjon, mangfoldige livsformer og ulike former for økologisk tilpasning, men de har en delt historie om kolonialisering, overgrep og diskriminering. I perioden mellom 1600 og 1850 led nordamerikanske urfolk store tap og lidelser gjennom vold og epidemier, og de fleste mistet sine opprinnelige landområder.

Faktaboks

Også kjent som

Native Americans (USA)

First Nations (Canada)

De polynesiske og mikronesiske urfolkene på Hawaii, Amerikansk Samoa og Guam deler lignende kolonihistorier, men regnes som regel ikke under betegnelsen amerikanske urfolk.

I dag teller befolkningen rundt 11,3 millioner, hvorav 9,6 millioner bor i USA (3,7 millioner som kun urfolk og 5,9 millioner som urfolk med blandet opphav) og 1,7 millioner i Canada. Dette er omtrentlige tall siden det varierer både hvordan urfolk defineres av det offentlige og hvordan individer definerer seg selv.

I USA er det over 570 føderalt anerkjente stammer (tribes), som vil si at de er anerkjent som en egen nasjon med sin egen regjering og sitt eget lovverk innenfor rammene av nasjonalstaten. Flere andre grupper kjemper for anerkjennelse. I Canada er det over 600 ulike urfolksamfunn som representerer 50 ulike nasjoner og snakker mer enn 50 ulike språk.

En gruppe kvinner under en powwow ved Stanford i 2018.
.
Lisens: CC BY 2.0

Betegnelser

Demonstrasjon kalt Change the Mascot Rally i november 2014 i Minneapolis. Demonstrantene mener navnet Washington Redskins er krenkende for amerikanske urfolk.

Betegnelsen «urfolk» viser til folkeslag som bebodde et område før det ble kolonisert eller innlemmet i en stat dominert av andre folkegrupper. I Nord-Amerika ble betegnelsene «indianer» og «eskimo» (om inuitter og aleuter) tidligere brukt som fellesbetegnelser. I USA har disse i nyere tid blitt erstattet av betegnelser som «urfolk» (indigenous), «Native American» eller «American Indian» (i tillegg til «Alaska Natives»). I Canada brukes «First Nations» som fellesbetegnelse.

Folkene selv foretrekker stor sett å bli kalt ved sitt eget gruppenavn, for eksempel cree, sioux og navaho. Det er mer presist enn fellesbetegnelser, fordi det fremhever gruppenes unike kultur og historie.

Opprinnelse

Arkeologiske og genetiske funn viser at Nord-Amerika var befolket av flere geografisk avgrensede grupper for mellom 15 500 og 14 000 år siden, men at kontinentet ikke hadde en utbredt befolkning før for 14 000 til 12 000 år siden. Dette er kort tid etter at isen begynte å trekke seg tilbake i Beringia, landbroen mellom Sibir og Alaska som lå tørr under siste istid, og støtter hypotesen om at de første amerikanerne inntok kontinentet fra Sibir. Genetiske undersøkelser viser også at både nord- og søramerikanske urfolk har et genetisk opphav fra det nordlige Eurasia som kan spores til rundt 36 000 år siden.

I nyere tid er det gjort flere arkeologiske funn som peker mot spredte bosetninger over begge de amerikanske kontinentene for mellom 20 000 og 30 000 år siden. Dette indikerer en mulig befolkning av Nord-Amerika fra før den siste istids høydepunkt (26 000–19 000 år siden). Disse funnene er fremdeles usikre, men kan ikke utelukkes.

Livsformer

Interiør fra en navahohytte på grensen mellom Utah og Arizona. Mor og datter karder ull og spinner garn som skal brukes til å veve tepper.

Av /NTB Scanpix ※.

De nordamerikanske urfolkene bebodde et enormt område med store økologiske og kulturelle variasjoner. Folkene her levde og trivdes i forfrosne tundraer, stekende ørkener, frodige skoger, karrige fjellområder, forblåste kyststrøk, tropiske mangrover, endeløse slettelandskap og langs fiskerike elvedeltaer. Her fantes småskalasamfunn som livnærte seg hovedsakelig av sanking, nomadiske jegere og sankere, bofaste fiskere og jordbrukere og komplekse småbysamfunn med markedsplasser og høy grad av arbeidsspesialisering. Mange endret også livsform etter behov og sesong, slik at de var bofaste på vinterstid og nomadiske om sommeren eller ved å kombinere jakt og sanking med enkelt hagebruk.

De tidligste sporene etter aktivt jordbruk nord for Rio Grande finnes i de nordøstlige delene av dagens USA (fra Illinois til Maine) og kan spores om lag 8000 år tilbake. De tidligste domestiserte vekstene inkluderer squash, solsikker og ulike melder. Også i sørvestområdet (i dagens New Mexico) finnes det tegn på plantedomestisering for mer enn 3000 år siden. De tidligste plantene i dette området inkluderer mais og squash, men omfatter senere også flere typer bønner, bomull og kalebass. For rundt 2000 år siden hadde grupper tilknyttet hohokam-kulturen bygget komplekse irrigasjonssystemer rundt elven Gila som forvandlet store deler av ørkenlandskapet til frodige hager der de dyrket bomull, bønner, mais, meloner og tobakk. De bodde i store handelssentre som rommet flere tusen innbyggere.

Det var ingen nordamerikanske urfolk som hadde større husdyr før europeiske nybyggere ankom kontinentet. Etter det var det flere grupper som raskt tok til seg domestiserte arter som sau, geit og hest.

Kulturområder

Antropologer og arkeologer snakker gjerne om kulturområder som geografisk avgrensede regioner med overlappende kulturmønstre kjennetegnet ved språk, lederskap, bosetting, religion, livsform og materiell kultur. Det varierer noe hvordan disse defineres, men det er vanlig å skille mellom åtte til ti ulike kulturområder blant nordamerikanske urfolk. Disse er gode virkemidler for å vise kulturell variasjon på tvers av de nordamerikanske urfolkene, men det er viktig å huske at det også er variasjon på tvers av grupper innad i hvert område.

Den vanligste inndelingen er Arktis, tundraen, nordøstkysten, nordvestkysten, ørkenområdet, slettelandet, sørøstområdet, sørvestområdet og California.

Arktis

Canada har den største inuittbefolkningen i verden. I 2019 ble det lagt fram en rapport etter bestilling fra Canadas statsminister Justin Trudeau som konkluderte med at den Canadiske staten var skyldig i folkemord som følge av vold og drap på mer enn 1000 kvinner av urfolksopprinnelse, inkludert inuitter.
Av /The Canadian Press/NTB.

Arktis er det kalde og treløse området rundt og nord for polarsirkelen. Folkene i det kalde nord var sesongbaserte jegere og sankere som vekslet mellom å forflytte seg i små, spredte grupperinger om vinteren og en mer bofast tilværelse i større bosetninger om sommeren. Folkene i de mildere kyststrøkene bodde tradisjonelt i større landsbyer orientert mot havfiske og jakt.

Nordamerikanske urfolk fra Arktis inkluderer grupper som aleut og inuitt.

Tundraen

Tundraenomfatter skogene i det sydlige Alaska og Canada. Folkene her var tradisjonelt jegere og sankere som levde i små, nomadiske grupper uten noen utpreget form for politisk lederskap. Når mattilgangen var god, som ved høstfisket, var det vanlig at flere mindre grupper samlet seg i større bosetninger. På vinterstid delte de seg i mindre grupper igjen.

Nordamerikanske urfolk fra tundraen inkluderer grupper som cree, ojibwe og yellowknife.

Nordøstkysten

Folkene som levde på nordøstkystenblir også kalt skogsfolkene, og var de første av de nordamerikanske urfolkene som inngikk i varige relasjoner med europeiske nybyggere. De irokesisk-talende folkene var hovedsakelig jordbrukere som levde i permanente landsbyer. Flere av disse var organiserte i politiske allianser, som noen ganger tok form som formelle konføderasjoner. De algonkinsk-talende folkene levde gjerne av en kombinasjon av jordbruk og fangst og bodde i små landsbyer langs kysten.

Nordamerikanske urfolk fra nordøstkysten inkluderer grupper som mohawk, wampanoag og shawnee.

Nordvestkysten

En totempæl fra Vancouver. Nordvestkystfolkene er berømte for sine rike treskjæringer og utsmykkede totempæler.
.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

De nordvestlige kystfolkene baserte seg på kyst- og elvefiske, skjellsanking og jakt på havpattedyr. De fulgte et sesongbasert bosetningsmønster. Om sommeren var de semi-nomadiske, men bodde gjerne ved utløpet av elver der laksefisket var godt. I denne perioden hadde de høy matsikkerhet, og de hadde en rekke konserveringsmetoder som gjorde at de kunne vie mye av vinterhalvåret til seremonielle og kunstneriske aktiviteter. Da bodde de gjerne i landsbyer av langhus med flere hundre innbyggere.

Nordamerikanske urfolk fra nordvestkysten inkluderer grupper som haida, kwakwaka’wakw og tlingit.

Ørkenområdet

Ørkenområdet (The Great Basin)er et av de tørreste områdene i Nord-Amerika og omfatter dagens Nevada, Utah, California, Oregon og Idaho. Folkene her var nomadiske jegere og sankere som samlet røtter og nøtter og jaktet slanger og annet småvilt. De organiserte seg hovedsakelig gjennom utvidede kjernefamilier, men samlet seg i større grupper for å samarbeide om visse former for jakt og fangst og i rituelle sammenkomster.

Nordamerikanske urfolk fra ørkenområdet inkluderer grupper som shoshoni, ute og washoe, som alle snakker uto-aztekiske språk.

Slettelandet

Slettelandetomfatter det enorme området mellom Mississippielven og Rocky Mountains, fra Canada i nord til Mexicogolfen i sør. Folkene her var relativt bofaste før europeernes ankomst, og livnærte seg på en kombinasjon av jakt og jordbruk. Bisonjakt var spesielt viktig både for mat og klær. Slettelandsfolkene hadde anerkjente høvdinger med tilhørende eldreråd, men den politiske makten lå hovedsakelig hos ulike brorskap. Fra 1600-tallet endret slettelandskulturene seg raskt etter at de lærte seg å temme hester.

Nordamerikanske urfolk fra slettelandet inkluderer grupper som cheyenne, comanche, crow og sioux.

Sørøstområdet

Sørøstfolkene var stort sett elvefolk. De bodde langs elver og større bekker som gav mulighet for dyrking på breddene og elveterrassene. De var dyktige jordbrukere som dyrket squash, mais, bønner, tobakk og solsikker. Folkene i sørøstområdene ble tidlig påvirket og erobret av europeiske nybyggere. Allerede tidlig på 1800-tallet hadde de fleste lidd store tap på grunn av vold og epidemier, og mange hadde mistet land.

Nordamerikanske urfolk fra sørøstområdet inkluderer grupper som cherokee, choctaw og seminole.

Sørvestområdet

Karakteristisk byggeskikk for pueblo i det sørvestlige USA. Husene har flatt tak, og er murt opp av stein eller soltørket leire. Enkelte landsbyer ble bygd oppe i høye klipper, langt fra dyrkingsjorden i dalbunnen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den kulturelle tilpasningen i sørvestområdet var preget av to ulike livsformer. Den ene var representert ved landsbyfolk som drev jordbruk og snakket uto-aztekiske språk. Den andre ved nomadiske jegere og sankere som snakket athapask. Disse nomadene ankom området noen århundrer før de spanske kolonistene og noen av dem begynte etter hvert med sauehold og hagebruk. Nomadene plyndret ofte de fastboende landsbyfolkene i organiserte raid på jakt etter mat.

Nordamerikanske urfolk fra sørvestområdet inkluderer grupper som akimel o’odham, hopi, apache og navaho.

California

California var den mest mangfoldige regionen i Nord-Amerika, med rundt hundre ulike etniske grupper som ble omtalt som vestkystfolkene. De fleste av disse var jegere og sankere som levde hovedsakelig på røtter og nøtter, og som organiserte seg i små, familiebaserte grupper. Mange praktiserte også kontrollerte former for skogbrenning, som fungerte både for å tiltrekke seg vilt til de nybrente områdende og for å forhindre store, ukontrollerte skogbranner.

Nordamerikanske urfolk fra California inkluderer grupper som chumash, yana og yokuts.

Platåområdet

Platåfolkene var fiskere, jegere og sankere som bebodde det varme og karrige innlandsområdet fra Rocky Mountains i USA til Kaskadefjellene i British Columbia, Canada. Røtter var en spesielt viktig del av kostholdet. De bodde i permanente landsbyer bygd opp av langhus som huset flere familier sammen, særlig om vinteren. Om sommeren var de mer nomadiske, men bodde allikevel i semi-permanente bosettinger sentrert rundt jakt og fiske. Den politiske organisasjonen varierte fra gruppe til gruppe, der noen hadde et løst system basert på konsensus mens andre hadde et mer hierarkisk system med nedarvede ledertitler.

Nordamerikanske urfolk fra platåområdet inkluderer grupper som nez perce og kutenai.

Konføderasjoner og imperier

Comanche-høvding Timbo fotografert på Crow-reservatet i 1909.
.
Lisens: CC BY NC 2.0

Det var ikke noen form for statsdannelse blant nordamerikanske urfolk, slik det var både i Mesoamerika og i Sør-Amerika. I stedet vokste det fram flere politiske konføderasjoner mellom ulike grupper, som Powhatan- og Creek-konføderasjonen. På østkysten oppstod det en mektig konføderasjon som kalte seg Haudenosaunee («folk som bygger hus», ofte oversatt som «langhusfolket»), men som er bedre kjent som Irokeser-konføderasjonen. Haudenosaunee bestod opprinnelig av fem ulike stammer – mohawk, oneida, onondaga, cayuga og seneca – men inkorporerte tuscarora etter at de flyktet fra sitt hjemland i dagens North Carolina i 1722.

Haudenosaunee-alliansen oppstod som en fredstraktat mellom de opprinnelige medlemmene, som tidligere hadde ligget i krig med hverandre. Ifølge tradisjonen ble konføderasjonen til etter at en mytisk person kalt Fredsmekleren (The Peacemaker) overtalte onondaga-høvdingen Hiawatha, til å forene stammene. Disse opprettet Den store fredsloven (The Great Law of Peace) mellom de fem opprinnelige stammene og dannet med det et råd som ga alle stammene én stemme hver og der hver avgjørelse måtte være enstemmig. De opprettet også en ansamling av 50 høvdinger og klansoverhoder som sammen skulle sikre intern fred. Sammen utgjorde Haudenosaunee en mektig militær allianse som dominerte flere nabogrupper og som ga de franske og britiske kolonistyrkene stor motstand. Konføderasjonen måtte til slutt erkjenne nederlag overfor det som da hadde blitt USA i 1784.

Enkelte historikere har brukt begrepet «imperium» når de snakker om comanchenes økonomiske og militære utbredelse i slettelandet rundt dagens Texas og Arkansas fra 1700-tallet. Dette er dog et misvisende begrep ettersom comanchene verken hadde noen form for sentralt lederskap eller noe som lignet på statlige institusjoner (hær, politi, rettsinstanser og så videre). Det var likevel tilfelle at comanchene dominerte og drev handel over et enormt område, godt hjulpet av deres nylige og svært vellykkede adopsjon av hestehold. De drev krigføring på flere fronter i løpet av 1700- og 1800-tallet der de drev vekk eller holdt tilbake meksikanske, spanske, franske og texanske styrker.

Kolonitid og statlig innlemmelse

Den europeiske koloniseringen av Nord-Amerika begynte med noen spede og i ytterste konsekvens feilslåtte forsøk fra Spania tidlig på 1500-tallet, i det som i dag er det sydlige USA (Florida og Georgia). På slutten av 1500-tallet hadde de likevel klart å etablere seg flere steder i dagens New Mexico og Florida. Utover 1600-tallet ble det i tillegg opprettet britiske, franske, nederlandske og svenske kolonier over store deler av den nordamerikanske østkysten. Dette ble begynnelsen på en lang rekke hendelser der den opprinnelige befolkningen ble frarøvet sine tradisjonelle landområder; enten ved bruk av vold eller svindel.

Et av de mest kjente eksemplene på en slik landovertakelse er salget av Manhattan i 1626, der nederlandske handelsfolk skal ha kjøpt øya for småpenger. Nøyaktig hvem som solgte landet, for hvor mye og til hvilket formål er usikkert. Uansett er det hevet over enhver tvil at de som solgte ikke hadde enerett til hele øya, og at det som ble betalt har vært for lite til å utgjøre en rettferdig pris. Det er også tvilsomt om de som solgte området mente å selge annet enn rettigheten til å bo og bevege seg der, sammen med de opprinnelige beboerne. I praksis ble utvekslingen tolket som et salg etter europeisk juss, og det tok ikke lang tid før alle de opprinnelige beboerne ble forvist eller marginalisert.

De tidlige koloniene ble drevet frem av politiske og økonomiske interesser. Store handelsselskaper, som Virginia Company of London, etablerte kolonier bygd opp rundt handel. I Jamestown i dagens Virginia ble det for eksempel etablert enorme tobakksplantasjer basert på arbeidskraft fra den transatlantiske slavehandelen og britiske straffanger. I koloniens tidlige år var det flere voldelige konflikter mellom nybyggere og den lokale Powhatan-konføderasjonen. Ekteskapet mellom powhatan-kvinnen Pocahontas og engelskmannen John Rolfe (1585–1622) skal ha vært starten på flere fredelige år, men konfliktene blusset opp igjen. I løpet av 1600-tallet hadde Powhatan-konføderasjonen mistet landområdene sine og blitt splittet opp i mindre grupper.

Lenger nord drev franske, nederlandske og britiske handelsfolk utbredt pelshandel med en rekke ulike urfolksgrupper. Dette medførte store økonomiske og kulturelle omveltninger for lokalbefolkningen, og drev mange av dem til å intensivere langvarige konflikter seg imellom i søken etter handelsmonopol. Dette var en politisk kompleks tid der både urfolk og nybyggere brukte hverandre for å kvitte seg med hverandres rivaler, der allianser ble dannet og brutt i en hyppig runddans.

Etter at USA og det nedre og øvre Canada ble opprettet på slutten av 1700-tallet ble det, særlig i USA, ført en aggressiv krigføring og forflytningspolitikk mot urfolksgrupper. Fra 1830-tallet ble urfolk langs hele østkysten i praksis tvangsflyttet til reservater vest for Mississippielven, hovedsakelig i dagens Oklahoma. Etter hvert som amerikanske nybyggere beveget seg vestover, oppstod nye konflikter med lokale urfolksgrupper; hele veien mot California i vest til Nunavut i nord.

Ved inngangen til 1900-tallet hadde flere millioner urfolk mistet livet som følge av vold og epidemier i kjølvannet av europeisk kolonialisme. I nyere tid har det blitt avslørt at systematiske overgrep mot urfolk i Canada fortsatte over store deler av 1900-tallet gjennom internatskoler, ofte med dødelige konsekvenser.

Fra en demonstrasjon utenfor rådhuset i Minneanapolis i 2016 i protest mot den planlagte rørledningen fra Nord-Dakota til Illinois. Lokale grupper tilknyttet Standing Rock Sioux-nasjonen mente at rørledningen ville blokkere vanntilførselen deres, i tillegg til å ødelegge gravplasser og andre hellige steder.
.
Lisens: CC BY 2.0

Moderne urfolk

Fra 1930-tallet var det et skifte i amerikansk politikk som førte til en viss grad av selvstyre og jordbeskyttelse for føderalt anerkjente urfolksgrupper. Fra 1960-tallet har det vært sterke politiske bevegelser som har kjempet for urfolks rettigheter. Parallelt med dette har det grodd frem en kulturell oppblomstring der folk har gjenoppdaget, gjort hevd på og omfavnet kulturelle tradisjoner og kunstformer.

Samtiden er likevel ikke fri for konflikter mellom urfolksgrupper og storsamfunnet, inkludert norske selskaper. Flere grupper har i nyere tid opplevd å få landområdene sine invadert og ødelagt av industri. Eksempler inkluderer norsk oppdrettsnæring i det canadiske British Columbia, der lokale urfolksgrupper i årevis har kjempet for matsikkerhet, naturhensyn og menneskerettigheter, og Statoils tjæresandprosjekt i Alberta (Canada), som også stod i konflikt med den internasjonale ILO-konvensjonen.

Nordamerikanske urfolk er også svært utsatt for rasisme og negative stereotypier. Ødeleggende ettervirkninger av kolonitidens og nyere tiders overgrep er utbredt på tvers av generasjoner. Også den oppvoksende generasjonen, som ikke har opplevd disse overgrepene direkte, sliter med en form for arvet trauma, noe som har sammenheng med samtidig rusmisbruk og høye selvmordstall. Mange nordamerikanske urfolk lever i dag i fattigdom, både på reservatene og i byene.

Tross sosiale, økonomiske og helserelaterte utfordringer, er det mange som holder fast ved, viser frem og feirer sin kulturelle tilhørighet. I dag er det flere årlige festivaler, kalt pow wow eller powwow, der stammer møtes til storslagne kulturfeiringer med dans, sang og rituelle aktiviteter. Slike sammenkomster har røtter fra nordøstkysten lenge før kolonitiden, men er i dag vanlig over hele Nord-Amerika.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Lars Mæhlum

Her kunne jeg tenkt meg en tabellarisk oversikt over de ulike stammer og nasjoner og hvilket område de opprinnelig bebodde. Leksikonet har jo artikler om et stort antall indianerstammer som denne oversiktsartikkelen burde linke til.

svarte Ida Scott

Takk for innspill, vi håper å få en utvidelse der en slik oversikt er med. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg